Kapittel 3 Du er ikke velkommen
Den rikeste fyrens barnebarn i Eldoria? Lettjente penger, men det var en kjedelig affære. Adeline bare viftet det bort. "Nei, dropp det."
Etter å ha krysset av alt på gjøremålslisten, tok Adeline en dusj, hentet en Cola fra kjøleskapet og kastet seg på sengen, klar for å starte en morsom kveld.
'I familier som Livingstons blir arvinger trimmet fra dag én, med private leger som styrer kosthold og helse. Hva slags ekkel sykdom hadde han?' Jo mer Adeline tenkte på det, jo mer gira ble hun. Hun elsket tøffe oppdrag som dette.
Eldoria var i full sving denne måneden. Den rikeste fyren lette etter sitt barnebarn, og en arving fra en toppfamilie lette etter en lege. Alle jobbet hardt for å komme inn med dem.
Det gikk rykter om at en mirakeldoktor gjemte seg i Eldoria.
Historiene om legen var legendariske. Nesten ingen hadde sett dem, og historiene var for det meste vage. Men likevel var folkene i Eldoria i ekstase.
Etter å ha tatt oppdraget i går kveld, sto Adeline opp i otta, tok en bysykkel og syklet over til Caesar Hotel. Hun trodde hun var ferdig med Martinez-familien etter at de droppet henne i går, men hun støtte på dem igjen.
En kjent stemme hørtes ved siden av henne. "Hva gjør du her?"
Det var fostermoren hennes, Angela Jones, dryppende av forakt, uten å bry seg om å kalle henne ved navn.
Adeline kikket over og så en gjeng mennesker stå i nærheten.
Der var fosterfaren hennes, Henry Martinez, noen slektninger fra Jones-familien, og Stella, som nettopp var blitt hentet tilbake. De sto alle samlet rundt henne.
Stella hjalp en gammel mann og snakket søtt.
Den gamle mannen så veldig fornøyd ut med Stella, klappet henne på hånden som en elegant bestefar.
Angela ville tydeligvis ikke at gjengen bak henne skulle få øye på Adeline, så hun stilte seg foran henne. "Jeg spør deg; hva gjør du her?"
Angela prøvde å spille kul, men stemmen hennes avslørte nervene.
"Adeline, vi forklarte det for deg i går. Dine virkelige foreldre er ute på landet. Hvorfor går du ikke og finner dem? Hva gjør du på Caesar Hotel?" Hun regnet med at Adeline hadde fulgt etter dem og lurte rundt, ventende på at de skulle dukke opp.
"Hvis du synes ti tusen ikke er nok, kan jeg gi deg mer." Angela stirret strengt på Adeline, som hadde på seg en enkel T-skjorte og jeans, uten sminke, og en løs ryggsekk slengt over skulderen.
Angela tenkte, 'Er det slik hun ruller etter å ha forlatt Martinez-familien? Er hun blakk?'
Angela tok et dypt pust og senket stemmen. "Jeg skjønner det. Du vil ikke tilbake til bygda fordi du er vant til det gode livet, men vi trenger ikke å støtte deg lenger. Her er et kort med femti tusen. Ta det og forsvinn."
Adeline så på henne, prøvde å kutte båndene. Med en hånd på sykkelstyret hevet hun et øyenbryn, klar til å snakke.
"Angela, hvem er dette? Kjenner du henne?" Sara Cooper, en gammel dame med sølvfarget hår, kom bort, øynene fulle av tvil og gransking.
Angela dekket raskt over, "Hun er bare en fjern slektning. Vi støtte på hverandre. Jeg trodde hun var bare et barn og ville hjelpe."
Sara nikket, tilfreds, og så på Stella. "Hun er også en god jente."
Stella ga Angela et trist blikk, ville si noe men holdt seg stille, bare senket hodet forsiktig. "Mamma lærte meg alltid å hjelpe andre. Det er det rette å gjøre."
"Veldig bra." Sara var enda mer fornøyd og pekte på Henry. "Du har en god datter."
Henry vurderte om han skulle avsløre Adelines identitet.
Men etter å ha hørt Saras ros, nølte ikke Henry. "Stella har lært godt."
Henry gikk bort til Angela og sa, "Jeg tar meg av dette. Du går inn. Ikke bekymre deg for slektningene."
Angela så på Adeline og sukket. "Prøv å snakke fornuft med Adeline. Denne ungen har hatt det tøft."
Hun virket sympatisk, men øynene hennes skrek at Adeline ikke var velkommen og burde dra umiddelbart.