Kapittel 1
Sahils perspektiv
Min beste venn, Samar, og jeg var på vei til flyplassen for å hente søsteren min, Swati. Hun kom tilbake fra Canada.
Telefonen min ringte kontinuerlig mens jeg kjørte. Jeg så på nummeret, det var Damini... Hvorfor ringte hun meg plutselig?? Jeg stoppet bilen på siden og tok telefonen.
"Hallo!! Hei Damini..."
"Hei, Sahil.."
"Du ringer meg på denne tiden, er alt i orden??"
"Jeg vil bare at du skal få litt fornuft inn i broren din..." sa hun.
"Slapp av, vakre!! Ta et dypt pust... Hva har han gjort nå?"
"Hvordan kan jeg være rolig?? Han kjører rundt i hele byen," sa hun.
"Hva?? Har han blitt gal?? Gjør meg en tjeneste, bare gi ham en skikkelig lusing. Hvordan kan han være så uforsiktig?? Gi meg telefonen til ham, vær så snill."
"Her, snakk med ham." Hun rakte telefonen til ham.
"Hallo..." Jeg hørte Sagars stemme.
"Har du mistet vettet??" spurte jeg ham.
"Sahil, vær så snill, ikke start du også, yaar..."
"Ikke start??? Jeg skal slå deg i ansiktet... Ikke våg å kjøre."
"Du vet, jeg kjører veldig bra..." sa han til meg.
"Hold kjeft... Ikke diskuter..."
"Hva er problemet... Jeg er ikke engang stresset nå??"
"Men du er fortapt i kjærligheten din... Akkurat som en kjærlighetssyk valp."
"Hold kjeft, Sahil..."
"Ikke diskuter... Eller jeg skal fortelle mamma... Da vet du... Du må håndtere henne..."
"Ikke engang tenk på det..." sa han med en redd stemme, og jeg lo høyt. Jeg vet at mamma kommer til å gjøre ham gal med sine følelsesmessige dramaer.
"Da må du ikke våge å kjøre... Eller to kvinner kommer til å spise hjernen din som ingenting... Stakkars bror av meg, tenk deg. To kvinner som maser på ham... Hei, jeg skal hente Swati fra flyplassen. Ha det... Hold deg innenfor grensene dine. Gi telefonen til henne." Han sa ha det og ga telefonen til henne.
"Hallo?" sa Damini.
"Damini, han vil ikke diskutere nå... Jeg skal hente Swati. Kan du kjøre?"
"Ja, ok... Ha det.. Du også kjør forsiktig. Vi sees senere. Ikke bekymre deg, jeg kan kjøre broren din rundt i byen... Han er i trygge hender." sa hun, og jeg smilte og sa ha det.
"De er så søte begge to," sa Samar.
"Ja, og begge er sta også. Men jeg tror Damini vet hvordan hun skal håndtere Sagar." Vi lo begge.
"Slapp av... Oslo er et ganske trygt sted å kjøre."
"Jeg vet det... Men jeg vil ikke ta noen risiko." sa jeg. Vi kom til flyplassen og jeg parkerte bilen.
Vi gikk inn og ventet på henne... Hun er min Jaan... vi er veldig nære. Hun er 4 år yngre enn meg.
Endelig så jeg henne komme...
Hun kom løpende mot meg og hoppet bokstavelig talt i armene mine. Hun var akkurat som et barn. Jeg klemte henne hardt.
Samar sa hei til henne veldig søtt, og hun smilte til ham og nikket. Vi samlet all bagasjen hennes og gikk ut av flyplassen.
Hun fortsatte å snakke, fortalte om universitetet og vennene sine. Hun studerer ved McMaster University.
Vi kom hjem, og mamma klemte henne og ble følelsesladet. Som vanlig hadde hun laget vår favorittmat. Jeg var veldig sulten nå, og jeg er sikker på at Samar også var det. Han var gal etter god mat.
Jeg pleier å erte ham med at folk spiser for å leve, men han lever for å spise. Gal matelsker...
Pappa var i USA for å hjelpe en venn. Så mamma og Swati skulle dra til Oslo med oss.
Mamma fortsatte å fortelle Swati om hvordan Sagar hadde funnet en jente for seg selv, og nå skulle mamma og Swati møte henne i morgen. Mamma var veldig spent på å møte sin fremtidige svigerdatter. Hun spurte oss om Damini, og Samar sa at hun var veldig vakker, intelligent og søt. Jeg fortalte mamma at Samar er som broren hennes.
