Kapittel 7
Manyatas perspektiv
Vi kom tilbake etter middag. Jeg var alene på rommet siden Swati var med tante og brødrene sine. Jeg ville ikke forstyrre dem, så jeg gikk tilbake til rommet mitt. Jeg sjekket telefonen min igjen og så en melding fra en modell. Hun ønsket å få laget en portefølje for lillesøsteren sin av meg.
Jeg fortalte henne at jeg var i Chandigarh og ville komme om en måned. Hvis hun ønsket det tidligere, kunne hun få det gjort av noen andre.
Men hun svarte umiddelbart at hun gjerne ville vente på meg.
Jeg har alltid hatt en lidenskap for fotografering. Jeg pleide å ta bilder av forskjellige steder og vakre naturlige ting som blomster, soloppganger, solnedganger, fugler. Alle pleide å rose bildene mine, og jeg sendte dem inn til mange konkurranser, og bildene mine vant priser. De ble godt mottatt.
Jeg jobbet i et reklamebyrå og fikk raskt anerkjennelse som glamourfotograf. Gradvis begynte folk rundt meg å be meg om å ta porteføljebildene deres. Jeg begynte å ta oppdrag med å ta bilder for modeller og filmstjerner. Jeg sendte inn bildene mine til motemagasiner, og til slutt, da de ble publisert i dem, begynte jeg å få anerkjennelse, og motedesignere begynte å ansette meg for å fotografere arbeidet deres...
Jeg fant en veldig kjent motefotograf og overtalte ham til å være min mentor. Jeg viste ham arbeidet mitt, og han ble veldig imponert over meg. Jeg hjalp ham med oppdragene hans og begynte å lære det grunnleggende om fotobransjen fra ham.
Deretter hadde jeg en praksisplass hos en profesjonell fotograf i Paris. Jeg laget min egen nettportefølje.
Med Guds nåde er jeg nå en kommende frilans motefotograf. Alle toppmodellene og motedesignerne ønsker å jobbe med meg nå.
Men siden første gang vi jobbet sammen, jobber Mohit bare med meg.
Vi møttes på en utstilling hvor bildene mine også ble vist. Han likte arbeidet mitt veldig godt, og en av hans faste modeller som var med ham den gangen fortalte ham at han hadde fått porteføljen sin tatt av meg for omtrent et år siden. Bildene var gode nok til å gi ham mye arbeid.
Han tilbød meg å ta bilder for sin kommende sommerkolleksjon.
Jeg gjorde det, og bildene ble så gode at noen av dem ble valgt ut i de beste magasinene. Designene hans og fotograferingen min klaffet sammen, og nå er vi en kjent kombinasjon av motedesigner og motefotograf.
Vi fikk begge fordeler av hverandres arbeid. Så vi jobber sammen. Vårkolleksjonen hans ble også gjort av meg, og de bildene konkurrerer i Lakme Fashion Week.
Vi ble gradvis venner. Mohit er en veldig søt person, men han er veldig åpen som motedesigner. Han snakker alltid slik og får meg til å rødme.
Swati kom inn på rommet og brakte meg tilbake fra tankene mine.
"Hei, Manu, hvorfor sitter du her alene? Kom, vi satt alle sammen og savnet deg."
"Jeg trodde dere satt sammen, og jeg ville ikke forstyrre. Så jeg..."
"Hva for noe tull... Kom med meg..." Hun dro meg bokstavelig talt til stuen.
"Se, Bhai, hun satt alene på rommet, og da jeg ba henne komme med meg, sa hun at hun ikke ville forstyrre..."
"Hva? Sa du det, Manu?" spurte Sagar Ji.
"Ja... Jeg mente å si..."
"Nei, Manu, hvordan kan du si det? Du er som familie for oss."
"Ja..."
"Så ikke si det igjen." Han sa det mens han så meg i øynene. Jeg nikket bare.
De fortsatte å snakke og diskutere bryllupet.
"Jeg snakket med pappa, han kommer til lunsj i morgen," sa Sagar Ji. Tante og Swati var veldig spente.
"Wow! Jeg har ikke sett pappa på så lenge... du vil også elske å møte ham." Hun sa det, og jeg ble så følelsesladet at jeg ikke kunne kontrollere det, og noen tårer rant nedover kinnene mine, og jeg skyndte meg ut derfra.
