Kapittel 1 Klubben
BARE EN ENKELT NATT
ALEKSANDERS SYN
Luften var bitende kald i kveld, og humøret mitt var surt nok til å matche. Et vindkast rusket i håret mitt, og jeg stønnet irritert mens jeg strøk hånden gjennom det før jeg rakte inn i jakkelommen og dro ut sigaretten min. "Nei, Aleksander, vi har ikke tid til det. Vi er allerede for sene! Vi har gått glipp av halve forestillingen," før jeg rakk å tenne sigaretten, dyttet forretningspartneren min, Nikolai, meg på skulderen og fortsatte å gå mot teateret.
Gud, jeg ville bare ha en sigarett. Jeg bannet stille før jeg fulgte etter ham.
"Hvis vi går glipp av denne dumme balletten, kan vi miste sjansen til å få støtte fra ordføreren, og vi trenger ham for utvidelsen," Nikolai sluttet å snakke da jeg nådde siden hans, og armen hans skjøt ut for å gripe albuen min. "Du vil vel se at utvidelsen lykkes, ikke sant?", spurte han.
"For en dumt spørsmål. Selvfølgelig vil jeg det," snappet jeg og trakk armen hans av meg. "Ikke ta på meg. Hvis du ikke var onkelen min, ville jeg ha slått deg for det," fortsatte jeg sint. Nikolai lo og gned magen sin. "Ikke snakk til meg på den måten, gutt. Jeg fikk deg inn i dette selskapet, husker du?", han vendte de smale øynene mot meg.
"Uansett," fortsatte jeg å gå. Mine italienske skinnsko klakket mot fortauet mens vi gikk forbi fontenen foran bygningen. Jeg ignorerte Nikolai og dro ut en sigarett for noen trekk før vi snek oss inn foran teateret. Møtet med ordføreren for å konkurrere om en tomt for å utvide virksomheten vår mot vår rival hadde nervene mine på høykant. Jeg blåste ut røyken mens vi gikk inn gjennom en dør og gikk gjennom skyene.
Ordføreren var en ingen, bare en travel liten mann i dress, men han var vår rival... altfor smart for sitt eget beste. Vi trengte å få ordførerens godkjenning i kveld mens han var på denne balletten. Før noen andre kunne. Dette var vår sjanse, og det var derfor Nikolai, onkelen min, ville at vi skulle møte ham.
De sterke lysene skinte over oss gjennom glassveggen som utgjorde fronten av David H. Koch-teateret. De lysene var så sterke, og alt var så blekt, hver overflate så ut som om den glitret av gull. Det fikk meg til å himle med øynene, jeg hatet slike steder. "De burde gå til første pause når som helst nå. Vi burde kunne fange ordføreren her ute og late som vi har vært her hele tiden," Nikolai gned hånden over pannen, og fremhevet kort de rynkene som kantet øynene hans.
Nikolai og jeg kunne høre musikken avta fra auditoriet da balletten endte for første pause. Selv med den avtagende lyden, sluttet ikke hodet mitt å dunke, jeg gned tinningen og stønnet. Jeg likte ærlig talt ikke slike steder. "Går det bra der, gutt?" Nikolai var fokusert på oppgaven, men det var fortsatt en underliggende tone av bekymring for familien som jeg kunne plukke opp.
"Det har vært en lang uke. Jeg vil bare ha en drink og en røyk," svarte jeg. "Vi har jobbet med denne planen for lenge til at den skal falle fra hverandre. Hvis dette går bra, kjøper jeg deg en drink," snøftet han og klappet meg på ryggen. Jeg snudde meg for å si noe mer, men døren til auditoriet åpnet seg, og en strøm av mennesker fylte ut for pause.
"Etter hva jeg har hørt, tar ordføreren alltid en whisky før han går tilbake til kona. Han liker ikke ballett noe mer enn du gjør, men han er under tøffelen," Nikolai ristet på hodet som om han ikke var i samme situasjon med tanten min. "Da finner vi mannen og gir ham en whisky. Jeg vil også ha en," sa jeg med et sukk til slutt.
"Ingen drikking for deg ennå. Jeg trenger deg edru og på vakt for denne avtalen," Nikolai snudde hodet rundt, og fra høyden min over ham kunne jeg se den skallede flekken han fikk på bakhodet. "Jeg tror jeg ser ham til venstre for deg. La oss gå," dyttet jeg ham på skulderen og gikk rett mot ordføreren. Mannen var en tynn strek i dress med minst fem tiår som grånet håret og rynket ansiktet hans. Presset med å styre Oslo tynget ham og spente kroppen hans permanent til en ball av stress. Whiskyen i hånden hans var allerede halvtom.
"Ordfører, så hyggelig å møte deg her!" Nikolai overrasket den gamle mannen og sveipet ham inn i den fantastiske historien om vår forretningsidé. Jeg sto på siden og kom med innspill når det var nødvendig, men lyttet mest mens onkelen min la inn støtet på ordføreren.
Det tok ikke lang tid før folkemengden tynnet ut og gikk tilbake inn til andre akt av balletten. Jeg fanget blikket til flere kvinner i overdådige glitrende kjoler på armen til noen rynkete gamle menn. En hadde til og med frekkheten til å blunke til meg når daten hennes for kvelden snudde seg bort.
Et smil krøllet seg på leppene mine, og jeg blunket tilbake. Jeg trengte en drink og en kvinne i sengen min. Og snart.
"Wow, det er et betydelig tilbud. Jeg vil gjerne høre mer om dette, men det er på tide å gå tilbake til forestillingen," den gamle mannen så ut til å være i tvil om han skulle gå inn. Nikolai var alltid en proff på å få kroken i.
"Vi går også inn. Nevøen min og jeg elsker ballett!" Nikolai nikket for at jeg skulle følge etter, og jeg ga ordføreren et stort, teatralsk smil. De to mennene begynte å gå inn og fortsatte å snakke frem og tilbake til vi var under de dempede lysene i auditoriet.
"Kona og jeg har noen private plasser avsperret. Hvorfor kommer ikke du og nevøen din og sitter med oss, så kan vi fortsette denne samtalen diskret?" hvisket ordføreren.
"Det ville være en ære!" svarte Nikolai. Jeg klarte ikke å la være å rulle med øynene over hans falske entusiasme. Med hendene i lommene fulgte jeg etter dem. Dette kom til å bli en lang natt.