Kapittel 4 Mørke
Sandra
Jeg så på venninnene mine da jeg satte meg ned. "Ok, jenter, vanlig film-selfie." Jeg satte timeren på telefonen min og tok en selfie med oss alle. Tanya smilte til meg, enten fordi hun likte den tradisjonelle selfien eller fordi hun forsto hva den var til. Jeg kunne aldri helt si. Kanskje jeg skulle spørre henne en dag. Jeg tok en selfie for hver film og sendte den til Ryan. Så han visste hvor jeg var og at jeg ikke løy for ham.
Til: Ry (Ektemann) (For alltid)
Hei kjekken. Her er vi på kino. :) Håper dagen din går bra. Elsker deg for alltid...XoXo. -Sandy
✅️ vedlegg sendt vellykket.
Jeg la ned telefonen og ventet på svar. Sekunder senere følte jeg en vibrasjon.
Fra: Ry (Ektemann) (For alltid)
Hvorfor insisterer de på å kle seg som tullinger? Jeg hater den hettegenseren. Nyt filmen. Send meg melding så snart den er over. Elsker deg til døden. Min kone. -Ry
Jeg fniste av at han hatet hettegenseren og la bort telefonen. Han pleier å bli beroliget etter bildet. Filmen skulle starte, og kinoen ble veldig mørk. Tanya tok hånden min, og jeg visste at mørket skremte henne litt. Det pleide det å gjøre i begynnelsen. PTSD, antok jeg. Samme som meg med høye lyder. Jeg klemte hånden hennes så lenge hun trengte meg. Hun smilte og slapp sakte etter noen minutter. Vi holdt det stille, vel vitende om at de andre ikke ville forstå. Jeg begynte å føle trangen til å gå på do. Jeg hatet det når noen hadde rett. Jeg tok opp drikken min og tok en lang slurk. Jeg pleide ikke å kunne drikke mye brus, og jeg nøt det. Jeg fniste igjen. Jill så på meg som om jeg var gal fordi ingenting morsomt hadde skjedd på skjermen. Jeg smilte til henne og pekte på telefonen min. "Tekst fra Ry," hvisket jeg for å redde ansikt. Tanya så på meg igjen, og tok hånden min for andre gang. Jeg klemte denne gangen. Etter omtrent 30 minutter kunne jeg ikke vente lenger, og jeg hvisket til Tanya at hun skulle starte tellingen før jeg reiste meg og gikk ut til toalettet. Hun smilte og laget et imaginært merke i luften med fingeren, og slikket på den først for god målestokk. Jeg smilte og begynte å gå opp midtgangen til døren.
Kinoen var stille. Alle filmene hadde startet. Det var en eldre kino, men vi likte følelsen av den. Tok oss tilbake til barndommen, antar jeg. Jeg gikk til toalettet da jeg så ham. Han sto i den samme korridoren jeg måtte gå ned. De mørke øynene hans fant meg. Han smilte til meg. Jeg begynte å gå den veien, ute av stand til å vente lenger. Da jeg kom nærmere, kunne jeg sverge at jeg følte en gjenkjennelse. Da han lente seg mot den teppebelagte veggen så jeg kunne komme forbi, så jeg rett inn i de mørke øynene hans. Jeg gikk hastig inn på dametoalettet. Etter å ha vasket hendene gikk jeg ut igjen og så at han var borte. Jeg begynte å føle meg litt svimmel da plutselig alt ble mørkt. Jeg kunne ikke bevege meg, og jeg kunne ikke se. Jeg ble løftet fra bakken og båret en kort avstand før jeg landet på noe mykere enn jeg hadde forventet. Jeg hørte latter og prat, men jeg kunne ikke skille det ut. Jeg ville skrike, men følte meg plutselig veldig søvnig. De må ha dopet meg...brusen tenkte jeg før jeg falt helt i bevisstløshet.
Joseph
Hvorfor så hun på meg sånn tenkte jeg mens vi kjørte bort fra kinoen. Jeg kikket bakover i varebilen og nesten smilte til det søvnige ansiktet hennes. "Hei Zeus, hvordan ser pusten hennes ut?" spurte jeg min nestkommanderende. "Hun ser fin ut, sjef," sa han og fulgte nøye med på henne. Jeg hadde planlagt denne kidnappingen i flere måneder. Denne damens ektemann hadde blitt en torn i siden min de siste månedene. Han er også skitten. Tar narkotika fra gatene og bruker dem selv. Så får denne tullingen en plakett og en nøkkel til "sin" by. "Ser hun ut som en bruker?" Jeg så på Zeus. Vi hadde fulgt med på henne i flere uker, hun virket redd for sin egen skygge, ikke 10 fot høy og skuddsikker. Zeus bare ristet på hodet. Han så på meg sarkastisk, som om han tvilte sterkt på det. Vi kom endelig ut av byen, og vi var godt på vei til fylket der mitt hemmelige trygge hus lå midt i ødemarken. Den idioten av en detektiv vil aldri finne henne her ute. Han er en bygutt. Jeg stirret ut av vinduet i det som virket som 15 minutter da vi svingte inn på den lange grusveien. "Når vi parkerer, Zeus, ta henne opp til soverommet vi har gjort klart, og la henne sove det av seg. Vi vil sette ut vakter for å se når hun våkner. Jeg vil ikke være for fri med henne." Jeg hatet å låse henne inne, men jeg vil se reaksjonen hennes når hun våkner.
