Kapittel 5 Vær litt hyggeligere del II
Alaric beveget seg gjennom gangene i Evas hjem. Det var bekmørkt, med et lite lys på på soverommet hennes.
Greit, Alaric, du kan klare dette…lyttegreia
Han prøvde sitt beste for å gi seg selv en pep talk. Da han gikk inn i rommet, sukket han lettet over at mannen hennes ikke var der.
Ok, vi er i gang med en god start
Eva lå på sengen og sov. Hånden over ansiktet, han smilte for seg selv over hvor vilt hun sov. Han satte seg på sengen, og straks rørte hun på seg.
"Jeg sa jo at jeg kom tilbake."
Hun falt tilbake på sengen og sukket, "Det er sent, kan du ikke plage meg i morgen?"
Alaric smilte skjevt og ristet på hodet, "Jeg har kommet for å lytte."
Hun så på ham forvirret, "Lytte til hva da?"
"Hva enn du føler deg komfortabel med å fortelle meg om deg selv. Se, jeg skal ikke engang avbryte," han la hånden over munnen, og en glidelås dukket opp, noe som fikk Eva til å fnise. Han beveget hånden over ørene sine, og de ble tre ganger så store, og Eva lo til hun så ut til å få vondt. Han ville spørre, men han husket at han hadde sagt at han bare var der for å lytte. Hun rettet seg opp og hvilte mot en pute og sengegavlen.
"Greit, men kan du fikse deg selv? Jeg klarer ikke å konsentrere meg uten å le."
Alaric fjernet magien og nøt hvordan øynene hennes danset i underholdning. "Kan jeg spørre? Jeg vet at du liker å skrive." Han rullet med øynene lekent, "Men hva annet liker den Lille Mennesket å gjøre?"
Hun hevet et øyenbryn, "Er det kallenavnet ditt for meg?"
"Vel…du er liten og et menneske, så," han trakk på skuldrene.
"Her kaller vi det funsize." Hun sverget på at hun så øynene hans mørkne litt.
Han kjørte hendene gjennom håret og skiftet emne. "Så, hva annet liker du å gjøre?"
Hun la hånden til leppene sine, "Ummm…vel." Hun fiklet med gifteringen sin, "Jeg pleide å danse."
Alarics øyne ble store, "Virkelig?"
Eva nikket og smilte, "Jepp, jeg danset profesjonelt. Hovedfokuset mitt var ballett, selv om jeg også likte en vals eller to."
Alaric ble fascinert. "Vel, hvorfor danser du ikke lenger?" Hun unngikk blikket hans. For ikke å ødelegge fremgangen sin, satt han stille og ventet på at hun skulle fortsette.
Eva så ham i øynene, "Jeg vet at du tror jeg er svak, men…jeg er egentlig ikke det."
"Jeg burde aldri ha sagt det. Hvis du ikke har merket det, kan jeg være litt av en drittsekk."
Hun smilte skjevt, "Nei, har aldri merket det."
Alaric bestemte seg for at han likte humoren hennes. Smile hennes fikk ham til å smile, sarkasmen og viddet hennes stemte overens med hans. Med et fingerknips skapte han en spotlight ved kanten av sengen. Eva så i undring mens et lite kvartett av instrumenter spilte i hjørnet. Han rakte ut hånden og hevet et øyenbryn, "Kom igjen, Lille Menneske, dans med meg."
Eva ristet på hodet, "Nei, jeg kan ikke."
"Jo, det kan du, Eva, ellers kan du gjøre instrumentene triste."
Fiolinen og harpen lente seg fremover og så ut til å lage et surt ansikt. Eva lo og tok sakte hånden hans, reiste seg forsiktig. Gående mot rampelyset, tok Alaric henne sakte i armene sine. Hun la hodet sitt på hans brede bryst, og han svaiet henne til den melodiske musikken, "Not Bad, Something Wicked." Hun kjente brystet hans vibrere av latter. Ved å bruke magien sin, løftet Alaric dem litt fra bakken. Inhalerende hennes roseduftende sjampo, løftet han ansiktet hennes for å se på ham.
"Du er en merkelig frustrerende liten menneske." Sa han lavt.
Eva la merke til for første gang, at ansiktet hans ikke så sint ut. Hun la hodet tilbake på brystet hans og han trakk henne litt nærmere.
"Auuu!” Ropte hun ute av stand til å skjule smerten lenger.
Musikken stoppet, Alaric satte dem tilbake på bakken, slapp henne og stirret på henne. Han slo på lysene og så henne holde seg til ryggen. "La meg se.” Han prøvde sitt beste for å forbli rolig når hun nølende sa nei. Han sukket, "Eva, la meg se.” Med lukkede øyne løftet hun sakte skjorten. Lilla blåmerker på ribbeina og ryggen, Alaric kjente øynene sine bli røde. "Faen!” Han knurret og Eva tok et skritt tilbake da hun så sinnet hans komme tilbake. "Sett deg,” sa han strengt, og gjennom sammenbitte tenner la han til "… Vær så snill.”
Sittende, stirret Eva på ham mens han gikk bort og satte seg ved siden av henne. Han la hånden sin på magen hennes, og hun kjente en varme under huden. Smerten fra sårene hennes avtok til huden hennes var tilbake til sin normale tilstand. Eva mumlet et "Takk.”
Alaric stirret på henne i stillhet. Hånden hans fortsatt på magen hennes, "Eva…” Hun likte ikke måten han sa navnet hennes på. "Du er steril?”
Ordene hans føltes som et spark i magen. Hun rev hånden hans fra magen sin og trakk raskt ned skjorten. Hun reiste seg, med ryggen til ham, "Gå ut.”
"Jeg mente ikke å-”
"GÅ UT!”
Han kunne høre skjelvingen i stemmen hennes. Stående, kjørte han fingrene gjennom håret sitt og sukket før han gjorde som hun ba om. Eva stormet til sengen sin og nådde under puten, trakk ut boken hans. Med tårer i øynene, grep hun en penn og skrev ordene som formet seg i hodet hennes.
Alaric stirret på sin forlovede i forvirring da han lærte om hennes hemmelighet. Hun snudde ryggen til, usikker på hvordan hun skulle møte ham. Hvilken ektemann kunne ønske en kvinne som ikke kunne gi ham en arving? Raseri fylte henne, da tankene om uønskelighet satte inn. Skrikende til ham om å gå bort, gjorde han til slutt som hun sa. Hun kunne kanskje ikke forvise ham permanent, men hun visste at hun i det minste kunne få ham til å dra midlertidig.
Eva leste ordene hun hadde skrevet og dekket munnen sin. "JEG VILLE IKKE SKRIVE DET! HVORFOR FIKK DU MEG TIL Å SKRIVE DET?!" Med tårer i øynene, kastet hun boken mot veggen. Pusten hennes var tung, rommet snurret og hun falt til gulvet.
30…29…28
Hun telte om og om igjen i sitt tåkete sinn, til utmattelsen til slutt tvang henne til å sove.