Kapittel 1 Udyret
Tre år gammel
Gutten vokste opp til å bli virkelig vakker og uskyldig, gutten kunne få hvem som helst til å falle på kne med bare et smil, og gutten hadde sin fars øyne. Blå og grå, ett blikk på dem, og alle ville være under en trolldom, men folk snakker alltid, ingen likte å møte et beist, en djevel, en vederstyggelighet.
Mange mennesker eller tjenestepikene i herskapshuset holdt seg unna gutten, ingen kalte ham kronprinsen, han var hatet og spyttet på, men gutten smilte til alt som kastet et blikk på ham.
Kongen prøvde å være sammen med gutten så mye han kunne, men det var ikke nok, kongen hadde ansatt ammer og en barnepike til å passe på gutten, men han ville skrike og gråte alene midt på dagen eller natten, noen ganger ble han forlatt alene for å klare seg selv, men hva kunne en tre år gammel uskyldig gutt gjøre.
En dag forlot gutten sitt tiltenkte rom for å lete etter sin far, på jakt etter noen kjent og noen som elsket ham uansett hva. Han gikk gjennom de store hallene og prøvde å ikke undre seg, men likevel gjorde han det.
Han gikk inn i et rom hvor det var mange malerier og store stoler, men ingen i sikte. Gutten hørte stemmer fra et rom bortenfor, fra en enkelt dør. Som treåring var barnet mye mer modent enn noen annen syvåring. Han gikk til døren og kikket inn.
Der så han tre ministre snakke med barnepiken sin, han åpnet munnen for å rope på henne, men han husket at sist han gjorde det, ignorerte hun ham og gikk bort, så han bare sto der og så på dem.
"Ta dette og sørg for at han inntar det før midnatt, gutten vil ikke leve til å se neste soloppgang. Kongen er dum som lar beistet leve, men vi kan ikke sitte og se på at den tingen vokser opp og ødelegger riket vårt, skynd deg, la ingen se deg," sa hovedministeren til tjenestepiken, og hun kom rett mot ham.
Gutten løp vekk med sine små bein for å gjemme seg under det store bordet, han tenkte over hva han hadde vært vitne til, men visste ikke hva som hadde skjedd.
Han ventet til alle hadde forlatt før han krabbet ut av gjemmestedet sitt, han vandret rundt igjen, men kunne ikke finne faren sin noe sted i herskapshuset. Han brukte deretter sine varulvsanser for å prøve å finne farens duft, og han fanget opp duften og fulgte den. Duften førte ham til et stort rom i enden av gangen.
Han gikk inn døren og fant et vakkert rom med en stor seng og vinduer, sansene hans gikk amok da en beroligende aura omringet ham, instinktene hans tvang ham til å klatre opp og omgi seg med duften. Han trakk dynetrekket av sengen og trakk det rundt seg. Det ga ham så mye trøst, som om han visste hvem det tilhørte, og likevel gjorde han det ikke samtidig. Han følte seg avslappet, og etter lang tid i sitt treårige liv sovnet han, med et smil om munnen.
Han våknet til kaos rundt seg, han gned sine søvnige øyne, og han gjespet og elsket varmen fra dynen. Han var i ferd med å sovne igjen, men knurring og roping distraherte ham. Han krabbet ut av rommet, men holdt teppet tett inntil kroppen. Stemmer ble høyere for hvert skritt han tok.
"Hvor er min sønn?" brølte kongen sint og skremte tjenerne foran seg.
"Pappa?" gjespet gutten mens han gned seg i øynene og så på faren sin, som knurret av sinne. Halvt forvandlet til ulv, med blodrøde øyne, klør ute og hår som vokste på huden. Faren snudde seg brått mot ham, og kroppsspråket hans endret seg aggressivt. Han skiftet tilbake til menneskeform, mistet håret og klørne trakk seg tilbake før han løp for å holde barnet sitt i armene.
"Hvor var du, barnet mitt? Jeg var redd for at noe ille hadde skjedd," kysset han de lubne kinnene hans, og barnet fniste da farens skjegg klødde mot ansiktet. Så stoppet han da han kjente barnets duft blandet med duften av sin make, en duft han kjente altfor godt. Han så på sønnen sin og prøvde å finne kilden. Han så teppet barnet klemte i de små hendene sine.
"Hvor fant du dette, barnet mitt?" Barnet klemte teppet strammere igjen, redd for at faren skulle ta det fra ham.
"Det er mitt, pappa. Jeg fant det," faren smilte ned til barnets uskyld, kysset hodet hans og klemte barnet tettere. Han var glad for at barnet hans lengtet etter makens duft.
"La oss gå, jeg skal ta deg for å se moren din," han kysset det myke hodet hans igjen. Gutten gjespet igjen og la hodet på farens skulder, krøp inntil varmen hans.
Kongen gikk tilbake til rommet barnet hadde sovnet i, lukket døren og bar barnet mot et stort portrett, og sto foran det.
"Dette er din mor, barnet mitt, du ser akkurat ut som henne," gutten så beundrende på den vakre kvinnen foran seg.
"Hun er så pen, pappa," utbrøt barnet og fniste fornøyd.
"Ja, barnet mitt, hun er veldig pen, akkurat som deg," han trykket lett på den lille nesen hans.
"Pappa? Er jeg et dårlig barn?" spurte han mens han tygget på enden av teppet.
Kongen hevet et øyenbryn ved sønnens spørsmål. "Hvorfor sier du det? Har noen sagt det til deg?" spurte han.
"Min barnepike og tre andre menn sa noen stygge ting om meg, han ga også barnepiken noe i en liten flaske," gutten snakket om saken mens han lekte med teppet, uten å innse hvor alvorlig anklagen var.
Kongen stivnet da ordene forlot sønnens munn. Han kysset hodet til sin vakre sønn, "Du er ikke dårlig, barnet mitt, det er folk som ikke forstår hvordan man skiller mellom godt og ondt. Du, min sønn, er den snilleste gutten jeg noen gang har møtt, la ingen fortelle deg noe annet."
Den natten sov barnet i morens rom, krøllet seg sammen i duften hennes, uten å vite hvordan faren brutalt hadde henrettet de fire personene, noen som ville gå så langt som å drepe et uskyldig barn.
Skrikene og gråtene fra de fire personene ekko i kjelleren av herskapshuset, ukjent for folkene som bodde over. Kongen holdt sitt løfte, og han hadde til hensikt å gjøre det resten av livet, beskytte sitt dyrebare barn.