Kapittel 3 Overgrep
Da det var natt, begynte et veldig kraftig regn å falle. Jeg kunne fortelle folkene om bord, var ustabile, fra de ustabile bølgene og ropene.
Tordenbolter slo utallige ganger, noe som gjorde Piper ekstremt redd.
Jeg endte opp med å fortelle mange historier til henne, som jeg leste på landsbyens bibliotek. De var ekte stykker jeg husket at jeg ble pisket for.
Ingen satte pris på når kvinner var på biblioteket.
«Vær så snill, syng meg en sang,» ba hun i en uskyldig tone, iført et bønnfallende uttrykk.
«Ja, sikkert...»
Jeg fulgte etter ordene mine og stilte ut en tradisjonell sang fra landsbyen min.
Det viste seg at hun var en rask sovende, for på bare noen få minutter sov hun.
Jeg bar henne forsiktig, før jeg la henne på den lille sengen, stor nok bare en person. Jeg visste at jeg sannsynligvis kom til å finne et sted på gulvet.
«God natt,» mumlet jeg og kysset pannen hennes.
Jeg sukket over måten hun skjelvet av kulden og klemte tennene som ga skrapelyder.
På en måte, hun minnet meg så mye om Jasmine, lillesøsteren min.
Hun døde kl 9.
Og, de fleste landsbyboere trodde ikke at hun ville leve så lenge.
Kjent for å være sinnsykt svak fra fødselen, kjempet hun med forskjellige sykdommer. Inntil den siste, som virket uhelbredelig, tok livet hennes.
Jeg husket at jeg gråt på graven hennes og hver eneste dag brakte henne et sett med nye blomster.
Og mamma? Hun mistet det totalt...
Et svakt slag førte meg til virkeligheten. Jeg så mot døren og så noen tepper gjemt under, av en ukjent hånd.
«Takk skal du ha,»
Sa jeg, men fikk et svar av en fot som dunket i retrett.
Raskt dekket jeg Pipers skjelvende kropp før jeg tok noen laken i enden av rommet og spredte den på gulvet. Det var rett ved siden av brystet. Jeg var nysgjerrig, men jeg hadde ingen intensjoner om å åpne den.
Jeg dekket meg med et teppe og sov for natten.
...
Jeg ble vekket neste morgen, av en knirkende lyd. Det var tydeligere at det kom direkte fra forsiden. Og noen lyder ble støttet av det også.
«Din lille heks! Jeg har fått nok av deg!»
Stemmen virket ukjent.
Jeg åpnet øynene og tørket dem for å se tydelig.
Jeg så Piper stå på sengen hun sov på, den kvelden. Klærne hennes var farget med noen oransje ting, og hun slapp unna noens grep.
Jeg la merke til at det var Helen, kvinnen fra i går som hadde hentet henne inn, i en sekk.
«Kom ned fra køya, ellers lover jeg at du ikke ser dagens lys!» snerret hun.
«Prøv å fange meg, da»
Piper svarte, rampete.
Jeg buet brynene mine, på hele scenen, og lurte på hvorfor hun til og med ville tenke på å gå imot henne.
«P-piper, bare hør på henne!»
Jeg ropte.
Men det virket som om det bare avledet oppmerksomheten hennes. Hun rettet øynene mot meg. Jeg la merke til at hun hadde et tilsynelatende pålitelig blikk i dem.
Det hadde bare vært en dag vi kjente hverandre, og det virket som om hun allerede hadde tro på meg.
«Fikk deg!» Helen sa oppfylt.
Jeg sukket, med hånden på pannen bekymret.
Jeg så Piper slite i hennes grep, og ga henne et blikk. Men det virket, hun var bare for liten og kvinnens styrke var mer enn hennes.
«Du sover i fangehullene for dette, jeg lover!»
«Få de skitne hendene dine fra meg, avskumsekk!» fliret hun.
Det ga henne et oppsiktsvekkende slag fra Helen, som allerede rasket av så mye sinne.
«Du er en så frekk liten gutt!»
Fra der jeg var plassert, la jeg merke til at virkningen fikk det blonde håret hennes til å gå over hele ansiktet hennes. Og hun så så mye ut i en ynkelig tilstand, med et angerblikk i øynene.
Det trengte noen nær for å forstå Piper.
Hun var bare et lite barn og fortjente ikke denne urettferdigheten.
«A-Ava?»
Lyden av stemmen hennes ropte til meg, vekket et mykt sted i brystet mitt. Jeg sto stille på stedet mitt, hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre.
Jeg så Helen dra henne gjennom døra.
«P-Piper... jeg er så lei meg,»
Jeg ropte ut, men døren smeller i ansiktet mitt. Den ble boltet utenfra øyeblikkelig.
Jeg visste ikke engang hva jeg ba om unnskyldning for!
Men jeg visste at jeg var lei meg... kanskje det var min manglende evne til å hjelpe henne.
Fordi jeg var for feig til å gå imot noen på dette skipet, hvis jeg ville leve.
...
