Kapittel 6 En å elske en å misbruke
Kapittel 6.
Emilys synsvinkel trigger warning
Jeg våkner alene i mørket og sukker lettet. I det minste når jeg er alene, blir jeg ikke mishandlet. Jeg må prøve å finne en vei ut før de ender opp med å drepe meg. Jeg prøver å snu meg, men innser hvor mye brennende varme som stråler gjennom kroppen min. Jeg vrir meg i smerte mens hendene mine, fortsatt bundet over meg, føles numne av blodet som renner ut av dem.
Jeg prøver å bevege fingrene mine, og jeg hører døren åpne seg og hjertet mitt stopper. Jeg stivner og prøver å ikke bevege meg når jeg hører en liten stemme.
"Er du våken, frøken?" spør den lille stemmen, og jeg forblir stille uten å røre en muskel.
"Vi kommer bare med mat til deg, vi skal ikke skade deg," sier hun igjen, og nevnelsen av mat får magen min til å rumle. Hun kommer inn og slår på lyset, og jeg krymper meg unna.
"Vi skal ikke skade deg, det er ok," sier hun. Jeg ser opp og legger merke til to små jenter som ser identiske ut. De har vakkert langt svart hår og ser ikke mye eldre ut enn 16. De går bort til meg og lukker døren bak seg. Den ene lille jenta rekker opp hånden, og jeg skvetter. Hun senker farten og ser ned på meg med tristhet i øynene mens hun løsner den ene hånden min, som faller ved siden av meg og begynner å prikke når blodet vender tilbake.
"Hvem er dere?" spør jeg.
"Jeg heter Pepper, og dette er søsteren min Poppy," sier den ene og peker på den andre jenta som ser akkurat ut som henne.
"Vi er tjenestepiker i flokkens hus, vi tilhører Alfa Romeo i blodsteinflokken," sier Pepper mykt.
"Omega-barna i flokken er tjenestepiker til de fyller 18. Når vi blir eldre, blir kvinnene igjen for å tilfredsstille de umatede mennene, og mennene blir igjen for å trene aggressivt og kjempe. Våre ulver er noen av de sterkeste i landet, flokken har sterke ulver, men en svak leder," sier hun stille og ser ned mens hun trekker en klut og en bolle med varmt vann ut av en liten kurv med førstehjelpsutstyr.
"Vi skal rense deg, og du kan få noe å spise," sier hun søtt og prøver sitt beste å fake et smil. Jeg snur meg bort mens de begynner å tørke bort det tørkede blodet fra huden min. Kroppen min svir mens de renser de åpne sårene, jeg kan ikke engang telle hvor mange det er, ettersom smerten sprer seg med hver tørk. De smører krem på hvert kutt og pakker dem inn i gasbind.
"Vi er veldig lei oss for at du er i denne situasjonen," sier den andre lille jenta mykt, uten å kunne løfte blikket til meg.
Ingen av dem snakket resten av tiden de var i rommet med meg, auraen endret seg til dyp tristhet. Akkurat da de er ferdige, svinger døren opp aggressivt og to enorme menn går gjennom døren.
"UT!" krever de, og tvillingene tar raskt tingene sine i panikk og løper ut døren, og etterlater meg hjelpeløs foran de sultne ulvene.
Jeg kjenner hjertet mitt rase mens de går mot meg, løsner buksene sine og stirrer på meg med et djevelsk smil. Jeg kjenner tårene bygge seg opp bak øynene mens jeg snur hodet bort fra dem og prøver å ikke gråte. Jeg hører sengen bevege seg mens den ene mannen klatrer opp ved siden av meg og kroppen min stivner i frykt når han skyver meg over på siden. Jeg holder fast i kjettingene mens han presser det harde, oppsvulmede lemmet sitt inn i meg, jeg klynker og den andre mannen står foran meg og stryker leppene mine med hodet sitt mens jeg nekter å åpne munnen.
"Åpne opp, hore!" befaler han.
Jeg lukker øynene og nekter fortsatt å åpne munnen. Han slår meg hardt i ansiktet, og jeg gisper mens han skyver seg dypt inn i munnen min, og jeg biter hardt, han skriker og slår meg i ansiktet igjen. Han griper ansiktet mitt og holder meg stille foran seg, ute av stand til å snu meg bort, huden min brenner under berøringen hans mens han blåmerker ansiktet mitt. Jeg kan ikke la være å smile av smerten hans, noe som bare gjør ham mer rasende.
"Din dumme kjerring," skriker han til meg og slår meg i magen, neste slag treffer ribbeina mine og jeg begynner å gråte. Den første ulven trekker seg ut og slår inn i anus uten forvarsel, og jeg skriker mens han trekker meg på toppen av seg. Med ryggen på brystet hans trekker han bena mine ned til seg og presser dem til sengen ved siden av ham, og holder meg åpen for vennen sin.
