Kapittel 1 Begynnelsen
«Hele livet har jeg aldri blitt rørt av en mann. Jeg har forblitt ren og kyske» – Ava Goodchild
Prolog
«Spre beina, lille Ava. Åpne dem og la meg fortære deg.»
Jeg skalv ved lyden av ordene hans, med hendene hardt knuget rundt plagget mitt.
Stemmen hans hørtes ut som selve synden, og øynene hans hadde et lystent blikk, mørkt av begjær.
«V-Vær så snill, vi trenger ikke gjøre det på denne måten,» sa jeg.
«E-En inseminering ville f-fungere helt fint—»
Et sint knurr fylte hele rommet. Han kastet seg mot meg, ryddet alt i sin vei.
Øynene mine vandret til pelsen som spratt ut av skuldrene hans. Jeg svelget nervøst.
«Gjør det, eller mine vakter vil gjøre det for deg. Du ønsker ikke å teste et beist!!»
Han knurret kraftfullt, med en aura som utstrålte en farlig tilstedeværelse.
Det første jeg la øynene på da jeg våknet, var en gammel kiste. Brunaktig, med striper av rustet gull inngravert på kroppen.
Rommet virket som en liten celle. Med mange inngraveringer og malerier på veggene. Det ga et mystisk og gammelt inntrykk.
Jeg reiste meg opp og gned forsiktig på baksiden av pannen.
«Hvor er jeg?»
De ordene spurte jeg meg selv. I det svakt opplyste rommet hadde jeg vanskelig for å se tydelig.
Plutselig knirket en dør åpen.
Ved inngangen til døren lå en stor skygge.
Siden det var mørkt, hadde jeg virkelig vanskelig for å se hvem det var.
«Jeg ser at du er våken, lille Ava.»
Tunge skritt begynte å dunke mot meg.
Det var som om jeg var et bytte som ble jaktet på.
«H-Hvem er du? O-Og, h-hvor er jeg?»
Jeg stammet, stemmen min brøt ved hver setning.
Hender grep uventet rundt midjen min og trakk meg nærmere.
Lårene mine strammet seg, og jeg følte meg litt våt, akkurat mellom beina. Noe hardt presset mot meg, og ga meg en helt merkelig følelse som gjorde meg forvirret.
«Du ser ut til å ikke huske noe.» Hans grove og hese tone lød.
«I-ikke i d-detalj. En l-liten påminnelse kan h-hjelpe, vær så snill.»
Fortsatt i armene hans, fylte en engstelig følelse meg.
«Som min avler skal vi innvie hver del av dette slottet, lille en.»
Øynene mine ble store av sjokk.
«H-hva??»
Hodet mitt husket noen scener med en gang. Minnet begynte å håne fra dagen før...
Tilbakeblikk
«Mine damer og herrer, som dere alle vet, en gang hvert 200. år blir en jomfru utstøtt ofret til beistet.»
Talerens stemme drønnet gjennom vårt samfunn.
Han var en mann med et klovnete uttrykk. Kledd elegant i en av de fineste kappene landsbyen vår hadde å tilby.
Øynene mine søkte gjennom mengden, på jakt etter Moses. Jeg så opp til ham fordi han ikke behandlet meg som en raring som de fleste av landsbyboerne rundt.
Jeg lurte på hva som gikk gjennom hodet hans.
For å unnslippe utvelgelsen planla vi å rømme i dag. Jeg mener, det hadde blitt annonsert at det var neste dag.
Men det virket som om de spilte på vår intelligens. Det var i dag.
Og på en måte var vi fordømt.
«Lily, Tabitha, Rose…Trollkvinne…» Ulike navn på jenter som ble merket som rare ble ropt opp.
Jeg visste at dette fungerte på forskjellige måter.
I vår landsby ble jenter med eksentriske meninger merket som hekser.
Anomali.
De var som en pest. En utstøtt som skulle unngås.
Og jeg var en av dem.
«Ava Goodchild,»
Til slutt kunngjorde speakeren. Jeg så ut til å være den siste på listen. Det betydde ikke at jeg var annerledes enn de andre.