Jeg ba Samar om å bli hos oss. Vi måtte levere noen planer for godkjenning av vår nye bydel som vi planla i Chandigarh.
Han aksepterte tilbudet, og jeg viste ham gjesterommet før jeg gikk til mitt eget rom for å sove, da vi var veldig slitne.
Jeg så på telefonen min, og det var fire ubesvarte anrop fra Raima. Hun var en veldig vakker, het og smart jente. Vi hadde vært på noen dater sammen. Jeg elsket å tilbringe tid med henne. Men nå begynte hun å bli litt klamrende.
Jeg ringte henne, "Hallo... Sahil..." sa hun med en veldig forførende tone.
"Hei!! Jeg så nettopp at du ringte. Hva er det?"
"Kan jeg ikke bare ringe deg uten grunn?? Jeg savnet deg veldig..."
"Raima, jeg er i Delhi... Jeg har reist nesten hele dagen... Jeg er virkelig veldig sliten. Hvis det ikke er viktig, kan vi snakke senere?"
"Selvfølgelig... Men savnet du meg?"
"Vel, nei... Jeg hadde ikke mye tid." sa jeg, selv om det hørtes litt frekt ut, selv for meg.
"Men jeg savnet deg... Når kommer du tilbake?? Jeg vil gjerne tilbringe litt tid alene med deg... Bare oss to... Du vet hva jeg mener, ikke sant?"
"Hmm... Ok, ha det. Jeg er veldig trøtt... Vi snakkes senere." sa jeg og la på. Hun irriterte meg.
Jeg har aldri trodd på kjærlighet eller seriøse forhold. Min tvillingbror Sagar har vært forelsket i Damini i de siste 11 årene, og han var så gal etter henne at han aldri så på noen annen jente.
Men han led mye... Jeg har sett ham lide. Jeg må ha datet minst 200 jenter, men aldri følt den dumme tingen som kalles kjærlighet.
Jeg var en fri fugl og hadde tenkt å forbli slik. Jeg trodde bare på flørting, dating og one-night stands. Jeg hadde ikke tenkt å slå meg til ro med det første.
Uansett hva situasjonen ville være, er jeg sikker på at jeg ville komme meg ut av den. Jeg kom ut av en slik situasjon med hjelp fra min beste venn Samar, som var advokat.
Min far satte meg i en veldig vanskelig situasjon, men heldigvis fant jeg løsningen. Ingen ville noen gang kunne binde meg. Jeg tenkte på alt dette og sovnet.
Jeg gikk for å gjøre arbeidet mitt, men de trengte noen flere sertifikater og et annet dokument. Det ville ta minst to dager til.
Men mamma var overbegeistret for å møte Damini. Så jeg ba Samar om å ta dem med til Chandigarh og fakse alle sertifikatene og dokumentene.
Mamma og Swati dro med ham. Jeg ville ikke dra hjem siden ingen var der, så jeg ringte Sujoy og en annen venn av meg for å komme til en ny klubb.
Vi hadde det veldig gøy, med endeløs flørting, dansing og litt drikking. Jeg kom hjem veldig sent. Jeg møtte en av jentene jeg hadde datet en gang. Så hun holdt seg til meg. Vi hadde en ganske fin tid sammen.
Samar fakset alle dokumentene neste dag, og jeg leverte dem alle og fullførte litt mer kontorarbeid før jeg dro til Chandigarh, siden Sagar skulle ha sin roka dagen etter.
Jeg ankom gjestehuset, så Sagar og ga ham en klem. Jeg var glad for å se ham etter alle disse dagene. Han klemte meg også tett. Vi var veldig nære hverandre, siden vi var tvillinger.
"Hvor er mamma og Swati?" spurte jeg.
"I rommet ved siden av Daminis."
"Så du er klar til å gifte deg, bror..." ertet jeg ham.
"Vel, ja... selvfølgelig... Hva med deg?? Hva tenker du om å gifte deg?? Alle må slå seg til ro en dag..."
Meg?? Han vet hva jeg tenker om dette... hvorfor bryr han seg om å spørre?
"Å, vær så snill, hold meg unna... Jeg vil leve som en fri fugl..."
"Hmmm... Men..."
"Ingen men... Du konsentrerer deg om bryllupet ditt... Jeg er glad som dette. Jeg skal møte mamma og Swati. Jeg har ikke tilbrakt mye tid med Swati siden hun kom tilbake til India." sa jeg og gikk til mammas rom.