Han støter dypt inn i meg, og gir tilgang til den andre ulven. Han ler høyt mens han graver klørne inn i baksiden av lårene mine, og får meg til å skrike når blodet begynner å dryppe fra de nye sårene han har laget. Den jeg bet, svever over meg og slår meg igjen mens jeg skriker, han rister av raseri mens jeg lukker øynene og ønsker å unnslippe dette helvete jeg er fanget i. Han dykker inn i meg og slår meg i magen samtidig, tårer strømmer fra øynene mine mens smerten pulserer gjennom meg med hvert støt.
"Dumme kjerring!" sier han og slår meg i ansiktet igjen.
"Du vil bite meg!" skriker han og bøyer seg ned for å vise meg tennene sine før han stikker dem inn i brystet mitt mens jeg skriker høyere og ber dem stoppe.
"Vær så snill, nei!" skriker jeg. "Stopp! Bare la meg være i fred." prøver jeg å si mens stemmen min begynner å mykne og jeg gir opp.
Han trekker seg raskt ut og tvinger seg inn i rumpa mi sammen med vennen sin, de strekker meg mer mens jeg gråter i smerte og hører dem le djevelsk av smerten min. Den som er på toppen av meg, slår meg igjen, og jeg fortsetter å gråte ute av stand til å bevege meg eller kjempe tilbake.
"Hold kjeft!" krever han mens han slår hånden ned på halsen min og kveler meg. Den som er bak meg, stikker hånden foran og klyper klitoris min kraftig mens jeg rykker unna, begge stønner høyt mens de støter kraftig inn i meg i takt med hverandre.
Alt begynner å blekne mens latteren deres brenner seg inn i sinnet mitt, og jeg sitter fast i en endeløs løkke. Den ene slipper halsen min så han kan stikke en kniv inn i låret mitt som han tok fra nattbordet, mens skrikene mine ekko gjennom rommet. Jeg føler at de blir ferdige samtidig som den ene spytter meg i ansiktet og kaster meg på gulvet, den andre sparker meg i ribbeina før han forlater meg liggende der, knapt i stand til å puste mens blodet strømmer fra såret på beinet mitt.
Med hendene fortsatt bundet, sitter jeg på gulvet med ansiktet presset mot sengen og hulker. Smerten sprer seg gjennom kroppen min med hvert åndedrag, mens rumpa mi banker. Jeg drar meg sakte opp på sengen igjen mens en skarp smerte skyter gjennom meg. Ribbeinet mitt er brukket, tenker jeg for meg selv mens jeg sliter med å komme meg opp. Før jeg rekker å komme meg tilbake på sengen, hører jeg døren åpne seg igjen, å nei, nei, nei gjentar jeg for meg selv mens en høy mørk mann kommer inn.
"Nei, nei, nei," sier jeg og prøver å vri meg unna mens han griper meg og får meg til å vri meg i smerte, han tvinger meg til å se opp på ham.
"Vær så snill, nei," ber jeg. "Vær så snill, ikke skad meg," sier jeg om og om igjen mens stemmen min brister.
"Fortsett å tigge, lille jente," sier han og kommer nærmere meg.
"Alt det gjør er å få meg til å ville knulle dritten ut av deg enda mer!" sier mannen mens jeg lukker øynene og kjemper mot tårene.
"Vær så snill..." sier jeg fortsatt gråtende.
"Mmm," stønner han. "Jeg stopper når beina dine rister og du skriker navnet mitt og ber meg fortsette." Han åpner glidelåsen uten engang å ta av seg buksene og drar rumpa mi i nivå med sengen.
"Vær så snill, ikke," gjentar jeg mykt en siste gang før jeg lukker øynene og gir etter. Han bare ler og glir det svulmende lemmet sitt over den våte sprekken min, og jeg kan føle ham banke mot meg. Det er ingen vits i å tigge mer, det får dem ikke til å stoppe eller i det minste være snillere. Deres eneste mål er å bruke meg for å få utløsning, og hvis de skader meg i prosessen, enda bedre. De fleste av dem får faktisk utløsning bare av smerten min.
Han dykker dypt inn i meg og holder meg i halsen. Han pisker meg mens jeg ligger livløs, ute av stand til å bevege meg, ute av stand til å tigge og uten flere tårer igjen å felle. Hjernen min går i dvale mens kroppen min er ikke-eksisterende, og han fortsetter å støte hardere inn i meg med hvert støt til han endelig er tilfreds og fullfører inni meg. Han trekker opp buksene og forlater meg der som alle de andre.
Jeg ligger der uten flere tårer, bare nummen mørke som konsumerer meg i en endeløs spiral, jeg har grått dem alle ut for ingenting. Ber om å glemme, ber om å bare dø. Kanskje det vil gjøre det lettere, jeg vil bare at det skal ta slutt.