Kapittel 4 Uten ham
Lorenzo Knight P.O.V
Jeg våknet groggy med en hodepine som gjorde seg kjent, dunkingen i hodet var for mye for meg å bære. Jeg åpnet sakte høyre øye og lukket det raskt igjen da de skarpe solstrålene traff øynene mine. Jeg stønnet miserabelt da en latter nådde øret mitt. Jeg åpnet øynene og så den blonde som så på meg med beundring, ah, da slo det meg. Minnene fra i går kveld, Rose hadde en slutten-av-sommeren fest, og jeg ble full nok til å hooke opp med henne. Ja, jeg sov med Rose.
"God morgen," hvisket hun og lente seg for å kysse leppene mine. Jeg trakk meg unna og reiste meg opp uten å bry meg om at jeg var helt naken. Jeg lette etter klærne mine og fant dem endelig under sengen. Hun så på meg med irriterte øyne. "I det minste, prøv å late som om du følte noe i går kveld, får meg til å ikke føle meg som en hore," utbrøt hun mens hun pakket lakenet rundt kroppen sin og satte seg opp.
Jeg smilte skjevt til henne og lente meg mot henne. Hun lente seg også, forventet et kyss, men jeg trakk beltet mitt fra under beinet hennes og trakk det bort, noe som fikk henne til å falle med et hvin. Jeg hadde null hensyn til henne eller noen av de andre jentene jeg hadde sovet med.
"Ikke ta det personlig, det er bare sex," blunket jeg til henne og forlot rommet, og unngikk puten hun kastet etter meg.
"Du er en jævla drittsekk, Lorenzo!" skrek hun, noe som fikk meg til å humre fornøyd. Jeg gikk ned trappen og så bestevennen min Joshua ligge utstrakt på lenestolen med en ølflaske i hånden.
Jeg sparket ham i beinet, noe som fikk ham til å falle på gulvet med et dunk. Han stirret sint på meg mens han holdt seg til siden og knurret rasende, "Jeg sov, din drittsekk," bannet han, før han stønnet og holdt hodet. Bakrusen var en jævlig ting.
"La oss gå, jeg kjøper deg en Starbucks på veien, vi har skole i dag, husker du," sa jeg mens jeg plukket opp jakken hans og kastet den i ansiktet hans.
Han stirret på meg en siste gang. "Jeg skal ha den dyreste kaffen som finnes, bare så du vet," svarte han frekt mens han gikk mot døren. Mange hadde allerede dratt på grunn av at det var vår første dag på videregående.
Jeg sukket og visste at han ville gjøre det og mer til. Han er en skikkelig dramaqueen. Jeg fulgte ham til bilen min, og vi kjørte til nærmeste Starbucks og kjøpte all den fete maten for å kurere bakrusen vår.
Vi hadde privilegier som alfa og beta i den sterkeste flokken i verden, vel, nest sterkeste, men ikke lenge til. Bagene våre og tingene våre var allerede i skapet på skolen, alt vi trengte å gjøre var å gjøre vår tilstedeværelse kjent, og alt var gjort.
Jeg parkerte Audi R8-en min på min parkeringsplass og steg ut med stil. Vi hadde friske klær i skapet også, takket være de desperate jentene på skolen og i flokken. Jeg sier ingenting, for hvem liker ikke å bli dullet med.
Vi hentet de friske klærne og dusjet i skolens garderobe. Etter en sårt tiltrengt dusj gikk vi til vår andre time, for vi hadde allerede gått glipp av den første timen.
Overalt hvor vi gikk, så vi folk som mumlet rundt oss. Vi trodde det var det vanlige, men da lunsjen kom, var det noe galt. Dette var ikke de vanlige fan-jentenes mumling, dette var annerledes. Et par flere av vennene mine sluttet seg til oss under lunsjen, og de hadde det samme uttrykket.
"Ok, ut med det. Er det om festen i går kveld? Jeg kan ikke huske å ha gjort noe sprøtt for å få så mye oppmerksomhet," sa jeg, irritert utover min vanlige kapasitet.
"Så, du forteller meg at du ikke vet?" sa Caleb med overraskelse skrevet over hele ansiktet.
Joshua slo ham i hodet. "Det er derfor vi spør, geni," lo han, men ingen andre lo med ham.
"Bare si det allerede," knurret jeg, mislikte den uønskede spenningen.
"Han er tilbake, Lorenzo, for godt denne gangen," sa Peter og satte seg rettere i setet. Det ble knappenålsstille ved bordet vårt, ingen sa et ord.
"Ok, folkens, hva er alt dette med spenningen, hvem er tilbake og hvorfor betyr det noe for oss?" lo Blake uten å merke spenningen i rommet. Han og et par andre gutter var nye i flokken, ikke mange kjente til historien til denne byen.
"Du er ny i denne flokken, du vet ingenting. Det er bedre om du ikke snakker, kan komme til å si noe som fornærmer Enzo," advarte Peter ham, øynene hans ba ham ta dette alvorlig.
"Ok, men fortell meg i det minste hvem denne personen er? Og hvorfor er han et så stort problem? Jeg mener, han kan ikke være noen så viktig som Alfaen i flokken vår," lo han og ignorerte Peter.
"Han heter Alejandro King, han er arving til tronen og Lorenzos erkefiende," fortalte Caleb ham.
"Arving til tronen? Som i han er den neste kongen? Vår konge? Mann, ikke rart Enzo hater ham, jeg mener han er den mektigste personen som finnes," sa han uten å tenke, og i et blunk var hånden min rundt halsen hans og kvelte livet ut av ham.
Jeg knurret til ham, ulven min tok kontroll for å avslutte ham for å anta det verste om oss. Jeg blottet tennene mine og krevde underkastelse. "Han er ikke din konge, jeg er det, underkast deg ulv før jeg river opp halsen din og setter et eksempel for alle som tror han er bedre enn meg," stemmen min ble dypere, ulven min var rasende.
Blake bøyde hodet i underkastelse, og ulven min knurret en siste gang før jeg dyttet ham vekk. Jeg marsjerte ut av kantina uten å lytte til ropene fra vennene mine.
Jeg var rasende, jeg kunne ikke tenke klart. Han kan ikke komme tilbake nå, han skulle bli der resten av livet. Jeg har aldri vært så sint på noen før, han er den eneste som bringer fram det verste i meg.
Bare å tenke på ham får arret på brystet mitt til å prikke med smerte, han gjorde dette mot meg. Jeg har aldri klart å komme over det, hver gang jeg ser på det bare brystet mitt, føler jeg meg svak. Han satte et arr på meg da jeg var et svakt lite barn.
Og jeg lovet meg selv at en dag skulle jeg gjengjelde tjenesten, bare denne gangen vil han ikke leve til å se neste dag.
Han er et monster, og monstre er ikke konger. Frelserne er konger, og jeg er en frelser, og jeg vil bli kongen.