Kapittel 5 Hans retur
Alejandros POV
Vi kjører inn i kongedømmets grenser, og følelsen av gjenkjennelse fyller meg med ro. Jeg sukker lettet og lener meg tilbake i setet med lukkede øyne for å slappe av.
"Du må ha savnet hjemmet, hmm?" spør Sorin. Han er den eneste vennen jeg har klart å få de siste årene. Han er en beta-ulv, han ble forlatt som barn. Min oldefar fant ham forfrossen midt i desember. Min bestefar er kanskje ikke den hyggeligste personen, men han tok den frosne ungen til seg. Han kan være mye, men rasisme var noe han ikke likte, så han oppdro ham sammen med meg, og vi to fikk et sterkt bånd.
"Bare luften rundt oss, det er ingenting å savne eller bli savnet her," sier jeg og ser ut av vinduet. Folk samler seg rundt bilen, ser på den med mistro og lurer på hvem det kan være, eller om de allerede vet det, hater eller stirrer på bilen som om de prøver å sette fyr på den.
for mye negativitet, jeg vet
"Noen spesiell? Jeg bør passe meg for?" Han løftet øyenbrynene forførende. Jeg slo ham på armen og dyttet ham bort mens jeg fnyste av hans påfunn.
"Ingen spesielle, men du må passe deg for mange folk, ok? Bare vær på vakt, jeg er ikke den mest likte personen her," forklarer jeg uten å møte blikket hans. Vi har hatt denne samtalen før, men ikke så dyptgående.
"Hva gjorde du egentlig?" spør han og retter seg opp i setet når bilen stopper. Vi går ut, og tjenere og hushjelper skynder seg for å bære tingene våre og ønske oss velkommen.
"Mord," sier jeg og går bort uten å se tilbake. Jeg merker at han ikke går ved siden av meg og snur meg for å se på ham. Jeg fniser av det sjokkerte uttrykket hans. Som sagt, vi har ikke hatt denne samtalen før.
Jeg griper tak i skulderen hans og drar ham med meg mot min fars kontor hvor han venter på meg.
Jeg vet ikke hvorfor han kalte meg tilbake nå, men det måtte være noe viktig fordi han var veldig spesifikk om min tidlige ankomst.
Jeg banker på døren før jeg går inn. "Hei, far," hilser jeg den forbløffede mannen.
Kong Stefan er en gammel mann nå, med rynker som pryder hans solbrune ansikt. Hans blå øyne ser triste og matte ut. Men da han så meg, forsvant overraskelsen umiddelbart.
"Alejandro? Mitt barn." Han går mot meg med utstrakte armer for å omfavne meg, men jeg tar et skritt tilbake og unngår kontakten. Det var impulsivt. All treningen min har gjort meg mer forsiktig enn noen gang.
Smile hans forsvinner, men han holder seg rolig. Han er kanskje en far, men han er også en konge. Han smiler igjen. "Jeg er glad du er her." Jeg prøver å smile, men er ikke vant til det.
"Du hørtes så presserende ut," sier jeg og ser rundt på kontoret hans. Ikke mye har forandret seg. "Hva trenger du?" spør jeg og setter meg på sofaen.
Min far ser fornærmet ut av spørsmålet mitt. Det burde han ikke være, jeg mener han har knapt kalt meg de siste ti årene, og plutselig vil han leke familie. Det kommer ikke til å skje.
Sorin hoster pinlig, og min fars hode snur seg mot ham, og han adresserer endelig den andre personen i rommet.
"Åh, og hvem er du, unge mann?" spør han. Jeg setter meg rett opp og ser på ham. Det er ikke mange svarte mennesker i dette kongedømmet, og hvis han sier noe dårlig om Sorin, vil jeg ikke tolerere det.
"Navnet er Sorin, min konge. Jeg var med Alejandro under hans opphold i fjellene, vi trente sammen," Sorin smilte og bøyde seg som han hadde øvd på. Jeg fnyste, vi begge er ikke vant til mange glade uttrykk rundt andre mennesker, det at han prøvde å virke hyggelig var uforståelig for meg.
"Åh, jeg er glad for å møte deg, gutt, endelig noen som vil være ved hans side," han spøkte, men det irriterte meg. Sorin lo, men han fulgte med på meg. "Ikke lag det ansiktet, Alejandro, du vet jeg bare tuller," han smilte til meg.
Jeg så alvorlig på ham. "Vi er ikke så nære at vi kan spøke, far. I hvert fall ikke lenger."
"Sorin, sønn, kan du gi oss et øyeblikk?" spurte faren min, og han gikk etter å ha bøyet seg.
"Hvorfor oppfører du deg slik, sønn? Du vet jeg måtte gjøre det for din beskyttelse," forklarte han og satte seg ved siden av meg.
Jeg så bort fra ham, prøvde å kontrollere de overveldende følelsene mine, og så tilbake på ham.
"Jeg var seks år gammel, far, seks! Og du sendte meg bort for å bo hos ham. Vi er kanskje i slekt, men du vet ikke hva som skjedde med meg der gjennom årene," jeg reiste meg og gikk rundt i rommet. "Det var et helvete, og du sendte meg dit med vilje."
"Jeg forstår, tror du jeg var glad for å sende min eneste sønn bort i alle disse årene til et sted ingen barn burde sendes? Nei, jeg hatet meg selv for det, og nå prøver jeg å rette det opp. Du er en bedre mann nå, og for det er jeg glad for at jeg sendte deg bort, fordi du kom tilbake perfekt," han gestikulerte mot meg. Fysisk ser jeg ut som en drøm, en gresk gud med en høyde på 1.93, svart hår, grønne øyne og muskuløs kropp.
"Hvorfor er jeg her?" spurte jeg, rett på sak.
"Selvfølgelig for din kroning, det er på tide at du tar tronen," sa han som om det var den enkleste tingen i verden.
"Etter alt dette, tror du fortsatt at jeg vil ta tronen? Folk hater meg, far, de liker meg ikke her," jeg prøvde å kontrollere tonen i stemmen min, men endte opp med å brøle på slutten av utbruddet mitt.
Han stod der og så på meg. "Jeg oppdro ikke en som gir opp, Alejandro," han skrek, brølet hans like kraftig som mitt.
"Du har rett, du oppdro ikke en som gir opp, far, fordi du oppdro meg ikke i det hele tatt. Du sendte meg bort da jeg trengte deg mest," jeg var i ferd med å gå da stemmen hans stoppet meg.
"Jeg er døende, barnet mitt," ordene hans lammet meg. Jeg stod der og holdt i dørhåndtaket, pustet tungt. "Jeg har ikke mye tid igjen, det siste jeg vil se før jeg dør er deg på tronen, ta over din fødselsrett," forklarte han, rommet var dødens stille etter at ordene forlot munnen hans.
"Jeg skal gjøre det, bare fordi jeg ikke er monsteret de tror jeg er," og med det gikk jeg.
Sorin ventet på meg, og å dømme etter ansiktet hans hadde han hørt alt. Han ga meg et oppmuntrende smil som jeg fnyste av. Jeg vil ikke gjøre dette, men som alltid har jeg ikke noe valg.
Jeg håper jeg ikke ser ham igjen. Jeg var sikker på at han ikke ville la det gå, ikke etter at jeg såret ham så dypt. Jeg bare håper han har gått videre, men kjenner jeg ham rett, venter han nok på sin sjanse til å ødelegge meg...