Kapittel 9
Jeg så opp i skrekk. Liam og Noah sto fortsatt foran i klasserommet og så rundt på alle elevene.
For et øyeblikk møtte Noahs øyne mine, og hjertet mitt stoppet å slå. Men heldigvis børstet han meg av som ubetydelig, og blikket hans vandret videre. Blikket hans hadde ikke engang hvilt på ansiktet mitt, så han vil ikke huske ansiktet mitt... eller det trodde jeg.
Hva var meningen med dette, uansett? Visste han? Hadde Liam fortalt ham?
Men hvis han visste, ville han ha konfrontert meg nå... ikke sant?
Jeg tok ut lua fra veska mi og satte den på, deretter trakk jeg hetten på genseren over hodet. Forhåpentligvis var jeg like umerkelig som en stein nå. Jeg begynte å skrive på telefonen min diskret.
Chloe_awesome_scott
HVA I ALL VERDEN? HVORFOR ER DU I MIN G.K.-TIME?
Jeg så opp og så Noah smile lurt til skjermen sin.
Chloe_awesome_scott
DIN IRRITERENDE DRITTSEKK, SLUTT Å SMILE OG KOM DEG UT HERFRA.
The_real_prince_charming
AW, DU SER PÅ MEG. LA MEG BARE SE OPP OG-
Jeg gjemte ansiktet mitt bak boka så snart han sendte meg den meldingen. Han nøt dette altfor mye!
The_real_prince_charming
HVEM ER MIN CHLOE I DENNE FOLKEMENGDEN?
ER DU DEN SOM TYGGER TYGGIS?
ELLER, ER DU DEN SOM SENDER KYSSEFJES TIL MEG?
Chloe_awesome_scott
ÆSJ. HOLD KJEFT!
The_real_prince_charming
SNEAKY. HVORDAN SKRIVER DU ENGANG? JEG KAN IKKE SE NOEN HER SKRIVE.
Chloe_awesome_scott
JEG HAR MINE TRIKS.
DETTE ER JUKS. DU KAN IKKE VÆRE HER.
The_real_prince_charming
MEN, JEG KOM HIT FOR DEG, BABY.
JEG TRODDE DU VAR NERVØS FOR PRESENTASJONEN DIN.
Chloe_awesome_scott
OG, DU GJØR MEG IKKE AKKURAT MINDRE NERVØS.
JEG VIL KASTE OPP NÅ.
The_real_prince_charming
SOM JEG SA, JEG HAR DEG ;)
Chloe_awesome_scott
MEN, JEG VIL IKKE AT DU SKAL HA MEG! BARE KOM DEG UT HERFRA!
The_real_prince_charming
MEN, DU FÅR MEG UANSETT.
Chloe_awesome_scott
HVA FAEN?!
The_real_prince_charming
JEG ER TROSS ALT DIN MATE.
Chloe_awesome_scott
KAN DU STOPPE MED DETTE?
The_real_prince_charming
Å, JA. HVOR SITTER DU? LÆREREN VIL AT VI SKAL FINNE EN PLASS.
Chloe_awesome_scott
JEG VIL IKKE FORTELLE DEG!
Før jeg kunne forstå noe annet, hørte jeg et høyt skrik fra baksiden av klasserommet. Jeg snudde hodet og så den populære 'Chloe' hoppe og skrike, vinke til Noah.
Vel, pokker! Jeg hadde ingen anelse om at hun var i denne klassen.
"Å nei," mumlet Noah, høyt nok til at hele klassen kunne høre det.
Den populære Chloe gikk bort til Noah, klamret seg til armen hans, hvisket noe i øret hans og begynte å dra ham mot setet sitt.
Alle så på hele scenen med gapende munner.
"Hva? Aldri sett en jente med sin mate?" snappet den populære Chloe til alle.
Alle fniste, mens Noah så ut som om han kunne grave sin egen grav på det øyeblikket.
Jeg knyttet nevene. Denne jenta tok det for langt.
Men, ok... så lenge Noah ikke fant meg ut.
Eller var jeg virkelig ok? Jeg hatet at hun kalte ham sin 'mate.'
Å Gud, dette var så latterlig! Jeg burde være glad og si 'god riddance', i det minste fant Noah en ny 'mate'
Vent... hva? Mate?
Hva i all verden tenkte jeg på? Hvorfor tok jeg dette 'mate'-ordet så seriøst? Jeg hatet det, og jeg hatet alle de varulvbøkene!
Og vi var mennesker for guds skyld!
Mann, jeg holdt på å bli gal...
Tankene mine ble avbrutt da jeg hørte Noahs stemme.
"Eh, du har allerede en benkpartner. Jeg finner et annet sted å sitte,"
Yay!
"Nei!" klaget jenta, blafret med øyevippene, "du sitter her, og jeg vil sitte på fanget ditt,"
Jeg sverger, noen hadde et dødsønske.
Noah gjorde et skrekkelig ansikt til henne, frigjorde seg fra grepet hennes, kom seg bort fra henne og gikk mot en ledig plass, som var ved siden av... meg.
