Kapittel 7
Louis
Sukkende la jeg hendene på pulten min og rullet med skuldrene, glad for å være ferdig med søket mitt. Jeg kastet et blikk på klokken og lurte på om Marcus hadde sendt Amelia hjem ennå?
Det var merkelig. Jeg hadde aldri hatt lyst til å jakte på noen. Med henne ønsket jeg det, jeg kunne bare forestille meg å se på henne mens hun gikk nedover fortauet.
Uvitende om at jeg fulgte med på henne, studerte henne og måten hun beveget seg på. Kartla veien til huset hennes som jeg ville ta senere.
Jeg ristet på hodet. Det var ikke sunne tanker å ha, men jeg kunne ikke la være å lure på hvordan hun ville smake når jeg gjorde henne til min.
Marcus hadde ikke bestemt seg ennå, eller kanskje han hadde. Men jeg ønsket at hun skulle bli vår mer enn jeg noen gang hadde ønsket noe annet før. Jeg grep telefonen min og stakk den i innerlommen på jakken før jeg gikk mot heisen.
Jeg prøvde å senke tempoet, det ville ikke være bra å være slik når jeg så henne. Jeg måtte få kontroll over meg selv.
Jeg tok et dypt åndedrag og trykket på knappen til heisen. Jeg lukket øynene mens jeg ventet, prøvde å ta dype åndedrag. Jeg ville ikke fange lukten hennes mens jeg følte at dragen min var så nær overflaten.
Døren åpnet seg, og jeg steg inn. Trykket på knappen til Marcus’ kontor. Flyttet meg for å lene meg mot bakveggen, hendene mine grep det kalde metallrekkverket mens jeg prøvde å ikke tenke på Amelia.
Selv å tenke på navnet hennes fikk hjertet mitt til å slå raskere.
Turen opp var over før jeg innså det, og jeg lurte på om jeg kanskje bare skulle ha dratt hjem i stedet da heisdørene gled opp.
Amelia satt ved pulten sin. Tastaturets klikk-klakk var skarpt i det stille venteområdet. Det ville være så lett å snike seg nærmere henne mens hun var oppslukt i hva enn Marcus hadde satt henne til. Å se på henne og vente.
Jeg beveget meg nærmere, stegene mine laget knapt noen lyd. Det føltes som om jeg var i en transe, ute av stand til å se bort fra henne.
Døren til Marcus’ kontor svingte opp, og han så på meg, øynene hans utvidet seg et øyeblikk. Han så mot Amelia, leppene hans presset sammen.
Hjertet mitt snørte seg da jeg innså at jeg var blitt tatt, han visste hva jeg gjorde.
Jeg lurte på om han hadde den samme kampen med sin drage.
“Amelia, takk for innsatsen din i dag,” sa han, og hun så opp på ham, og jeg følte sommerfuglene i magen.
Pusten min stoppet i halsen da hun innså at jeg var der.
“Hallo igjen, Louis.”
Jeg la hånden over hjertet og ga henne et halvt smil.
"Jeg kunne ikke la deg gå uten å se deg igjen."
"Louis." Marcus sa med en tone som fikk hårene på nakken min til å reise seg. Jeg hørte hennes svake innpust. Hun så frem og tilbake mellom oss to. Jeg ga henne et smalt smil, prøvde å skjule tennene mine, som jeg visste ville være skarpe.
"Hvis du ikke trenger meg mer, Mr. Blackwell, drar jeg hjem." Amelia sa mens hun grep vesken sin. Øynene hennes møtte mine da hun sto opp, "Louis, vi sees i morgen?"
Jeg nikket og så på henne mens hun ga Marcus et smil før hun gikk mot heisen.
"Louis," stemmen hans fikk meg til å skjelve mens kroppen min spente seg i forventning. Amelia så tilbake på oss to mens hun ventet på at heisdørene skulle åpne seg, jeg følte meg svimmel av behovet for å følge etter henne.
Adrenalinet pumpet gjennom årene mine da hun strøk fingrene gjennom håret sitt. Hun forsvant ut av synsfeltet mitt.
Jeg tok et halvt skritt før jeg kjente Marcus' armer rundt midjen min, og han dro meg mot sitt harde bryst.
"Ikke ennå," Ordene hans var et knurr mens den varme pusten hans beveget seg over øret mitt. "Hun er ikke klar ennå."
Jeg ville knurre til ham, jage etter henne, forfølge henne. Ta meg tid til å erte henne. Smake på henne før jeg gjorde henne til min. Høre hvordan navnet mitt ville høres ut når det glapp fra leppene hennes mens hun lukket øynene, kroppen hennes spente seg under min.
"Louis."
"Det er en kamp, jeg vil ha henne. Dragen min vil-"
"Louis," stemmen hans var varm og beroligende, jeg lukket øynene og lente meg tilbake mot ham. Dragen min og jeg fant trøst i nærheten av vår partner.
Jeg trengte ham, trengte ham for å hindre meg i å gjøre noe utenkelig. Det lå i min natur å begjære, og jeg ville ta henne med til vårt hjem. Skjule henne fra verden, bruke timer på å utforske alt om henne.
"I morgen skal du be henne på kaffe." Jeg flyttet hendene mine til håndleddet hans og tok et dypt pust mens han snakket. "Du skal ikke jakte på henne, men jeg vil at du finner ut hva slags kaffe hun liker, hva hun liker."
"Er du sikker på at det er en god idé?" Jeg ville ikke skade henne, gjøre noe hun ikke samtykket til.
"Louis, jeg vet at du ikke vil skade henne. Jeg sier deg at du ikke vil skade henne." Leppene hans beveget seg mot øret mitt, "Nå drar vi hjem."
Med en skjelving nikket jeg. Hjem hørtes ut som det beste stedet å være akkurat nå. Kanskje hjemme, omgitt av flokken, ville jeg ikke tenke på henne og de tingene jeg ville gjøre med henne.