Kapittel 4 Vær litt hyggeligere del I
Advarsel: Kapittelet nedenfor kan være triggende for noen. Les videre på eget ansvar.
Noen dager senere
Eva gikk raskt gjennom torget og prøvde sitt beste for å komme tidsnok til jobb. Charles hadde vært i dårlig humør denne morgenen etter å ha vært ute hele natten. Med ansiktet dypt i telefonen, hadde hun ikke lagt merke til mannen rett foran seg.
"Umph," pustet hun da hun kolliderte med brystet hans, og alle papirene hennes fløy overalt. "Jeg er virkelig lei meg," utbrøt hun unnskyldende.
"Nei... det er min feil. Jeg burde ha sett hvor DU gikk," lo han og fikk henne til å smile.
Han bøyde seg ned og hjalp henne med å plukke opp papirene. Hun kunne føle blikket hans på seg, og kinnene hennes ble røde.
"Beklager... jeg mener ikke å stirre; det er bare at du ligner på en av mine favorittforfattere. Eva Wright." De reiste seg, og Eva rakte ut hånden sin.
"Eva Wright, hyggelig å møte deg."
Det brede, vennlige smilet hans var smittsomt, og Eva kunne ikke unngå å legge merke til at han faktisk var kjekk. Han klødde seg i nakken før han tok hånden hennes.
"Jeg er så flau over å ha innrømmet det for deg. Jeg heter Mark Haddon, det er virkelig hyggelig å møte deg, Eva." Grepet hans var sterkt, og han strøk hånden hennes lett før han slapp den. Han ga henne papirene tilbake og fortsatte å smile. "Hør, jeg håper dette ikke er for frempå, men jeg lurte på om du kanskje ville ta en kaffe en gang."
Eva fomlet med ringen på fingeren, "Jeg er faktisk gift."
Ansiktet hans falt, "Å, jeg beklager jeg-"
"Er det et problem her?" Eva trengte ikke å se for å vite hvem det var. Alaric sto bak henne og stirret hardt på Mark. Han la merke til de uordnede papirene i hendene hennes og skar øynene mot Mark, "Gikk du på Eva?"
Mark klødde seg i nakken igjen, "Uhell. Ærlig talt, jeg er ikke så lei meg for det."
Alaric var den eneste av de tre som ikke syntes det var morsomt. Han tok et skritt fremover, og Eva blokkerte raskt veien hans. Hun smilte unnskyldende til Mark, "Det var hyggelig å møte deg, men jeg må virkelig gå."
Mark nikket før han så på Alaric, "Det var en glede å møte deg også, Eva." Han gikk forbi de to og støtet lett borti Alaric.
Han freste. "Jeg burde slå ham ned."
Eva lo høyt. "Sa du akkurat at du skulle slå ham ned?" Alaric forble taus, og Eva rullet med øynene. Hun ignorerte ham hele veien til jobben og unngikk blikket til sin publisist da de to gikk inn på kontoret hennes og lukket døren.
Eva pekte hendene på ham. "Kunne du se mindre ut som... deg selv? Jeg tror Tameras øyne nesten poppet ut av skallen hennes."
Alaric fomlet med blyantene på pulten hennes. "Hvordan vil du at jeg skal se ut? Jeg kunne vist min sanne form, men jeg tviler på at det ville vært behagelig for noen av oss." Eva kunne ikke forestille seg hvordan Alaric egentlig så ut, men hvis det sinte menneskeansiktet var det bedre alternativet, ville hun ikke finne det ut. "Dessuten," sa han og dumpet ned i stolen overfor henne, "har jeg blitt fortalt at jeg er ganske kjekk." Eva åpnet munnen, men lukket den igjen og bestemte seg for at det var best å ikke svare.
"Hva gjør du her? Jeg skrev ikke i boken."
Alaric krysset armene over brystet, "For å beskytte deg." Eva hevet et øyenbryn.
"Ved å slå ned en mann som jeg ved et uhell støtte borti."
Alaric himlet med øynene. "Jeg liker ham ikke."
"Du liker ingen."
Han hevet et øyenbryn mot henne, "Åh, se, mennesket har en brodd."
Ignorerende ham for andre gang den dagen, slo hun på skjermen sin. Da hun prøvde å skrive, innså hun at Alaric stirret på underarmen hennes. Ansiktet hennes ble rødt da hun skjønte at han kunne se arrene. Raskt trakk hun genseren over dem.
