Kapittel 4 Alle Mine
"Jeg har aldri blitt rørt av en mann i hele mitt liv. Jeg har holdt meg ren og kysk." – Ava Goodchild
...
Hendene mine skalv da de rakte etter undertøyet. Siden mesteparten av klærne mine hadde blitt revet i stykker av den forrige mannen, var det ikke mye som trengte å fjernes.
Sakte skjøv jeg det revne skjørtet til side. Skjorten var allerede åpen, og knappene lå spredt på gulvet. Jeg tok den av, akkurat som han hadde sagt, og sto der med blikket festet på gulvet.
"S-så?" Han hevet øyenbrynene mot undertøyet mitt.
Jeg frøs blikket i skrekk, på ham.
"Alt sammen?"
Jeg håpet han ikke ville be meg ta av alt.
"Alt sammen," sa han.
Hjertet begynte å banke raskt. For et øyeblikk tenkte jeg at å gjøre som han sa, ville være veien ut. Så tenkte jeg på det.
Hvis ingen tok et standpunkt mot umenneskeliggjøring av mennesker, hvem ville da gjøre det?
Jeg presset leppene sammen og stirret på ham med et selvsikkert uttrykk.
Kanskje, hvis jeg døde mens jeg sto opp mot et beist, døde jeg i forsøket...
"Jeg—"
Døren knirket plutselig opp.
"Kaptein! Kysten er klar. Vi er i ferd med å seile mot land."
Det var Helen.
Hun dukket alltid opp i de mest avgjørende øyeblikkene. Selv om jeg hadde en viss motvilje mot henne, var jeg takknemlig.
"Endelig, vi lander," mumlet kaptein Caspian. Det var et verdsatt blikk under øynene hans. Jeg visste at det hadde med skipets bemerkelsesverdige reise å gjøre, til tross for stormen.
Han kastet et blikk på meg.
"Vi fortsetter dette senere, Ava. Jeg lover," sa han. "Din jomfruelighet er min. Jeg har noen syndige ting i tankene for oss."
Kaptein Caspian hvisket den siste delen ertende i øret mitt før han gikk ut med Helen, som hadde et nysgjerrig uttrykk i ansiktet.
Jeg håpet hun ikke ville konfrontere meg senere med spørsmål.
Jeg ble igjen i ensomheten i dekkrommet, låst inne. Men jeg hadde en annen tanke som lå og lurte i hodet mitt.
Det gikk mange rykter om at beistet var rasende og uten medfølelse.
Hvorfor var han annerledes mot meg?
...
Bare noen få minutter senere hørte jeg låsene bli låst opp. En mann, som så ut til å være en av vaktene fra tidligere, kom inn.
Jeg reiste meg fra det mørke hjørnet av rommet og tok sakte skritt mot ham. Etter hendelsen tidligere, fant jeg det vanskelig å stole på noen manns nærvær i rommet.
"Bli med meg," sa han kaldt og autoritativt.
Jeg fulgte nølende etter ham. Klærne mine fra tidligere var fortsatt revet, og ingen hadde gjort tegn til å erstatte dem.
Jeg kunne ikke ta med meg tingene mine hjemmefra, fordi vi ble beordret til å dra med en gang.
"Ok..."
Med et siste blikk på den kryptiske kisten, fulgte jeg vakten ut døren.
Det virket som skipet var veldig stort, for det tok lang tid før vi kom oss på dekk.
Og da vi gjorde det, rykket jeg til fra det sterke lyset. I de få dagene hadde kroppen min blitt vant til det svakt opplyste rommet og omfavnet det.
Lyset føltes veldig fremmed nå.
Vakten ledet meg til en rekke jenter, på den andre siden av skipet. De var i ferd med å gå av skipet, og jeg virket å være den siste i rekken.
"Bli med dem," sa han.
Jeg nikket og bet meg i leppen i undring over hva de holdt på med. Det var en rett linje, og jentene marsjerte med hodet hevet.
Jeg fulgte etter.
Jeg visste at de kom fra forskjellige distrikter, og det var virkelig foruroligende. I de siste 200 årene hadde de andre jentene aldri kommet tilbake.
Var dette også vår skjebne?
Mens vi marsjerte, så jeg de medfølende blikkene vi fikk fra folkene rundt. Øynene mine fikk kontakt med en liten jente i mengden. Jeg kjente henne igjen som...
