Kapittel 9: Wrap n' Go
Serene kastet seg ned på sofaen og ropte inn i puten. Han kjente hjertet hamre, kuldegysninger strømme gjennom kroppen. Han snudde seg for å stirre opp i taket, følte ansiktet brenne. Scenen av Nicolas som gikk mot ham med et truende blikk dukket opp igjen i minnet hans. Han skar en grimase og satte seg opp, grep puten og slo den mot ansiktet sitt. Han tok et dypt pust.
En knurring avbrøt angsten hans, magen ropte etter mat. Serene slapp puten, trakk bena ut av sofaen og landet på gulvet. Serene stirret på den tomme beige veggen, følte seg døsig da han reiste seg. Han visste egentlig ikke hvor han ville spise, men han gikk for det tryggeste valget og bestemte seg for å gå til Wrap n' Go. En fastfood-restaurant i nærheten. Serene ruslet forbi kjøkkenet, grep nøklene til leiligheten sin.
"Det er bare noen få hus unna," roet han seg selv, følte bena skjelve. Han åpnet ytterdøren, steg ut av den kalde leiligheten. Sollyset skinte på ham, fikk ham til å føle seg enda mer utmattet. Han låste døren til leiligheten, hendene skalv da han dyttet nøklene og hånden ned i bukselommen. Hjertet sank, husket Nicolas' pust i nakken. Varme som assistenten følte når Nick var nær.
Han begynte å gå nedover fortauet, passerte de andre tomtene. Scenariet dukket stadig opp i hodet hans. 'Hva hvis?'
'Hva hvis jeg hadde kysset ham? Hva hvis han hadde gått lenger? Hva hvis han ikke hadde stoppet?' tenkte Serene, stirrende ned på føttene sine. Han var i sin egen verden, uten å legge merke til omgivelsene. Han tok en sving, gikk inn på restaurantens parkeringsplass.
Hans blå øyne, stirrende ned på meg. Hans lepper som krummet seg til et smil da han presset meg mot veggen. Lukket rommet mellom oss, lente seg inn mot halsen min, pustet sakte på den, og med hvert pust han tok holdt jeg pusten.
"Wow!" et utrop brøt Serenes tankerekke. Han så opp, hoppet unna en jente som syklet forbi. Hun syklet rundt, leppene formet et smil, "Wow! Du unngikk det raskt, kompis."
Serene rynket pannen, "Er du gal? Jeg kunne blitt skadet!"
Hennes blonde hår vaiet bak henne da hun stoppet sykkelen ved siden av Serene, så på ham, "Men jeg gjorde det ikke," sang hun. Hun skjøt underleppen frem, så Serene ignorere henne mens han gikk forbi henne og inn i fastfood-restauranten.
Assistenten tok et dypt pust, gjenvant bevisstheten. Han var irritert over hvor dum han var som ikke hadde lagt merke til hvor han beveget seg. Han følte skyld tyngde på skuldrene, ignorerte jenta slik. Inngangen til restauranten åpnet seg da Serene sto foran disken. Sykkelrytteren gikk ved siden av ham, krysset armene, "Skal du ikke spørre hvordan jeg har det?"
"Det var du som satt bak rattet," svarte Serene, så opp på menyen.
Jenta fnyste, "Det var du som ikke så deg for, Mr. Hyggelig!"
Serene snudde seg mot henne, hevet et øyenbryn. Hennes grønne øyne var elegante, som å stirre inn i en smaragd. Hun var kortere enn Serene, noe som fikk ham til å se ned på henne. Han følte skyld presse ned på skuldrene, stønnet til seg selv, "Ja, ok, beklager. Jeg zonet litt ut."
Hun gliste, "Litt? Du fullstendig utelukket meg fra synsfeltet ditt."
"Min feil." innrømmet Serene, nærmet seg disken, "God morgen. Kan jeg få en egg og bacon sandwich med en kaffe?"
Den eldre mannen bak kassa nikket, tastet inn bestillingen, "Er hun med deg?" spurte han rolig med et mykt smil. Serene svarte raskt, uten å snu seg mot henne, "Nei."
Han så opp, hans smil sendte Serene og jenta gode vibber. Det var herlig å se en gammel mann smile tidlig om morgenen. Det brakte varme til de som trengte det, "Totalt blir det 45,80."
Serene fisket opp lommeboken fra baklommen og tok ut en 100-lapp, "Behold vekslepengene." insisterte han. Kassamannen nikket, "Ha en god morgen, sir."
Serene gikk forbi jenta, satte seg ved et tomt bord. Stedet var tomt. De to kundene i bygningen var ham og sykkelrytteren. Det var beroligende for Serene, stillheten. Han lukket øynene litt, la hodet ned på bordet. Så ble det ødelagt.
