Kapittel 7 En som elsker en å misbruke
Kapittel 7.
Alisons POV.
Jeg våkner neste morgen alene i sengen. Jeg strekker meg under solstrålene som skinner inn gjennom vinduene, og griper tak i teppet og trekker det nærmere ansiktet mitt. Jeg stirrer ut av vinduet mens fuglene flyr forbi og synger, gud, jeg elsket å drikke kaffen min på balkongen og lytte til fuglene hjemme.
Jeg trekker opp de store franske dørene og lar morgenbrisen komme inn. Jeg er helt forelsket i dette stedet. Foreldrene mine forlot meg i en kurv som baby, de etterlot meg på veikanten med et lite rosa teppe og en lapp. Jeg var på et barnehjem i byen til jeg var 8 år, da Emilys familie flyttet til byen. Emily og jeg ble bestevenner. Jeg tilbrakte all min tid med familien hennes, til en dag da moren og faren hennes satte meg ned i stuen deres og spurte om jeg ville bo hos dem. Fra den dagen hadde jeg min egen familie. Jeg flyttet inn hos dem da jeg skulle fylle 9, og fra da av tok de vare på meg til jeg var 18, og det var da jeg fikk min egen leilighet. Det er sprøtt å tenke på at jeg gikk fra å bli forlatt som baby til å bo på et så vakkert sted.
Jeg bryter endelig ut av tankene mine da det banker på døren.
"Kom inn," roper jeg, og Valerie åpner døren og spretter inn.
"Du er ikke engang våken ennå! Vi skal på shopping i dag," sier hun og kaster en haug med klær på sengen.
"Jeg tok med disse til deg så du slipper å gå i Alpha Evans sine ting," sier hun søtt mens jeg fniser. "Ok, i dusjen og få på deg klærne, vi må gå," krever hun mens jeg begynner å le og går mot badet.
Noen minutter senere kommer jeg ut av badet og tørker håret mens Valerie sitter i lotusstilling på sengen min med en stor bolle oppskåret frukt foran seg.
"Kom, sitt og spis," sier hun og reiser seg. "Jeg visste at den kjolen ville se flott ut på deg!" sier hun og klapper hendene sammen med et stort smil. Jeg stryker hånden nedover siden av den blå sommerkjolen, den er tettsittende og stretchy, den er faktisk superkomfortabel.
"Takk!" sier jeg og setter meg på sengen mens jeg putter et jordbær i munnen, og hun begynner å ramse opp en haug med steder vi skal i dag, ingen av dem kjenner jeg til. Jeg bare nikker til det hun sier mens jeg fullfører maten min. Når jeg er ferdig, forlater vi begge pakkhuset og hopper inn i hennes lille svarte bil.
"Har du noen familie?" spør Valerie ut av det blå.
"Nei, jeg ble forlatt som baby," svarer jeg stille mens jeg ser på hendene mine.
"Jeg også," sier hun mykt og gir meg et lite smil. "Ja, betaen adopterte meg da jeg var barn, så han er den eneste faren jeg har kjent."
"Virkelig?" spør jeg.
"Ja, jeg antar at foreldrene mine kom fra flokken, men forlot den for å bli med i rogue-gruppen. Noen år senere ble jeg levert til Alpha med et brev, foreldrene mine ville at jeg skulle vokse opp i flokken, så Alpha lovet å ta vare på meg. Da Alpha Evans tok over makten, behandlet han meg på samme måte. Jeg visste aldri hvorfor foreldrene mine forlot flokken, men jeg er glad for at jeg ble en del av den. Dette har alltid vært mitt hjem, hvor jeg er elsket og akseptert. Vår flokk er en av de mest respekterte flokkene i landet, og vår Alpha har alltid tatt vare på sitt folk," sier hun mens hun svinger rundt hjørnet ved et stoppskilt.
"Hva skjedde med deg?" spør hun mens øynene mine blir store.
"Foreldrene mine forlot meg på veikanten," sier jeg uten følelser. "Jeg bodde på barnehjemmet til Emilys familie tok meg inn." Jeg holder det kort i håp om at vi kan gå videre, da jeg ikke liker å snakke om familien min.
"Emily er jenta du var i skogen med?" spør hun mykt.
"Ja, Alfa Evans sa at han skulle prøve å finne henne. Hun er min beste venn," sier jeg og kjenner tristheten skylle over meg mens jeg begynner å føle skyld for å være glad uten henne.
"Jeg er sikker på at han vil," sier hun. "Alfa Evans har kontakt med alle de omkringliggende flokkene," avslutter hun med et lite smil.
"Jeg håper det," svarer jeg.
Resten av turen kjører vi i stillhet. Snart kommer vi til en liten vei omgitt av utendørsbutikker og markedsboder, alt ser så lite og søtt ut, det er klesstativer overalt. Alle varene ser håndlagde ut, og jeg føler en spenning i brystet. Jeg elsker det her, tenker jeg for meg selv om og om igjen.
Valerie og jeg tilbringer dagen med å gå rundt på det lille markedet og gå gjennom alle klesstativene. Vi fant så mye søtt, etter å ha fått alt jeg trenger og alt Valerie ønsket, begynner det å bli mørkt ute. Vi går tilbake til bilen og prater om alle tingene vi fikk.
"Jeg er skrubbsulten," sier hun mens hun tar frem telefonen.
"Jeg også," hvisker jeg mens hun slår nummeret og legger telefonen til øret.
"Hei, kan du lage en pizza til Alison og meg, vær så snill? Vi er på vei tilbake til flokkens hus," sier hun og venter på svar.
"Perfekt, takk!" svarer hun glad mens vi begynner å kjøre.
"Hvem ringte du?" spør jeg.
"En av kokkene," svarer hun. "Han har et godt øye til meg," fniser hun med et raskt blikk mens vi kjører gjennom mørket på vei tilbake til flokkens hus.
Valerie og jeg kjører inn i oppkjørselen og går ut, griper posene våre og ler opp trappen mens vi fortsatt snakker om kokken hennes, da jeg plutselig kjenner et skarpt stikk i ansiktet og faller bakover og treffer bakken.
"Så du er den ludderen Alfaen har vært opptatt med!" roper en stemme mens jeg griper ansiktet mitt fra den skarpe smerten og Valerie stiller seg foran meg.
"Melissa, la henne være i fred, hun kom nettopp hit, og du er ikke Alfaens make, så du har ingen rett på ham," sier Valerie kaldt.
"Jeg var den som sov i Alfaens seng hver natt før denne hore dukket opp!" skriker hun tilbake mens jeg reiser meg opp og plukker opp posene mine.
"Gi opp, Melissa, du var bare en god tid for ham, han er ferdig med det nå, så finn noen andre å sikle på," sier Valerie og griper hånden min og prøver å komme forbi henne mens Melissa går for å slå meg igjen. Jeg krymper meg sammen idet en høy brøl fyller gangene og alle blir stille.