Resten av dagen brukte jeg på å lese de gamle bøkene som lå rett ved siden av brystet. Jeg hadde alltid hatt dette rare ønsket om romantikk og vitenskap. Det overrasket meg også da jeg lærte ting om ordet og hvorfor visse ting var der.
På en måte kunne jeg ikke tro at noen pliktoppfyllende jenter tilbake i landsbyen min, ikke kjente disse skattene.
Noen ganger ønsket jeg virkelig å dele det med dem, slik at de også kunne lære.
Helt fra da jeg likte å lese, visste jeg at jeg måtte ta risikoen for å bli kalt en heks. Og selvfølgelig, utstøtt av andre landsbyboere, merket som rart.
Jeg hadde vært så fortapt i tankene mine at jeg ikke hørte døren åpne seg. Og noen utenfra, som går inn.
«Du virker ganske kostbar og vakker,»
Jeg utvidet øynene og reiste meg umiddelbart.
Det var en mann med mørkt hår, gjennomsnittlig i høyden. Jeg kjente gåsehud på huden min og lurte på hvordan han kom inn i den låste døren.
Han hadde definitivt nøklene!
Var det noen som førte ham hit, til meg?
Han så ut til å være en av de skurkene, som drakk så mye brennevin.
«W-Hvem er du og hva vil du ha fra meg?»
Jeg stammet, følte meg så maktesløs.
«Å, slutt på foregivelsen. Du er en så liten ludder, er du ikke?»
Sa han og klør seg i skjegget med et snedig smil. Noen fluer fulgte dem utenfra. Dette gjorde meg mer irritert.
Jeg så på mens han løsnet buksene sine, med hast med å få frem lengden. Han holdt dem i hendene, og øynene mine frøs av redsel.
Dette var første gang jeg hadde sett den private delen av en voksen mann!
Skammet han seg ikke?
«La oss gjøre det raskt, jeg lover at det ikke biter,»
Sa han og tok en vei mot meg. Jeg unngikk ham og løp mot døren og åpnet den litt. Men jeg ble straks dratt tilbake av ham.
Han trakk håret mitt, dro meg tilbake som en filledukke, til stedet jeg nettopp løp bort fra.
«Nei! Nei! Hjelp meg!! Noen vær så snill å hjelpe meg!»
«Ikke vær for mye av en bortskjemt jente og gjør meg forbanna.» sa han. «Hold deg stille, og det vil snart være over,»
«Gå av meg!» Sa jeg og knelte lengden på ham. Han stønnet av smerte, og klemte meg fortsatt ned.
Jeg la merke til at han var ganske sterk og smidig. Jeg fikk et skremmende slag, i det øyeblikket han kom seg.
«Du betaler for dette kjære, jeg lover,» slapp han sint ut og rasende.
Han klemte mine to hender sammen, over hodet mitt. Jeg slet med hver fiber i meg, men ingenting fungerte.
Tårene sprang ut av øynene mine da jeg følte meg helt hjelpeløs.
Han rev skjørtet mitt. Jeg lukket øynene, redd.
Akkurat da jeg trodde han skulle nå trusen min, følte jeg at han ble revet av meg.
Et høyt knurr konfigurerte hele rommet det øyeblikket. Jeg så over bare for å se kaptein Caspian. Han så veldig forbanna ut, og jeg la merke til noen mørke pelsverk på ham.
Jeg lurte på om mytene om dyret var sanne.
Var han dyret?
«K-King C-Caspian, jeg-jeg visste ikke at hun var din... Vær så snill!» bønnfalt han.
«Barmhjertighet? Jeg kjenner ingen nåde,» sa han farlig med øynene utvidet seg til et basseng av svart.
«Vakter!!» utbrøt han.
Rundt tre menn kom raskt inn, øyeblikkelig.
«Kast ham i havet,»
De dro ham straks ut, og etterlot meg med kaptein Caspian som jeg nettopp fant ut var den antatte kongen!
Hvordan ikke flippe ut?
Jeg snuset, fortsatt på bakken. Sakte reiste jeg meg opp med kluten min i skjær.
«T-Takk for at du reddet meg,»
Jeg mumlet og lurte på hva som kunne ha skjedd hvis han ikke hadde kommet meg til hjelp.
Jeg kunne ha blitt voldtatt!
«Er du ok?» spurte han.
Jeg nikket og så på sårene jeg hadde fått fra den mannen.
Til en viss grad syntes jeg å bli kastet til hvalene var for mye av en straff.
Men... kanskje han ikke ville gjort noe opprørende i sitt neste liv!
Men hva gjorde kongen med å hente jentene? Var det ikke ment å være omvendt?
«Strip,» spyttet han plutselig ut.
Jeg svelget hardt.
«W-Hva?»
Jeg slapp ut og lurte på hvorfor han sa det, plutselig?
Hvorfor ville han at jeg skulle gjøre det, etter dette?
«Jeg har til hensikt å inspisere din renhet som min utvalgte,»
Jeg tok tak i klærne mine, i beskyttelse, og tok forskjellige skritt tilbake.
Mine tørkede tårer begynte å danne seg igjen.
«Du hørte meg rett, Ava. Jeg vil ikke gjenta meg selv igjen,» han la til.