Jeg holdt i kantene på kjolen min og gikk mot utkanten av området hvor jentene ble bedt om å vente.
"NEI!! NEI!!! Ava kjære!!"
En stemme bønnfalt fra mengden. Jeg så håpløst tilbake, bare for å se kvinnen som oppdro meg, løpe mot meg.
"KOM TILBAKE, AVA!! Dette er ikke for deg!"
Hun ble straks holdt tilbake av vaktene, men hun kjempet fortsatt voldsomt.
Jeg gikk mot henne og holdt ansiktet hennes med begge hendene.
"Jeg kommer til å være ok, mamma."
Jeg sa til henne.
"ÅH KJÆRE. Dette er alt min feil. Jeg burde ha oppdratt deg bedre," hulket hun bittert.
Ansiktet hennes var rødt overalt, og hun gråt som om hun nettopp hadde mistet noen på en slagmark.
"Lov meg å ta vare på mamma," sa jeg til Moses, som hadde manøvrert seg for å roe henne ned.
"Hvis ting går galt, lov å alltid være med henne,"
Han ga meg et beroligende blikk, og sakte løsnet jeg hendene fra mammas ansikt. Øynene hennes, tårevåte, virket fortapte. Hun ble sakte tatt tilbake.
Raskt gikk jeg til trappene til scenen, klatret opp til der de andre jentene var.
"Vel, det var litt urovekkende drama," kommenterte speakeren.
Han knipset med fingrene.
"Ta frem lykkeboksen,"
Vi visste nøyaktig hva vi skulle gjøre, hver av oss plukket en lapp.
Og en etter en, gikk vi frem, og ga den til den utvalgte speakeren for å lese den opp.
"Du er trygg,"
Det var alt han sa til hver jente etter å ha sett på lappen deres.
Det ble gjort tur for tur, og det var mange hån fra mengden.
"Trygg…Trygg… Du er trygg,"
Tur for tur, gjorde han det kjent for jentene.
For å være trygg fra å bli valgt, måtte du ha et partall. Hvis du fikk et oddetall, ville du bli tatt for å representere udyrets oppdretter.
"Tatt,"
Et skrik ble sluppet ut, og en av jentene skalv av frykt. Et gisp fra mengden ble hørt da jenta prøvde å flykte fra å bli valgt.
Jeg kjente henne igjen fra biblioteket.
"Få tak i henne!!"
Et skudd ble avfyrt. Jeg så sjokkert på da jenta falt ned fra slaget.
Rødt blod strømmet ut av den livløse kroppen hennes. Umiddelbart falt hun død rett foran oss.
"Dette er en lærepenge for alle som prøver å unnslippe sin skjebne!"
Speakeren annonserte heftig.
"Fjern restene hennes," beordret han de voldsomme vaktene.
De gjorde som han sa, og han fortsatte.
"Trygg, trygg, trygg, tatt,"
Noen få runder igjen. Jeg gjespet av tretthet da jeg ga fra meg lappen. Det var forbudt å se inni utenom speakeren, det var derfor jeg ikke hadde tittet.
"Tatt,"
Et enkelt ord som jeg ikke kunne tro at jeg hørte.
"NEIIII!! Ikke min Ava? Ikke min lille vakre Ava! Hun er bare et barn! Hun er bare et lite barn!!"
Mamma ropte gjennom mengden.
Moses dro henne i sikkerhet, vel vitende om at hun kunne bli skutt når som helst.
"Vær trygg, kjære. Gjør som han sier, så blir du sluppet fri,"
Alle så håpløst på oss mens vi ble tatt bort.
Ingen jente hadde noen gang overlevd i udyrets hender.
På veien prøvde noen jenter å rømme, men det førte bare til at livene deres ble avsluttet.
Til slutt var vi bare to igjen.
Mysterisk nok ble vi bundet til et tre, midt i en skog med store og høye trær. Etterlatt til farene som kunne komme fra hvor som helst.
Og mest av alt, til å bli fortært av udyret.