Kapittel 2
Kapittel To
Louis
Da jeg gikk ut av Marcus' kontor, beveget jeg meg bort til espressomaskinen. Boston fikk det aldri riktig, jeg skulle fikse dette og la det være til den nye jenta å gi til ham. Det ville gi meg en sjanse til å se hvem som hadde fanget Marcus' oppmerksomhet.
Jeg kunne ikke unngå å føle meg nervøs over ordene hans. At han hadde følt en tiltrekning til henne. Hvordan ville det påvirke oss? Hendene mine var raske mens jeg forberedte kaffebønnene og presset dem ned. Jeg var godt klar over hvordan andre så på meg.
Skarpe ører ga lite rom for hemmeligheter. Når jeg var med Marcus, fikk han alt til å forsvinne. Med ham visste jeg at han ville holde meg trygg. Han ville beskytte andre fra meg, om nødvendig.
Det hadde ikke vært noen jeg virkelig var tiltrukket av bortsett fra ham. Ikke etter Elin. Det var for vanskelig å knytte seg til noen du kunne drepe ved et uhell.
Brystet mitt strammet seg mens jeg tenkte på henne, hun hadde stolt på meg for å holde henne trygg. For å beskytte henne fra Nash, uten å innse at det var meg hun trengte beskyttelse fra.
Jeg helte det kokende vannet fra den elektriske vannkokeren i brønnen. Plasserte den lille koppen under tuten. Den lave summingen av vann som kokte roet meg mens jeg fortsatte med oppgaven min, tørket bort de sølte kaffebønnene fra den skinnende metaloverflaten.
Det gjorde meg ingen nytte å tenke på henne og hva vi hadde utholdt sammen. Lyden av heisdørene som åpnet seg trakk oppmerksomheten min bort fra oppgaven min mens jeg så over skulderen.
Det var henne, jeg visste det uten tvil. Hun fulgte etter Boston, armene hennes fulle av mapper mens den bossy dragehælene klikket nedover marmorgangen. Hun snakket til henne, men det var vanskelig å fokusere på ordene hennes. Ordene hennes betydde ingenting da øynene mine falt på henne. Hjertet mitt slo raskere jo nærmere de kom.
Jeg plukket opp Marcus' espresso, lente meg tilbake mot den rustfrie stål kaffebaren. Kinnene hennes var røde og øynene vidåpne mens hun prøvde å ta alt inn. Blikket mitt reiste seg fra de røde kattungehælene hennes, oppover de lange glatte bena, til det enkle svarte skjørtet hun hadde på seg.
Det skjulte ikke kurvene på kroppen hennes, kurver jeg lurte på hvordan de ville føles under håndflaten min mens hun peste i øret mitt. De korte hælene som gravde seg inn i korsryggen min, jeg visste at hvis hun var vår, ville jeg kjøpe henne alle skoene.
Bare så jeg kunne se henne gå rundt i dem.
"Louis," sa Boston med en hån på de røde leppene sine mens hun snudde seg bort fra Marcus' nye assistent, "Burde ikke du være i kjelleren din?"
"Jeg skulle bare levere noe."
"Jeg er sikker på det." Hun sa, rullet med øynene mens hun snudde seg tilbake til kvinnen ved siden av seg. "Amelia, dette er skrivebordet ditt. Jeg skal vise deg hvordan Marcus liker kaffen sin."
"Gi ham denne." Jeg smilte, presset meg fremover. Gangen min en avslappet spasertur. Øynene hennes studerte meg, og jeg kunne forstå hva Marcus mente.
Det føltes som om jeg var en møll, tiltrukket av flammen.
Jeg rakte den lille koppen til henne, smilte, "Hallo, lille en."
Fingertuppene hennes berørte mine, og jeg pustet inn duften hennes, blandet med duften av espressoen, den var frisk og søt.
"Takk, Louis." Hun sa, og jeg smilte av måten hun sa navnet mitt på. Visste at jeg ville høre det igjen.
"Det vil gi deg noen plusspoeng hos ham." Jeg lo med et blunk. Hun så på den mørke drikken, kinnene hennes ble varme med prikker av en rødme.
"Jeg tror jeg vil trenge dem."
"Det tror ikke jeg." Jeg sa, bet meg i leppen mens øynene hennes skjøt opp til mine. Rødmen spredte seg til kragen på skjorten hennes. Sporende øynene mine lavere følte jeg mine egne kinn varme opp, jeg ville vite hvor langt ned den rødmen gikk.
"Louis." Boston ropte. Med et sukk beveget jeg meg forbi Amelia. Jeg hadde nå et navn å knytte til ansiktet hennes. Et ansikt jeg ikke trodde jeg ville glemme med det første. Trekkene hennes var delikate, som en porselensdukke. En myk spredning av fregner strødd over den oppovervendte nesen hennes.
Jeg lurte på hvor ellers hun hadde fregner, hvordan huden hennes smakte mens jeg gikk mot trappehuset. En idé allerede formet i tankene mine mens jeg trakk frem mobiltelefonen for å sende Marcus en melding.
Jeg ville gjøre som han ba om, jeg ville bli kjent med henne. Kanskje hun ville være noen som kunne være vår. Noen vi kunne tilhøre, på lang sikt. Ikke bare for kvelden eller en helg.
Men for resten av våre lange liv.
Mens jeg gikk ned trappene, skrev jeg en melding til Marcus før jeg kneppet opp dressjakken og la telefonen i brystlommen.
Jeg trengte turen for å prøve å få Amelia ut av hodet mitt. Det skulle allerede bli vanskelig nok å konsentrere seg. Jo nærmere jeg kom kjelleren, jo mer avslappet følte jeg meg.
De andre i flokken vår likte ikke å komme ned hit. Det var for mørkt, for stille.
Mørket og stillheten passet meg helt fint. Det lot meg slappe av.
Jeg var trygg her, og det var de også.