Kapittel 9 Fornyet
Sandra
Da jeg våknet og så esken, ble jeg overlykkelig. Jeg åpnet den og begynte å brette klærne mine, og la dem i kommoden. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir her, men jeg ville ikke bare la klærne mine ligge i den esken. Jeg tok ut bøkene mine og la dem på nattbordet. Noen andre småting fant også sin plass i rommet. Rommet føltes ikke lenger som et bur. Nå fikk det meg til å tro at jeg virkelig kunne være fri. Jeg hadde fortsatt litt tristhet inni meg, for Ryan. Jeg forstår ikke hvorfor. Jeg hadde tilbrakt lang tid med ham. Etter alt han hadde utsatt meg for, hvordan kunne jeg bry meg i det hele tatt? Jeg ristet av meg følelsen og fortsatte å grave i esken. Jeg trakk ut skoesken og kjente tårene true med å falle. Jeg trodde aldri jeg skulle se denne esken igjen. Jeg bestemte meg for å ikke åpne den og skjøv den under sengen. Jeg trengte ikke å bringe meg selv til det nivået av tårer. Jeg savnet faren min hver dag. Han var min første helt. Han holdt alt sammen etter at moren min stakk av da jeg var liten. Hun løp av gårde med en av pappas boksekamerater fra treningssenteret. Jeg hadde ikke sett henne siden, og jeg ville aldri se henne igjen. Hun var grunnen til at jeg kalte meg Sandra da jeg ble voksen. Etter at faren min døde, bestemte jeg meg for at jeg aldri ville at hun skulle lete etter meg. Jeg endret lovlig navn da jeg dro til New York. Bare de i Ohio kalte meg Elizabeth. Faren min hadde egentlig aldri kalt meg det navnet heller. Det var morens navn, og han var ikke en fan, forståelig nok. Sandra var bestemors navn. Jeg husker henne med glede fra da jeg var barn. Pappas mor, hun døde mens jeg fortsatt var ung. Jeg husker at hun alltid bakte småkaker til meg, slik bestemødre skal gjøre. Det var ikke mitt navn, men faren min kalte meg det likevel. Jeg kan huske at han sa til meg at jeg lignet på henne. "Du ser så mye ut som henne, Sand. Som hennes lenge savnede tvilling." I hans øyne kunne jeg alltid se hans gode minner fra barndommen danse rundt. Det siste i esken var sminkepungen min. Jeg åpnet den. Dekningen. Løgnene. Jeg kastet den i skuffen og gikk inn på badet.
"Frøken Sandra?" Jeg hørte kvinnens stemme igjen, hun banket på baderomsdøren. "Jeg kommer ut om et øyeblikk." Jeg avsluttet med å vaske ansiktet og pusse tennene. Da jeg åpnet døren, ventet hun tålmodig. Hun var en eldre kvinne med en stram knute på hodet. Hun hadde tynne briller og et slags forkle. Ansiktet hennes var imøtekommende. Hun smilte til meg på en måte som minnet meg om bestemoren min, eller kanskje det bare var fordi jeg nettopp hadde tenkt på henne, uansett var kvinnen veldig velkommende. "Hei kjære, jeg er frøken Janet, jeg er her for å se om du trenger rene sengetøy. Jeg har tatt med det skitne tøyet ditt tilbake. Hvor vil du at jeg skal legge det?" Jeg ba henne bare legge det på sengen, så skulle jeg ta meg av det. Hun gjorde som jeg ba om. "Hvor er vaskerommet? Du trenger ikke å vaske klærne mine, frøken Janet, det kan jeg gjøre selv." Spørsmålet mitt så ut til å forvirre henne. Hun begynte å forklare meg at hun var en slags husholderske for landstedet. Hun jobbet også i byhuset. Hun begynte å re opp sengen min. "Kjære Sandra, jeg liker å jobbe for" hun stoppet. Jeg regnet med at hun hadde blitt bedt om å ikke nevne navn. Jeg smilte til henne, "Jeg forstår, frøken Janet, jeg kaller ham Smoke, jeg setter pris på at du liker jobben din." Hun smilte til meg, lettet over at jeg ikke hadde fått henne til å fullføre den ubehagelige setningen. Hun gjorde ferdig sengen min, tok de skitne klærne fra badet mitt, og gikk ut av rommet mitt. Jeg bestemte meg for å gå ned til kjøkkenet. Jeg begynte å bli sulten.
"God morgen, Sandra!" Henrys stemme runget gjennom gangen. Jeg gikk inn på kjøkkenet, og lukten av bacon økte sultnivået mitt til ti. Jeg kikket mot Smokes kontor. "Han er ikke her. Han dro med Zeus tidlig for å få mer informasjon vi trenger. Han sa jeg skulle si at de ville være tilbake senere i ettermiddag." Jeg følte plutselig skuffelse, men valgte å ignorere det. "Bare meg og deg da, Henry?" Han smilte og nikket til meg. Han satte en tallerken foran meg med en full bondefrokost. Bacon, egg, kjeks, poteter, og ved siden av satte han en liten skål med saus. Deretter snudde han seg tilbake med en kaffe. "Frokosten er servert." Han virket veldig stolt av seg selv. Han serverte seg selv og satte seg ned overfor meg. Samtalen mellom oss var lett. Han fortalte meg hvordan han elsket å lage mat, og at frøken Janet med glede lot ham ta over da han prøvde å bli edru. "Jeg bakte som en gal i flere uker." Sa han leende, "Fyrene måtte tilbringe ekstra tid på treningsstudioet, Mighty sa at hvis han la på seg mer, ville han låse meg inne i jernrommet." Han smilte kjærlig ved minnet om vennen sin. Hjertet mitt sank ved tanken på at Ryan hadde tatt ham bort fra dem. Han la merke til tristheten min og reiste seg, han gikk bort til meg og knelte. "Sandra, ingenting av det han har gjort er din skyld, det vet vi alle." Han tok et dypt pust og smilte. "Du overlevde bare som resten av oss." Han reiste seg og tok oppvasken til vasken. Før jeg rakk å si noe, hadde han allerede begynt å vaske opp. Jeg bestemte meg for å la ham være i fred med minnene sine.
