Kapittel 4
Sahils synsvinkel
Vi hadde ordnet alt som trengtes til poojaen. Pundit Ji kom og startet poojaen og havanen. Han ba om å få prasad som skulle være laget hjemme. Han hadde ikke fortalt oss om det... Alt vi hadde var bestilt utenfra. Vi var alle veldig forvirret.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre? Bare mamma kunne lage det. Vi var i ferd med å be mamma om å lage noe, men Manu sa,
"Tante, jeg kan lage det, ikke bekymre deg og bare delta i poojaen."
Hun gikk inn på kjøkkenet og så at det var fullt utstyrt. Hun lette etter ingrediensene. Samar, Swati og jeg kom for å hjelpe henne siden det skulle være minst 50-60 personer.
Hun lette etter de store grytene og ingrediensene. Swati og Samar hjalp henne.
"Manu, det er ingen semulegryn." Swati sa og ristet på hodet.
"Fortell meg hva du trenger, så henter jeg det fra butikken." Jeg tilbød meg, men Manu ristet på hodet og sa, "Det vil ta for lang tid. Vi må lage det snart. Jeg kan lage halwa med hvetemel. Akkurat som Kada Prashad vi får i Gurudwara Sahib. Vil det gå?"
"Å ja... Jeg elsker det..." sa Swati med begeistring.
"Jeg elsker det også," sa Samar, og hun smilte til dem begge.
Vel, jeg elsket det også... Men jeg tror ikke hun var interessert.
Hun begynte å lage halwaen. Samar spurte henne, "Vil du klare å lage så mye?"
"Vær trygg... Det kan jeg." Hun nikket og smilte til ham.
Swati hakket noen tørkede frukter.
Hun laget det med et smil om munnen og så virkelig vakker ut. Så enkel, men veldig vakker. Jeg sto nær dørkarmen.
Hun laget det selvsikkert selv om Samar og Swati var nervøse. Hun smilte mens hun rørte konstant.
Hun varmet vannet samtidig. Den deilige aromaen av halwa begynte å spre seg. Hun prøvde å løfte den tunge gryten med vann, men det virket vanskelig. Jeg ville hjelpe henne, men så Samar be henne stoppe.
"Det er veldig varmt og tungt, la meg gjøre det," sa Samar og løftet det uten problemer.
"Vær forsiktig, Samar Ji, nå hell det i denne kadhai (stor bred tykkbunnet gryte)," hun sto veldig nær ham og holdt en hånd på armen hans for å vise hvor mye og når han skulle tilsette vann. Hun rørte konstant.
"Det er nok, Samar Ji, takk, vi trenger ikke mer vann." Hun smilte til ham, og han ga henne et søtt smil tilbake.
Hun rørte litt mer og tilsatte deretter sukker.
"Å gud!!! Det ser så godt ut, jeg kan ikke vente med å spise det, Manu..." sa Swati, og Manu smilte kjærlig til henne.
"Dette er prasad, Swati... Vi må tilby det til gud først." Samar sa til Swati som om hun var et barn. Jeg himlet med øynene av det.
"Jeg vet det, Samar Ji... Jeg bare tullet. Jeg vil spise det først etter poojaen." sa hun til Samar.
"Men seriøst, Manu, det ser og lukter så godt ut. Du laget det som om du er en profesjonell." Samar sa, og hun bare smilte til ham.
"Det er klart." Hun tok litt av det i en stor bolle og dekket resten til.
Swati drysset noen tørkede frukter på det, og Manu tok det med til der poojaen foregikk.
Sagar smilte og nikket til henne, og hun bare smilte tilbake. Damini hadde også kommet med foreldrene og onkelen sin nå.
Poojaen og havanen ble utført, og alle deltok. Swati, Damini og Manu delte ut prasad til alle. Damini kom og ga prasad til meg. Jeg smakte på det, og det var så deilig. Akkurat som Kada prasad vi pleide å spise i Gurudwara Sahib. Jeg elsket det og så på henne. Hun smilte til Samar og Swati. Tilsynelatende roste de henne også for halwaen. Hun smilte og ga mer halwa til Samar.
Hun kom denne veien, så jeg gikk bort til henne for å be om mer prasad.
