Kapittel 3
Jeg løftet kaffekoppen min og rynket pannen da jeg innså at den var tom. Hvordan skulle jeg klare resten av dagen uten min favorittdrikke?
Lyden av telefonen min fikk meg til å bevege meg bort fra datamaskinen.
Marcus: Har du drukket noe vann i dag?
Smilende leste jeg meldingen mens jeg så på den fulle vannflasken som sto på pulten. Telefonen summet igjen, og jeg så på skjermen.
Marcus: Drikk litt vann og så kan du gå og spise lunsj.
Jeg satte fra meg telefonen, plukket opp vannflasken og skrudde av lokket, tok en slurk mens jeg skrev en melding tilbake til ham.
Louis: Hva skal jeg spise?
Marcus: Hva har du lyst på?
Louis: Amelia.
Marcus: Jeg tror ikke hun er klar for det, hva med delikatesseforretningen rett over gaten? Jeg sender henne til lunsj, så kan du se om hun vil bli med deg.
Jeg smilte mens jeg skrev svaret mitt, satte telefonen ned og drakk opp vannet. Jeg puttet telefonen i lommen og gikk rundt pulten, på vei mot heisen med håp om å fange Amelia før hun gikk til lunsj.
Ansatte passerte meg mens jeg beveget meg inn i lobbyen, øynene mine på heisen mens jeg ventet på at Amelia skulle komme ned. Jeg lente meg mot en av søylene mens jeg ventet på et glimt av henne.
"Heisann," sa April med et smil da hun nærmet seg meg.
"Heisann, hvordan går det med arbeidet ditt?"
"Det er arbeid," sa hun, de blå øynene hennes møtte mine mens smilet hennes ble bredere. "Gode ting kommer."
"Det sier du alltid." Jeg sa, stakk hendene i lommene. Vår flokk sin seer var noe spesielt, selv i sine kryptiske måter.
"Snart, Louis." Hun fniste mens hun så over på heisene. "Vi sees i kveld, James vil fly senere."
"Jeg blir med."
"Bra, det er for lenge siden du har skiftet." Hun sa og klemte underarmen min mens hun gikk forbi meg. Heisdørene åpnet seg og Amelia steg ut. Pusten min satt seg fast i halsen igjen.
Ville det bli lettere å være rundt henne? Eller ville hjertet mitt alltid banke slik. Jeg beveget meg nærmere henne og fanget duften hennes. Like fristende som før.
"Lille venn," ropte jeg mens jeg jogget mot henne.
"Louis, ikke sant?" spurte hun, puttet mobilen sin i vesken.
"Ja, det er meg." Jeg sa, følte kinnene mine bli varme. Vanligvis snublet jeg ikke så mye over ordene mine. "Vil du ta en lunsj?"
"Ja, det hadde vært flott." Hun strålte opp mot meg, og sommerfuglene i magen min våknet til liv.
"Det er en delikatesseforretning rett over gaten," foreslo jeg, vendte meg mot dørene.
"Høres bra ut for meg. Så hva gjør du her?" spurte hun, og falt inn i skritt ved siden av meg.
"Arkivering."
"I kjelleren?" spurte hun. Jeg kunne føle blikket hennes på meg, og jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne.
At jeg ønsket å lokke henne ned i kjelleren min hørtes ikke ut som det rette å si.
Jeg nikket, "Det er stille der nede, hyggelig."
"Hva slags ting er der nede?"
"Kanskje du må komme inn i hula mi og se," sa jeg, og slikket underleppen min. Jeg så rødmen som ordene mine forårsaket. Hun gjorde det vanskelig for meg å holde tilbake.
"Louis, hvis du fortsetter å flørte med meg, kan noen få feil inntrykk."
"Er det et riktig inntrykk de kan få?" ertet jeg, og beveget meg nærmere henne mens jeg ledet henne mot den lille kaféen.
"Så du er en flørt?" spurte hun. Øynene hennes møtte mine mens hun presset leppene sammen.
"Av og til," svarte jeg med et skuldertrekk mens jeg åpnet døren for henne. Vi gikk bort til disken og bestilte lunsjen vår. "Det er en fin dag, vil du spise ute?"
"Selvfølgelig, så hvor lenge har du jobbet for Mr. Blackwell?"
"Det føles som for alltid," sa jeg, og dro hånden gjennom håret mens jeg så ned. Hvordan kunne jeg fortelle henne at jeg hadde vært der siden kontoret åpnet, at jeg ville være hvor enn Marcus trengte meg? Alltid.
"Noen dager må føles sånn, der nede i kjelleren din," sa hun, og jeg så opp og så det ertende glimtet i øynene hennes.
"Kanskje du må komme og besøke meg."
Hun lente seg nærmere meg, og jeg følte at hjertet mitt ville stoppe å slå da hun så opp på meg gjennom senkede vipper. "Kanskje du kunne gi meg en omvisning?"
Munnen min ble tørr, og jeg visste ikke hva jeg skulle si da et smil spredte seg over de blekrosa leppene hennes. Lange vipper blafret mot meg.
"Ertet du meg?"
"Ja," fniste hun. Bestillingene våre ble ropt opp, og hindret meg i å la henne vite at jeg var seriøs.
Jeg plukket opp plastposen mens hun bar drikkene våre utenfor til et av bordene med parasollskygge og satte seg ned. Hun krysset bena, og øynene mine beveget seg over den bleke, tonede leggen hennes.
Jeg lukket øynene før jeg kom lavere til de hælene. Jeg lovet meg selv at jeg skulle ta ting saktere enn jeg lengtet etter.
"Er du ok?" spurte hun, og satte drikkene våre ned. Hun grep et sugerør for å fjerne papiret.
"Ja," sa jeg. Stemmen min var hes. Det var noe med Amelia som kalte på meg, som gjorde at jeg ville gjemme henne bort fra alle andre. Som fikk meg til å føle ting jeg trodde jeg aldri ville føle igjen for noen andre enn Marcus.
Jeg ristet på hodet og satte meg ned overfor henne, i håp om at litt avstand ville ta bort lysten jeg følte.