Kapittel 1 Forlater aldri igjen
"Her er ti tusen. Fra nå av er du ferdig med Martinez-familien," sa Benjamin Johnson.
Adeline Vanderbilt stirret på Benjamin Johnson, som smilte som om han nettopp hadde vunnet i lotto. Ansiktet hennes var uttrykksløst, som om hun ikke brydde seg i det hele tatt. Martinez-familien, som hadde oppdratt henne i over tjue år, hadde funnet sin ekte datter, Stella Martinez, og nå ville de betale henne for å kutte båndene.
Hun kastet ikke engang et blikk på pengene. I stedet tok hun tak i ryggsekken sin, som hadde blitt kastet ut i regnet. Hun kom med bare den ryggsekken, og hun forlot Martinez-herskapshuset med bare den.
Inne i herskapshuset var det bare klemmer og latter, som en klisjéaktig familiegjenforening. De hånlige stemmene ble høyere, som om de ville være sikre på at hun hørte hvert ord.
Det hadde regnet hele natten i Eldoria. Hun sto der, gjennomvåt, men hun så ikke ut som et vrak.
En taxi rullet opp til inngangen til et ganske gjennomsnittlig nabolag. Adeline, nå kastet ut av Martinez-familien, var tilbake på sitt sted. Dette nabolaget kunne se vanlig ut, men det var fullt av skjulte perler.
Naboene hilste på henne som om hun var en lenge savnet venn.
En fruktleverandør, smilende, spurte om hun hadde spist og rakte henne en kyllinglår fra bordet sitt, mens han latet som han skjennepreket, "Hvor har du vært? Trodde du hadde forlatt oss. Hvis du ikke dukker opp snart, kommer beina mine til å svikte."
Adeline smilte, følte seg litt rørt, og tok imot kyllinglåret.
En annen nabo kom med, "Ja, Adeline. Noen ganger skjelver hendene mine når jeg holder en kopp." Adeline smilte og sa, "Det går bra. Bare ta det med ro."
Hun sto på torget, og så på de eldre som pratet.
Hun elsket det her. Hun visste at folkene som pensjonerte seg her var noe spesielt. Som kvinnen som ga henne kyllinglåret - hun var i lærebøkene nå.
Hun brydde seg ikke om deres fortid. For henne var de bare varme, omsorgsfulle mennesker.
Til slutt husket hun å minne dem på å legge seg tidlig, ikke sitte oppe sent og se på TV, og holde seg energiske.
Hvem skulle trodd at disse folkene, som hadde gjort så mye for landet, ville lytte til en ung kvinne? De hadde vært der under nasjonale kriser og hjulpet til med å bygge nasjonen.
Daniel Brown så henne og lyste opp, "Adeline, du er tilbake! Ingen kan håndtere denne gjengen som deg. Jeg har holdt øye med stedet ditt."
Adeline smilte og sa, "Takk, Daniel."
Hun var alltid høflig. I tillegg til å takke ham, sjekket hun helsen hans. "Daniel, stikk innom stedet mitt når du kan. Jeg skal gi deg en skikkelig sjekk."
Daniel, fortsatt smilende, sa, "Takk, Adeline. Du må bli her. Vi trenger deg alle. Uten deg kan jeg ikke holde styr på denne gjengen. De lytter bare til deg."
"Jeg drar ikke igjen," sa Adeline med en stødig stemme.