" Prasaden var fantastisk, jeg elsket den. Kan jeg få litt mer?? "
" Ja, selvfølgelig... Ta det. " Hun ga meg hele bollen i hånden og gikk sin vei.
Hva?? Hvor frekt?? Hun ignorerte meg?? Meg?? Jeg så nettopp at Samar sa det samme, og hun smilte søtt og ga ham mer halwa. Og hun ga meg dette og en kald skulder.
Hva tror hun om seg selv? Ugghhh... hva er problemet hennes?? Jeg bryr meg ikke. Jeg er Sahil Malhotra.
Jeg så henne og Damini komme opp med mat til Pandit Ji. De serverte ham et stort fat med mat. Han sa sin bønn og begynte å spise.
Maten ble servert til alle. Når vi hadde sørget for at gjestene hadde fått mat og de hadde dratt, begynte vi også å spise. Det var veldig godt også. Jeg spiste mye halwa, og det gjorde Samar også.
Alle nøt maten. Sagar tok Daminis hånd og tok henne til side. Å herregud!! denne mannen hadde blitt gal. Alt han ønsket var å tilbringe tid alene med Damini. Men vi ville ikke la det skje. Vi visste ikke hva planen hans var, men Samar og jeg var fast bestemt på å irritere ham. Så jeg tok Daminis hånd og dro henne bort fra ham og ba henne bli med oss. Hun smilte og nikket.
" Hva gjør du?? Sahil slipp hånden hennes, hun skal ingen steder med deg. " sa Sagar.
" Vel, fortsett å tro det... Hun skal bli med oss. Hva er dette yaar?? Dere to tilbringer alltid all tiden sammen. Tross alt, vi er også din familie. " sa jeg med en rynke i pannen.
" Ja, hun er min søster, hun ignorerer meg.. " sa Samar også dramatisk. Sagar stirret på oss, men vi brydde oss ikke. Til slutt ristet han på hodet og smilte, aksepterte nederlaget.
Han hadde ikke noe annet valg enn å følge oss.
Vi gikk ut for å se den vakre byen. Manu hadde med seg et kamera og tok mange bilder av oss og nesten alt rundt oss.
Er hun besatt av fotografering? Vi alle koste oss, men Sagar så litt fjern ut. Han ønsket å tilbringe tid med Damini. Til slutt lot vi dem være alene og gikk for å se en film. Jeg vet ikke engang hva filmen handlet om. Jeg ville ikke engang se på Manu siden hun hadde ignorert meg... men jeg kunne ikke motstå det.
Jeg fortsatte å se på henne. Hennes uttrykk var uvurderlige. Hun smilte på en komisk scene og gråt i en trist situasjon. Hun så så naturlig og ren ut... Ikke som andre jenter jeg vanligvis omgås. Hun var... annerledes. Hun så litt kjent ut, men jeg kunne ikke huske henne.
Forlovelsen og bryllupet nærmet seg. Mamma ble gal, gikk på shopping nesten hver dag... for det meste fulgte Swati, Manu og Samar med henne, siden både Sagar og jeg var opptatt på kontoret. Arbeidet på kontoret gikk raskt nå som byggingen var i full gang.
Jeg var ekstremt glad for Sagar, men følte meg urolig over noe... Jeg kunne ikke engang forstå hvorfor jeg var så rastløs... hele denne bryllupsgreia gjorde meg veldig urolig.
Jeg ringte Samar fordi jeg ville gå ut og feste skikkelig hardt.
" Hei, hallo Sahil!! "
" Hei Samar, jeg kjeder meg veldig. La oss gå og feste... "
" Beklager, men jeg må gå på shopping med alle damene.. "
" Seriøst?? Hva er galt med deg?? Hvem liker shopping? Du drar på shopping nesten hver dag.."
" Så verken du eller Sagar går med dem. Så tante ba meg følge dem. Jeg kan ikke si nei til henne. Dessuten er det tryggere hvis jeg går med dem. Hva om noen oppfører seg dårlig med noen av dem? "
" Men jeg kjeder meg... "
" Så kom på shopping. "
" Nei. Jeg vil gå på klubben.. "
" Da får du gå... men jeg blir ikke med.. Jeg nyter familieturene. Jeg nyter hvert øyeblikk av bryllupsforberedelsene... Spesielt shoppingdelen. " sa han.
" Ok greit... Jeg skal på fest."