Kapittel 4
Min lyst falmet ikke. Da Amelia rakte meg drikken, strøk fingrene hennes borti mine. Jeg kjente varmen strømme gjennom meg ved berøringen. Jeg så ned på hendene våre som var sammen, og øynene mine utvidet seg da jeg la merke til det hastig skrevne telefonnummeret og hjertet. Blikket mitt flakket til hennes, og hun hevet et øyenbryn.
"Så alle jentene gir deg nummeret sitt på koppene?"
"Det er bare ett nummer jeg vil ha," sa jeg og blunket til henne mens jeg pakket ut sugerøret og tok en slurk av epleteen. Å være rundt henne fikk meg til å crave søte ting.
"Jeg vedder på at du sier det til alle jentene," sa hun med et halvt smil, mens hun pakket ut sandwichen sin.
"Bare til de med brune øyne og fregner."
"Så du har en type," lo hun og så opp på meg.
"Noe sånt." Jeg ville fortelle henne at hun var min type. Vel, henne og Marcus. Jeg pakket ut sandwichen min og tok en bit, usikker på hva jeg skulle si til henne mens stillheten senket seg mellom oss mens vi spiste.
Gjennom gitteret på bordet så jeg foten hennes hoppe, jeg lurte på om det var nerver. Gjorde jeg henne nervøs? Mennesker kunne ofte sanse hva vi var på et primalt nivå. Selv om de ikke trodde vi var ekte.
Tanken på at jeg gjorde henne nervøs, fikk halsen min til å stramme seg. Jeg ville ikke at hun skulle være nervøs rundt meg. Jeg ville at hun skulle crave å være rundt meg, akkurat som jeg cravet henne.
Jeg dunket foten min mot hennes, hun stoppet og jeg ga henne et halvt smil.
"Hva liker du å gjøre for moro skyld?" spurte hun, tok opp drikken sin og tok en slurk.
Kunne jeg fortelle henne om å bli bundet? Ville det være for freidig?
Sannsynligvis.
Jeg kunne nesten se for meg hvordan hun ville se ut stående over meg, en gummipisk i hånden. Kinnene hennes røde etter en god økt, brystet som hevet seg mens hun stoppet for å få pusten tilbake. Hendene mine bundet, Marcus som så på oss fra hjørnet av rommet.
Kroppen min stivnet ved tanken, og jeg lukket øynene, prøvde å stoppe. Å få meg selv til å roe meg ned. Det ville ikke gjøre seg å ydmyke meg selv foran henne.
"Louis?"
"Jeg liker å lese," blurret jeg ut.
"Jeg også, hva har du på nattbordet ditt?" spurte hun, hvilende albuene på bordet mens hun lente seg fremover.
"Hvorfor kommer du ikke og finner ut?"
"Ertekrok," sa hun og lente seg tilbake.
"Edgar Allan Poe." Kunne ikke fortelle henne at det var en flaske vann, glidemiddel og et par skinnende håndjern. Jeg likte Poe. Den delen var ikke en løgn. Boken var bare i stuen på salongbordet.
Hun ga meg et smil som blendet meg og fikk hjertet mitt til å flagre. "Jeg har en cheesy romantisk roman om drager på mitt."
"Drager, sier du." Smilet mitt ble bredere.
"Ja," rødmet hun mens hun brettet sammen innpakningen fra sin nå ferdige sandwich og stappet den under drikkekoppen sin. "Jeg liker shifter-romantikk."
"Kanskje jeg kan låne den en gang?" sa jeg, mens jeg så kinnene hennes bli varme av en rødme.
"Jeg vet ikke, den er litt... Grafisk."
"En skitten bok?" gispet jeg i falsk skrekk, hevet øyenbrynene, dekket smilet mitt med hånden.
Amelia rullet med øynene og slapp ut en oppgitt lyd. "Jeg vet ikke hvorfor jeg i det hele tatt fortalte deg om det."
Kinnene hennes var fortsatt røde da hun så bort fra meg.
"Jeg liker også slike bøker."
Hun så opp på meg, øynene store. "Helt seriøst?"
"Når vi kommer tilbake til kontoret, kom ned i kjelleren min, så skal jeg vise deg," purret jeg, og hun blinket opp mot meg.
"Louis." Hun presset leppene sammen, og jeg kunne ikke annet enn å smile.
"Jeg mener det, kanskje vi kan bytte bøker en gang?" Det ville være fint å dele dette med henne, Marcus var ikke en leser utover saksmapper for jobben. Eller den sporadiske godnatthistorien til barna. "Hva slags filmer liker du?"
Hun hvilte haken i hånden, den andre hånden tok opp drikken. Jeg så på leppene hennes omslutte sugerøret mens hun så opp på skyene. Tapt i tanker mens hun tenkte over spørsmålet.
Telefonen min summet og trakk meg bort fra studiet av Amelia. Jeg rakte inn i lommen og trakk ut mobiltelefonen.
"Vi må tilbake," sa jeg, så på skjermen med en rynke i pannen. Jeg hadde likt tiden vår sammen.
Amelia sukket og plukket opp søppelet vårt. Hun reiste seg og kastet det i søppelbøtta. Hoftene hennes svaiet mens hun gikk, og jeg kunne ikke ta øynene vekk fra den fyldige rumpa hennes. Hun snudde seg og så over skulderen på meg.
"Kommer du?" spurte hun, og jeg ble slått av hvordan sollyset beveget seg over den fregnete huden hennes. Hvordan de kastanjebrune hårlokkene hennes så ut som ild i solstrålene. Hvordan det fremhevet de varme tonene i de sjokoladebrune øynene hennes.
Hun tok pusten fra meg.