Flott! Bare flott!
Jeg snudde hodet til siden og trakk hetten på genseren over ansiktet, i håp om at den ville dekke meg.
"Hva skjer med denne verdenen nå for tiden?" mumlet Noah ved siden av meg, "Kamerat? Seriøst?"
Jeg himlet med øynene. Se hvem som snakker.
"Jeg mener, jeg har bare én kamerat," fortsatte han.
Jeg kikket på ham fra øyekroken for å se hvem han snakket til... og det viste seg at han snakket til meg.
Dobbelt pokker!
Jeg løftet hånden for å dekke til siden av ansiktet mitt.
"Hei, hvorfor sitter du der og dekker deg til som en uteligger? Jeg er ikke så ille å se på," sa Noah... tydeligvis til meg.
"Nei, virkelig, du kan se på ansiktet mitt. Det kommer ikke til å brenne deg."
Åh, Gud! Han kunne ikke være stille, i det hele tatt.
"Og føler du deg ikke... varm?" fortsatte han, "Det er som tretti grader i dag."
Takk for at du påpekte det, din høyhet. Nå svetter jeg definitivt.
"Kan du holde kjeft et øyeblikk?" snappet jeg endelig, fortsatt vendt bort.
Det var stille et øyeblikk, og jeg trodde han faktisk hørte på meg, men, dette var Noah vi snakket om.
"La meg se... nei, kan ikke gjøre det," svarte han. Jeg kunne nesten høre underholdningen i stemmen hans.
"Gå og plags noen andre!"
"Vel... Liam sitter to rader unna, så jeg kan ikke. Dessuten virker du mer interessant."
Denne fyren.
"Hvorfor presser du håndflaten mot ansiktet ditt, forresten?" spurte han plutselig.
"Jeg har hodepine, derfor. Nå, hold kjeft!"
"Hvis du har hodepine, gjør du det feil," sa han, "fjern de stramme capsene og legg hodet ned på benken."
"Ja? Læreren kommer til å sette pris på det," svarte jeg sarkastisk.
"Det går bra," sa han stille, "Jeg skal ta meg av det. Du bare tar vare på helsen din."
Ugh! Denne fyren! Hvorfor var han slik?
"Og, hvorfor i all verden skulle du gjøre det for meg? Du snakket nettopp til meg, for Guds skyld, og den praten var ikke akkurat sivil fra min side."
"Du fortell meg. Hvorfor er det så vanskelig å tro at jeg kan gjøre det for deg?"
"Eh... fordi jeg er en fremmed?"
"Så?"
"Du kjenner meg ikke..."
"Hva så? Hvorfor kan jeg ikke hjelpe deg hvis du trenger det?"
Jeg kunne aldri vinne over ham... ikke i meldinger, ikke i virkeligheten!
"Om hodepinen din..."
Åh, Gud!
"Kompis, jeg løy! Hvis du ikke slutter å snakke, kommer jeg til å få en ekte hodepine!" sa jeg til ham.
"Åh, Gud! Du burde møte min Chloe! Dere to kommer til å komme godt overens!"
Hva i helvete?!
"Hvem i helvete er 'din Chloe'?" spurte jeg rasende.
"Hahaha! Ser du? Hun ville vært like rasende som deg hvis hun var her. Åh, og hun er min kamerat, forresten," svarte han. Jeg kunne igjen høre underholdningen i stemmen hans.
"Kompis, er du villfaren? Hvem er denne stakkars sjelen du torturerer?" spurte jeg ham.
Okei, hele denne greia var så rar... å snakke om meg selv i tredje person... men, det var, jeg vet ikke... morsomt også!
"Åh, vær så snill! Jeg torturerer henne ikke. Hun elsker meg."
Okei, ja, han var virkelig villfaren. Som, hvorfor tuller han med disse tingene og ødelegger mitt rykte?
"Jeg tror deg ikke," sa jeg til ham.
"Da er du en smart en."
Før jeg kunne svare, ropte læreren navnet mitt for presentasjonen.
Pokker! Jeg var dømt!
A/N: Eh, beklager hvis dette kapittelet virket kjedelig. Jeg har ingen anelse om hva jeg skriver. Studier har rotet til hodet mitt. Ikke at jeg faktisk studerer... men, likevel, hater det eller elsker det, det finner alltid en måte å rote deg opp :’( uansett, jeg må advare deg på forhånd, eksamenene mine er nære, så jeg vet ikke hvor ofte jeg vil oppdatere. Ikke drep meg hvis jeg forsvinner plutselig. Bare finn personen som oppfant eksamener og skyld på dem. Jk. Jeg burde gå nå. Jeg skriver bare tull. Åh, og ingenting spesielt med cc... bare vanlig hei, hallo og igjen samtale om eksamener... også spurte han meg hvilke sosiale medier jeg bruker. Jeg var i ferd med å si wattpad, men, herregud, jeg husket i tide heldigvis og ble reddet. Bare tenk, hvis han leser alt dette, kommer jeg sikkert til å dø.