Overgrep
Da natten kom, begynte et kraftig regnvær å hamre ned. Jeg kunne merke uroen blant folkene om bord. De ustabile bølgene og ropene avslørte deres frykt.
Lynene slo ned gang på gang, og tordenbrakene fikk Piper til å skjelve av skrekk.
Jeg endte opp med å fortelle henne historier jeg hadde lest på biblioteket i bygda mi. Det var ekte fortellinger, minner jeg fortsatt bærer med meg – minner om å bli straffet for å ha lest dem. Ingen likte at jenter oppholdt seg på biblioteket.
«Kan du synge en sang for meg?» ba hun med en uskyldig stemme, og ansiktet hennes var fullt av bønn.
«Ja, selvfølgelig …»
Jeg dro ut ordene, mens jeg nynnet en gammel folkevise fra hjemtraktene mine, en melodi som bar ekko av fjellets stillhet og fjordens brus.
Det viste seg at hun sovnet fort. Bare etter noen få minutter hadde hun lukket øynene.
Jeg løftet henne forsiktig opp og la henne ned på den lille sengen, akkurat stor nok til én person. Jeg visste at jeg selv måtte finne en plass på gulvet.
«God natt,» mumlet jeg og kysset henne lett på pannen.
Jeg sukket da jeg så hvordan hun skalv av kulde. Tennene hennes klapret sammen og lagde en skrapende lyd.
På mange måter minnet hun meg så sterkt om Jasmin, lillesøsteren min.
Hun døde bare ni år gammel.
De fleste i bygda trodde aldri hun ville leve så lenge.
Hun var født svak og kjempet mot sykdom etter sykdom. Til slutt tok en uhelbredelig plage livet av henne.
Jeg husker hvordan jeg gråt ved graven hennes hver eneste dag. Hver gang la jeg ned friske blomster, plukket fra engene rundt hjemmet vårt.
Og mamma? Hun mistet helt grepet …
Et svakt bank på døren rev meg tilbake til virkeligheten. Jeg kikket mot døren og så noen tepper bli dyttet inn under den av en ukjent hånd.
«Takk,» sa jeg, men svaret var bare lyden av skritt som hastet bort.
Jeg skyndte meg å legge teppet over Pipers skjelvende kropp. Så tok jeg noen laken fra enden av rommet og bredte dem ut på gulvet ved siden av en gammel kiste. Nysgjerrigheten kilte, men jeg hadde ingen planer om å åpne den.
Jeg trakk et teppe over meg og sovnet for natten.
…
Neste morgen ble jeg vekket av en knirkende lyd. Den kom tydelig fra rett foran meg. Noen andre lyder blandet seg også inn.
«Din lille heks! Nå er det nok!»
Stemmen virket både fremmed og kjent på samme tid.
Jeg åpnet øynene og gned dem for å se bedre.
Der sto Piper på sengen hun hadde sovet i. Klærne hennes var flekket med noe oransje, og hun prøvde å komme seg unna noens grep.
Jeg så at det var Helen, kvinnen fra i går, hun som hadde båret Piper inn i en sekk.
«Kom ned fra den køya, ellers lover jeg deg at du ikke får se dagens lys igjen!» snerret hun.
«Prøv å fange meg, da!» svarte Piper frekt, med et lurt smil.
Jeg hevet øyenbrynene og undret meg over hele situasjonen. Hvorfor i all verden gikk hun imot henne?
«P-Piper, bare hør på henne!» ropte jeg.
Men det virket bare som om jeg distraherte henne. Hun snudde blikket mot meg. Øynene hennes hadde et tillitsfullt glimt i seg.
Vi hadde bare kjent hverandre i én dag, men det virket allerede som om hun stolte på meg.
«Nå har jeg deg!» sa Helen triumferende.
Jeg sukket og la hånden mot pannen i bekymring.
Jeg så Piper kjempe i grepet hennes og sende henne et sint blikk. Men hun var for liten, og kvinnens styrke var tydelig overlegen.
«Du skal sove i kjelleren for dette, det lover jeg deg!»
«Ta de skitne hendene dine vekk fra meg, din dust!» hånte Piper.
Det førte til et kraftig slag fra Helen, som allerede kokte av sinne.
«Du er en frekk unge!»
Fra der jeg sto, kunne jeg se hvordan slaget fikk det blonde håret hennes til å falle over ansiktet. Hun så så ynkelig ut, med et blikk fullt av anger.
Det krevde noen som sto henne nær for å forstå Piper.
Hun var bare et barn og fortjente ikke denne urettferdigheten.
«A-Ava?»
Lyden av stemmen hennes som ropte på meg, vekket noe mykt i hjertet mitt. Jeg sto stille på plassen min, usikker på hva jeg skulle gjøre.
Jeg så på mens Helen dro henne mot døren.
«P-Piper … jeg er så lei meg,» ropte jeg etter henne.
Men døren smalt igjen rett foran meg. Den ble låst fra utsiden med én gang.
Jeg visste ikke engang hva jeg ba om unnskyldning for!
Men jeg følte meg skyldig … kanskje var det fordi jeg ikke klarte å hjelpe henne.
Fordi jeg var for feig til å gå imot noen om bord på dette skipet, hvis jeg ville overleve.