Pappa var ikke frisk, og da han fikk gjort alle testene sine, fikk vi vite at han hadde kreft. Heldigvis var det på et tidlig stadium, og legen sa at det kunne behandles.
Vi var alle sjokkerte, og mamma var så redd. Hun ringte Malhotra onkel. Han var en veldig god venn av pappa. De hadde planlagt å starte noe sammen da alt dette skjedde.
Da Swati snakket om onkel, klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Jeg hadde ønsket å dra med foreldrene mine. Men onkel dro med dem og foreslo at jeg ikke skulle dra fordi pappa ville være veldig bekymret. Mamma og pappa var allerede stresset på grunn av meg.
Onkel foreslo at pappa måtte dra til utlandet for behandling. Så han dro til USA for behandlingen. Onkel var der for å støtte ham.
Pappa ønsket at jeg skulle ta en MBA slik at jeg kunne ta vare på virksomheten hans og eiendommene hans, men jeg hadde min egen lidenskap, og vi kranglet alltid om det, men pappa stoppet meg aldri fra å gjøre hva jeg ville.
Jeg visste at han var litt stresset, men jeg var for ung på den tiden, og jeg visste ikke at han led av kreft. Jeg følte meg veldig dårlig fordi pappa var stresset på grunn av meg. Han ønsket at jeg skulle få en stabil tilværelse.
Så selv om jeg var i en merkelig situasjon, kunne jeg ikke engang fortelle foreldrene mine om det.
Jeg ringte dem annenhver dag for å spørre om helsen hans og fortalte dem at jeg var helt lykkelig med å bo hos Malhotras.
Jeg ønsket å snakke med dem med en gang, men akkurat nå følte jeg meg veldig emosjonell, og jeg ville ikke stresse dem. Jeg løp ut av huset og gråt.
Jeg følte en hånd på skulderen min og snudde meg for å se Sagar Ji stå der.
"Hva skjedde, Manu?"
"Jeg er lei meg, Sagar Ji, jeg ville ikke reagere slik, men jeg savner pappaen min så mye. Du snakket med onkel, sa han hvordan det går med pappa?"
"Ja, pappa sa at faren din tar behandlingen veldig godt. Han vil bli helt frisk veldig snart."
"Åh, takk Gud! Jeg er virkelig takknemlig for onkel for å være der med foreldrene mine." Jeg hikstet, og han holdt hånden min mellom sine.
"Du trenger ikke å være takknemlig. Det er det venner er til for. Fedrene våre er så gode venner... Hvorfor sa du at du ikke vil forstyrre? Du er like mye en del av denne familien som vi er. Ikke si det igjen."
Han snakket som en eldre bror, noen jeg aldri hadde hatt, og jeg nikket. Noen flere tårer gled ut av øynene mine.
"Vær så snill å ikke gråte... Du må være sterk for deg selv og familien din."
"Ja..." Jeg tørket tårene, og han ga meg en sideklem.
Jeg var på vei tilbake til rommet mitt da jeg så Sahil komme mot meg. Jeg så ned, for jeg ville ikke at han skulle se de røde øynene mine.
"Hva har skjedd?" spurte han mykt.
"I..ingenting..."
"Hvorfor gråt du da?" spurte han mykt.
"Jeg gråt ikke."
"Jeg så tårer..." Han var bestemt på å spørre.
"Noe kom inn i øynene mine."
"Er du ok?"
"Ja... Absolutt. Takk."
"Ok, god natt."
"God natt."
Jeg løp mot rommet mitt. Swati ventet på meg...
"Sa jeg noe galt, Manu?" spurte Swati meg.
"Nei, hvorfor spør du det?" spurte jeg henne.
"Fordi jeg snakket med deg, og du begynte å gråte plutselig og så løp du ut av rommet."
"Nei kjære, det er bare det at jeg savner foreldrene mine veldig. Faren din er der med dem, og han kommer tilbake, så jeg var bekymret for pappas helse. Men akkurat nå fortalte Sagar Ji meg at pappaen min har det bra. Behandlingen virker, og han vil bli frisk snart. Nå har jeg det bra."
"Det er virkelig godt å vite at onkel har det bra. Jeg håper han blir helt frisk og kommer tilbake veldig snart. Er du sikker på at du har det bra? Vær så snill, ikke gråt igjen, vi er alle her for deg." Hun sa det så søtt. Jeg klemte henne.