"P-Pi—"
Hun ga meg et tegn om å være stille. Jeg lukket munnen umiddelbart. Jeg lurte på hvordan hun hadde unnsluppet vaktene. Hun tok på seg en sandfarget kappe som fikk henne til å gli inn blant folkene i samfunnet.
Jeg nikket sakte til henne og så straks fremover.
"Ditt navn?"
Noen ropte på meg da det var min tur. Det virket som om de skrev ned alle navnene våre for å holde oversikt.
"Ava,"
Det gikk glattere enn jeg hadde forventet, og på en måte var jeg takknemlig for at ingenting gikk galt.
Jeg så i retning av Piper, bare for å se ingenting. Jeg lette straks etter henne, håpet at hun var i orden.
Jeg sukket da jeg så en vakt dra henne mot linjen mens hun utrettelig kjempet imot.
"Ser ut som du har fått den hissige," bemerket en stemme.
Jeg la merke til at det var Helen. Kaptein Caspian var ingen steder å se.
"Behold henne, hun kan vise seg å være en dyd."
Kvinnen med pennen mumlet. Hun hadde en strålende mørk hud og et ansikt som bar preg av vennlighet.
"Ditt navn?" rettet hun mot Piper.
Jeg sukket mens hun kjempet i vaktens grep.
"Jeg skal ikke være her. Jeg er knapt tretten—"
"Hva er ditt forbannede navn?!!"
Kvinnen med pennen avbrøt henne, slo hendene hardt i bordet. Det var tydelig for å innpode frykt i henne.
Min feil, hun var av den strenge typen.
"P-piper,"
Hun mumlet, i en svak tone.
"Still deg i rekken,"
Kvinnen beordret. Vakten slapp straks grepet om henne. Det virket som han stolte på kvinnen med henne.
Trist nok, hun sto rett bak meg, gikk inn med meg.
Da vi hadde klart å få en rimelig avstand fra dem, ropte jeg til henne.
"Hei, hei,"
Hun så på meg med en rynke i pannen og et misfornøyd blikk.
"Jeg vet at du vil bort herfra, men...vi vil alle det. Bare følg reglene, så kommer vi oss ut i live, jeg lover,"
"Pinky?"
I en uskyldig, hes tone, spurte hun.
"Ja, pinky,"
Jeg svarte, og strakte ut hånden mot henne.
"Damer, velkommen!"
En stemme utbrøt plutselig. Vi stanset alle på stedet umiddelbart, med øynene festet på personen som hadde henvendt seg til oss.
"Mitt navn er Lydia, og jeg er en av de høyeste rangene i dette slottet. Jeg er beistets ridder, og når jeg krever respekt, forventer jeg at den blir gitt,"
"Vi bruker sjakkbrikker i dette slottet for å demonstrere makt. Mens beistet er kongen, er det ennå ingen dronning. Bare den som føder et barn for beistet kan oppnå den makten."
"Hva er vi da?"
En jente blant oss spurte.
"Enkelt og greit bønder,"
"Og avbryt meg aldri når jeg snakker," la Lydia til.
Jenta skalv på stedet; hodet rettet ned i underkastelse.
"Følg meg,"
Lydia ga tegn med hodet høyt hevet. Mens hun gikk, la jeg merke til flere av hennes trekk. Hun hadde brunt hår som var pent flettet til midten av ryggen. Det var også blomsterdekorasjoner på hodet hennes, som hun bar som en krone.
Kjolen hennes var en lilla kappe med en kappe på ryggen, pyntet med gullgraveringer på toppen.
Vi gikk inn i en veldig stor baderomsbås.
Det var to kvinner i hvitt som ventet med hodene bøyd.
"I rader og kolonner, still dere opp," beordret hun strengt.
Vi gjorde alle som hun sa, og nok en gang var jeg plassert ytterst.
"Begynn inspeksjonen,"
Kvinnene begynte å dele ut hvite håndklær individuelt.
Jeg følte meg litt urolig da de begynte å sjekke mellom beina våre med et verktøy.
Men—jeg gjorde som de sa rolig.
Jeg visste at for å overleve her, var det regler som måtte følges. Landsbyen min hadde lært meg mye om å ikke følge forskriftene, og folk hadde betalt dyrt når de ikke gjorde det.
"Jeg vil ikke akseptere denne ydmykelsen,"
Alle gispet ved stemmen som våget å protestere.