Jeg så på at Zeus og Henry bar henne ut av varebilen. Hun var så liten og skjør. Brorskapet mitt var alltid respektfullt overfor kvinner, ellers måtte de svare til meg. Dette er helt ute av karakter for oss, men jeg må få tak i Ryan Burd på en eller annen måte. Jeg tror ikke han bryr seg om noe annet enn henne. Jeg kan ikke si at jeg ville klandret ham, men jeg føler ingenting. Jeg tillater meg ikke å knytte meg til noen. Jeg stoler bare på de nærmeste. Jeg har ikke tid til kvinner. Men mens vi så på henne, fikk jeg stor respekt for henne. Hun er snill og generøs. Hun er en hjemmekjær. Hun elsker å lese. Hun er vakker. Hun er et middel til en slutt. Jeg måtte dra meg selv ut av denne tankegangen. Jeg gikk til kjøkkenet og tok en kopp kaffe. "Kaller vi deg Smoke?" Jeg så på Zeus. Ikke sikker på hvorfor han spurte meg det. "Ja, jeg skal fortelle henne at det er mitt navn. Jeg vil vite om det har vært putesnakk i Burd-huset." Pusten min stoppet ved tanken på henne og putesnakk. Stopp det, Jo. Jeg ristet det av meg. "Vel, Jo, jeg vet ikke hvordan dette skal hjelpe oss. Du må vite at hun kanskje ikke vet det du tror hun gjør.." Zeus sa nesten stille, som om han var redd for å gjøre meg opprørt. Jeg så strengt på ham og ventet på at han skulle fortsette. "Da vi tok henne til sengen.. vi prøvde å ta av hettegenseren. Det er ganske varmt der oppe.. hun skrek og ville ikke la oss ta den. Hun er dopet, sjef. Hun burde ikke føle noe av det. Underbevisstheten hennes skjuler noe," han så bekymret ut. "Er det mer?" spurte jeg utålmodig. "Hun hadde blåmerker, bro, på halsen og noen på ansiktet." Jeg kunne ikke puste.. alt jeg kunne se var rødt. Jeg reiste meg, og Zeus rygget. Han var en stor fyr. All muskel. Han ble perfekt navngitt etter at han ble med i brorskapet mitt. Han visste hvor sint kvinnemishandlere gjorde meg. Forbannede feiginger som ikke tør å møte en mann. Hun er så liten og skjør også. Som min mor. Ikke gå dit, Jo. Jeg hørte det høyt og tydelig og lot det gå. Jeg så på Zeus igjen etter å ha prøvd å kontrollere reaksjonen min. "Vi skal se nærmere på det. Hun går ikke tilbake før vi vet hva som foregår." Jeg sa det så rolig jeg kunne. "Vi må fokusere på detektiv Burd," sa jeg for å forsikre Zeus om at jeg hadde kontroll. Han nikket enig og gikk tilbake mot rommet hennes.
Omtrent en time senere hørte jeg Henry komme inn på kontoret mitt. Han banket på døren, og jeg snudde meg rundt. "Er hun våken?" spurte jeg mens jeg fortsatt så på datamaskinen. "Hun er det, Jo. Hun er sint, VELDIG sint." Han hørtes underholdt ut. Disse gutta har sett mange sinte menn låst inne i jernfencerommet mitt.. men aldri en 1,50 høy kvinne. "Jeg kommer.. ikke kall meg Joe. Jeg tror hun gjenkjente meg på en eller annen måte, og jeg vet ikke hvorfor. Når hun så inn i øynene mine, følte jeg det. Jeg har sagt til alle å kalle meg ved brorskapets navn." Jeg smilte. "Selvfølgelig, Mr. Smoke," smilte Henry sarkastisk. Mennene mine har ikke kalt meg Smoke på mange år, men folk gjør det i vår verden. Noen tror ikke engang at jeg er ekte. Jeg fulgte Henry opp trappen til rommet. Det er et bur.. konstruert for å se normalt ut hvis jeg vil det. Det ser ut som et fint oppholdsrom, sikkert, dyrt, en nøye designet innhegning som folk ikke kan rømme fra. Da jeg rundet hjørnet i gangen, kunne jeg allerede høre henne. Jeg kunne ikke annet enn å le av lyden. "SLIPP MEG UT HERFRA NÅ, DRITTSEKK!" Jeg kunne se Zeus. Han var litt for underholdt av det, så jeg bestemte meg for å avskjedige ham. Så snart hun så meg runde hjørnet, hørte jeg henne si "DU." Jeg smilte og svarte med "Jeg er Smoke, og du er?" Jeg gliste til henne litt for lenge. Jeg mente det ikke og rettet meg opp. Hun stirret på meg. Hennes grå øyne nesten gjennomboret sjelen min. Hvis jeg hadde en. "Mitt navn er Sandra," sa hun mens hun synlig roet seg ned. "Men det vet du vel," sa hun med et smil. "Du vet hvem mannen min er, ikke sant? Er det derfor du har tatt meg? For å få tak i ham?" Hun lo nesten og sa noe under pusten som jeg ikke kunne høre.
"Det gjør jeg," smilte jeg til henne. "Hyggelig å møte deg, fru Ryan Burd."