…
Jeg tilbrakte resten av dagen med å lese de gamle bøkene som lå rett ved siden av kisten. Helt siden jeg var liten, har jeg hatt en underlig lengsel etter både romantikk og vitenskap. Det fascinerte meg å lære om verden og hvorfor ting var som de var.
På en måte kunne jeg ikke fatte at noen av de flittige jentene i landsbyen min ikke kjente til disse skattene. Ofte ønsket jeg å dele kunnskapen med dem, så de også kunne lære.
Helt fra jeg begynte å like å lese, visste jeg at jeg måtte ta risikoen med å bli kalt ei heks. Og selvsagt bli utstøtt av de andre i landsbyen, stemplet som rar.
Jeg var så fordypet i tankene mine at jeg ikke hørte døren åpne seg. Noen kom inn fra utsiden.
«Du ser da riktig så fin og vakker ut,» sa en stemme.
Jeg sperret opp øynene og reiste meg brått.
Det var en mann med mørkt hår, middels høy. Jeg fikk gåsehud og lurte på hvordan han hadde kommet seg inn gjennom den låste døren. Han måtte ha hatt nøklene!
Hadde noen ledet ham hit, til meg?
Han så ut som en av de skurkene som drakk altfor mye brennevin.
«H-Hvem er du, og hva v-vil du med meg?» stotret jeg, og følte meg helt maktesløs.
«Å, slutt med skuespillet. Du er vel en liten tøs, er du ikke?» sa han og klødde seg i skjegget med et lurt smil. Noen fluer fulgte etter ham fra utsiden, noe som irriterte meg enda mer.
Jeg så på mens han løsnet buksene sine og hastig dro frem sitt lem. Han holdt det i hendene, og øynene mine frøs i skrekk.
Dette var første gang jeg hadde sett en voksen manns private deler!
Skammet han seg ikke?
«La oss gjøre det fort, jeg lover det ikke biter,» sa han og tok et skritt mot meg. Jeg unngikk ham og løp mot døren, fikk den så vidt opp. Men han dro meg tilbake med makt.
Han grep tak i håret mitt og slepte meg tilbake som en fillerdukke, til stedet jeg nettopp hadde flyktet fra.
«Nei! Nei! Hjelp meg! Vær så snill, noen må hjelpe meg!» ropte jeg.
«Ikke vær så bortskjemt, jente, og gjør meg sint,» sa han. «Hold deg i ro, så er det over snart.»
«Slipp meg!» ropte jeg og satte kneet i skrittet hans. Han stønnet av smerte, men holdt meg fortsatt fast.
Jeg merket at han var sterk og rask. Like etterpå fikk jeg et skremmende slag i ansiktet da han kom til seg selv igjen.
«Du skal få betale for dette, lille venn, det lover jeg,» freste han rasende.
Han klemt hendene mine sammen over hodet mitt. Jeg kjempet med alt jeg hadde, men ingenting hjalp.
Tårene trillet nedover kinnene mine mens jeg følte meg helt hjelpeløs.
Han rev i stykker skjørtet mitt. Jeg knep igjen øynene i frykt.
Akkurat da jeg trodde han skulle nå undertøyet mitt, ble han plutselig revet bort fra meg.
Et høyt brøl fylte rommet i samme øyeblikk. Jeg så opp og fikk øye på kaptein Caspian. Han virket rasende, og jeg la merke til noe mørk pels på ham.
Kunne det være sant, ryktene om udyret?
Var han udyret?
«K-Kong Caspian, jeg-jeg visste ikke at hun var din... Vær så snill, vis nåde!» ba mannen.
«Nåde? Jeg kjenner ikke til nåde,» snerret han farlig, mens øynene hans utvidet seg til et basseng av svart.
«Vakter!» ropte han.
Tre menn stormet inn med en gang.
«Kast ham i sjøen!»
De dro ham ut umiddelbart, og etterlot meg alene med kaptein Caspian – som jeg nå forsto var selveste kongen!
Hvordan skulle jeg ikke få panikk?
Jeg snufset, fortsatt sittende på gulvet. Sakte reiste jeg meg, med klærne i filler.
«T-Takk for at du reddet meg,» mumlet jeg, mens jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd hvis han ikke hadde kommet til unnsetning.
Jeg kunne ha blitt voldtatt!
«Er du i orden?» spurte han.
Jeg nikket og så på sårene jeg hadde fått av mannen.
Til en viss grad syntes jeg det var for strengt å kaste ham til hvalene. Men... kanskje ville han ikke gjøre noe så grusomt i sitt neste liv!
Likevel, hva gjorde kongen her og hentet jenter? Skulle det ikke vært omvendt?
«Kle av deg,» sa han plutselig skarpt.
Jeg svelget hardt.
«H-Hva?»
Jeg stotret, og lurte på hvorfor han sa noe slikt, så brått. Hvorfor ville han dette, etter alt som hadde skjedd?
«Jeg vil undersøke om du er ren, som min utvalgte,» sa han.
Jeg grep klærne mine i forsvar og tok flere skritt bakover. De tørre tårene mine begynte å forme seg på nytt.
«Du hørte meg, Ava. Jeg gjentar meg ikke,» la han til med hard stemme.