Jeg gikk til inngangsdøren. De to vaktene som sto der gjorde meg fortsatt litt ukomfortabel. Jeg så opp og smilte til dem. "Kan jeg gå ut, jeg kunne trenge litt frisk luft?" Jeg følte meg som et barn når jeg sto ved siden av disse mennene. Ingen hadde noen gang sagt navnene sine. Jeg så opp på den høyere av dem. Ingen svarte meg. Jeg hørte ham si noe til seg selv. Han snudde seg mot døren og slapp meg ut. "Følg." Det var første gang jeg hadde hørt en av dem snakke. Jeg gikk ut bak ham. Han var en helt skallet mann. Han hadde lyse grønne øyne. Han så litt ut som Hulken. Jeg fniste for meg selv og han kastet et blikk på meg. Jeg hadde ikke sett utsiden. Verandaen var ganske vakker, omgitt av blomster, og en omsluttende veranda. Jeg satte meg ned på husken på verandaen og lukket øynene. Jeg kunne høre fuglene kvitre. Jeg kunne høre bier surre rundt blomstene. Jeg så opp og vakten sto fortsatt der og stirret rett frem. Nysgjerrigheten tok overhånd. "Jeg heter Sandra, hva heter du?" Jeg smilte opp til ham. Han svarte ikke med en gang. Holdningen hans slappet litt av, "Jay." Han så ikke på meg. "Det er veldig hyggelig å møte deg, Jay." Jeg reiste meg og rakte ut hånden. Han begynte å rekke ut hånden for å håndhilse da vi hørte dekkene komme opp grusveien. Han trakk den tilbake umiddelbart. Jeg la hånden min ned på en klossete måte.
Jeg så en svart SUV kjøre inn i oppkjørselen. En av vaktene jeg hadde sett den første natten kom ut av førersetet. Jeg så på Jay, han sto stille igjen som en statue. Denne fyren antar jeg er en av lederne. Jeg så på mens han åpnet hver dør. Da Smoke kom ut, så han på meg og så raskt bort. Merkelig. Deretter slapp han ut Zeus, som også så på meg, han virket nesten trist over å se meg. Hva i all verden skjer med disse gutta i dag? Etter Zeus kom en annen mann med dress og slips ut av baksetet. Han snakket stille med Smoke mens de gikk opp til verandaen. "Hei Sandra, hvordan har du det i dag, kan du følge oss inn?" Zeus ga meg ikke en sjanse til å svare og bare fortsatte å gå inn i huset. Jeg så opp på Jay og han vinket bare med armen som for å si, etter deg. Jeg gikk inn døren. Jay fulgte rett bak meg. Jeg kunne høre den dempede samtalen på kjøkkenet fade inn i Smokes kontor. "Du sa til meg at hun skulle være trygg her, sjef, du sa vi kunne holde henne trygg." Jeg hørte Henry bli litt høyere og så gikk han ut av kontoret og gikk nedover gangen. Jeg gikk til kontordøren og lente meg opp mot veggen rett innenfor. Den dempede samtalen stoppet da Smoke så opp og så meg stå der. "Hei kjære, kan du sette deg her i stolen?" Jeg gikk sakte bort og satte meg ned. Han introduserte den andre mannen i rommet som en advokat som ofte jobbet for brorskapet. Mr. Coyan så på meg og smilte, og sa hei også. Han så ganske ung ut for å være i denne posisjonen. Han så veldig liten ut sammenlignet med Smoke og Zeus. Lysere rødt hår og noen fregner over ansiktet. "Fru Burd, jeg er her for å hjelpe deg med å få en ren pause, for å hjelpe deg med å få en enkel skilsmisse og flytte bort fra dette stedet uten frykt for at noen følger deg uansett hvor du velger å dra. Vi kan få dette ferdig på to dager." Han så ut som han prøvde å være hjelpsom. Jeg sa ingenting. Henrys storming ut ga mer mening for meg nå. Hva jeg hørte bli sagt. Alt sammen.
Jeg kjente tårene true med å slippe ut mens jeg pustet dypt inn og så rett inn i Smokes mørkeblå øyne. "Nei takk, Mr. Coyan, jeg skal gå og pakke tingene mine og være ute innen morgenen. Jeg trodde vi var i dette sammen, men jeg tok feil. Kanskje jeg har blitt en belastning." Jeg snudde meg og stormet ut av kontoret. "Sandra, vær så snill!" Jeg kunne høre Smoke rope nedover gangen, men jeg gikk inn i rommet og låste døren.