Ødelagt av minnet om varmen Nicolas ga ham da kroppen hans var mot hans.
stoppstoppstoppstoppstoppstoppstoppstopp
Jenta satt på stolen foran Serene, trommet med fingrene på bordet, "Jeg heter Emilee forresten."
Serene så opp, uten å bry seg om å be henne dra, "Serene."
"Serene?" hun gliste, "Kjærestens navn?"
Han stirret på henne, ristet litt på hodet, "Mitt navn er Serene, men kall meg Seven."
Hun lo litt, "Veldig bra, Seven."
Emilee smilte til ham, kinnbena hennes ble tydelige. Fingrene hennes trommet på bordet i en rytme mens hun så seg rundt i lokalet, "Ganske tomt her, ikke sant?"
"Det pleier å være det når folk har jobb å gå til."
Den eldre mannen gikk mot dem, plasserte måltidene deres foran dem, "To kaffe og en bacon- og eggesandwich."
Emilee og Serene snudde seg raskt mot ham, "Takk. Ha en fin dag, sir." de begge hilste, merkelig nok på samme tid. Den eldre mannen nikket, et smil på ansiktet hans da han gikk tilbake til disken.
Emilee sukket lykkelig, stirrende på ham, "For en hyggelig mann."
Seven fnyste, åpnet innpakningen som dekket maten hans, "Gamle mennesker er dyrebare mennesker."
Hun nikket, tok en slurk av kaffen sin, "Wow! Du kan være hyggelig."
Serene så på henne, "Jeg er hyggelig. Du har bare kjent meg i noen minutter." han stirret på maten sin, tok en liten bit. Emilee så på ham med et tomt uttrykk, fortsatte å drikke sin drikke. Assistentens telefon vibrerte på det grå bordet, fanget begge deres oppmerksomhet. Han sjekket meldingen.
Nicolas Anderson: Ikke glem. Jeg kjører deg til min fars fest på mandag.
Serene smilte litt, kinnene hans ble røde. Det skulle ikke få ham til å føle seg som en beundrer fra videregående som nettopp hadde fått en melding. Det var bare en melding fra jobben. Hvorfor fikk det ham til å føle seg svak?
"Jobb?" spurte Emilee, stirrende på de lett brune fregnene på hans bleke ansikt.
"Ja.." svarte Serene mykt, "Jeg har nettopp begynt som personlig assistent for direktøren i et spillselskap."
"Ohh. Fint." hun fniste.
Serene så på henne, hevet øyenbrynene, "Synes du ikke det er litt merkelig?"
"Merkelig?"
"Ikke mange gutter blir personlig assistent."
Hun smalnet øynene mot Seven, krysset armene, "Jeg antar mange har sagt det til deg, ikke sant?" hun snudde hodet, stirrende inn i hans grønne øyne, "Jeg kan se fra smilet ditt at du allerede liker det der."
Assistenten fnyste, "Det er litt klisjé å si. Hvorfor tror du at jeg smiler gir deg den ideen?" Serene tok en bit av frokosten sin, ventet på jentas svar.
"Vel, det var enten det, eller du fikk en melding fra noen du liker."
Seven stivnet, magen snurret ved tanken. Var det så åpenbart? Seven visste ikke engang hva han følte for Nicolas. Hvis noe, var de langt fra det. Den eneste grunnen til at han smilte ved meldingen var at det var jobbrelatert. Han likte den første dagen og han likte møtet som skjedde tidligere. Serene følte ingenting for sjefen sin. Det var det han konkluderte. Ikke på den andre dagen.
Seven kremtet, ønsket å endre tema, "Hvorfor bestemte du deg for å snakke med meg i morges, Ms. Emilee?"
"Vel, jeg nesten kjørte på deg. Jeg tenkte jeg skulle sjarmere deg som en unnskyldning."
Seven fniste, "Sjarmer meg? Litt freidig, ikke sant?"
Emilee's øyne ble store, ristet på hodet, "Jeg mente det ikke sånn! Jeg mente det som- jeg ville bli kjent med deg som en venn!"
Assistenten nikket, slo på telefonen sin igjen for å sjekke tiden, "Hm. Så bare av medlidenhet da?"
Emilee kikket over på Serenes telefonskjerm, så tiden selv, "Nei! Jeg visste bare at hvis jeg dro hjem og visste at jeg nesten skadet deg, ville jeg føle meg skyldig." hun sukket, reiste seg fra stolen og tok kaffen og sandwichen sin, "Uansett, jeg må gå. Det var hyggelig å møte deg!" hun annonserte, smilende til Seven.
"Kanskje vi møtes igjen, Ms. Emilee," forutsa han, "Vær forsiktig hvor du går neste gang."