"Han gjorde det?"
Hun fortsatte å skrive uten å se på ham, "Nei, det var alt meg."
"Hvorfor?" Hun ignorerte ham igjen. "HVORFOR?" Han gjentok, sinnet hans fikk henne til å skvette.
"Ikke skrik til meg."
Alaric kjørte fingrene gjennom håret i frustrasjon. Stående gikk han bort til henne og lente seg ned. "La meg i det minste helbrede dem."
Hun ristet på hodet. Hun kunne føle dampen blåse fra nesen hans. Irritert, reiste hun seg og støtet forbi ham. "Jeg ba deg ikke om å beskytte meg, hvorfor fortsetter du med dette? Hva får du ut av det?"
Alaric strammet leppene, "Jeg avla et løfte."
"Velg noen andre å gi løftet ditt til! Hvorfor må det være meg?!"
"Jeg har allerede fortalt deg hvorfor!"
Eva fnyste høyt. Hun gikk bort til vesken sin, tok ut Something Wicked og rev den opp. Alaric så på henne med fornøyelse mens hun prøvde å skrive at han skulle gå bort.
"HVA I HELVETE, HVORFOR FUNGERER IKKE DETTE?!" Hun skrek til den blanke siden som ikke ville absorbere blekket hennes.
"Du forstår det fortsatt ikke, gjør du? Jeg VIL IKKE være her mer enn du vil ha meg her. Jeg VIL IKKE beskytte deg mer enn du vil bli beskyttet." Han gikk nærmere henne. Tårnende over henne, så han hvordan de brune øynene hennes ble store. "Jeg VIL IKKE være forlovet med deg mer enn du vil være forlovet med meg, men her står vi. Jeg kan ikke bli kvitt deg, og du kan ikke bli kvitt meg." Alaric kunne lukte roseduften fra sjampoen hennes. Mot sin bedre natur, rakte han ned og strøk håret hennes.
Hun så ned på skoene sine, "Jeg skulle aldri ha klippet det."
"Jeg liker faktisk ganske godt hvordan det rammer inn ansiktet ditt." Eva så opp på ham, og for første gang siden de møttes, klarte hun å få ham til å føle seg ukomfortabel. "Du er et usedvanlig frustrerende lite menneske," sa han og sukket.
"Bare tenk deg meg som kone, jeg ville nok gått deg på nervene til slutt."
Han vippet hodet som om han tenkte før han trakk seg tilbake. "Jeg kommer tilbake," sa han over skulderen før han forsvant i løse luften.
"Alaric, så hyggelig av deg å storme inn på kontoret mitt igjen," sa Raien sarkastisk.
"Jeg trenger at du får faren min til å gi meg et nytt oppdrag. Jeg klarer ikke å fullføre dette. Hun er for vanskelig. Hun lar meg ikke drepe den katastrofen av en ektemann, lar meg ikke helbrede sårene hennes. Hun lot meg ikke engang slå idioten som dultet borti henne!"
Raien reiste seg fra skrivebordet og ristet på hodet, "Så, fordi hun ikke lar deg oppføre deg som en barbar, kan du ikke beskytte henne?"
Alaric sukket frustrert, "Hvordan i helvete skal jeg beskytte Eva hvis hun ikke lar meg drepe folkene som skader henne? Kan jeg ikke bare drepe ham uansett?!"
Raien hevet et øyenbryn. Han krysset armene og så nysgjerrig på ham, "Så, hun er Eva nå?"
I Alarics frustrasjon hadde han ikke merket at han hadde kalt henne ved navn foran Raien. Han viftet ham bort og snudde seg, satte hendene på hoftene, irritasjonen vokste ved lyden av Raien som smålo.
"Nei, du kan ikke med mindre hun skriver det i boken, Alaric. Hun har knapt kontroll over historien som utfolder seg uansett, men dette... dette må være hennes eget valg. Du vet det." Han satte seg på kanten av stolen på kontoret sitt. "Alaric, har det noen gang slått deg at kanskje det Eva trenger nå er andre former for beskyttelse? At kanskje det siste hun ønsker er en ny bølle i livet sitt."
Alarics tanker vandret til natten han hadde kvalt henne og hvor lett hun hadde gitt opp. Det var et minne han hadde låst så langt tilbake som mulig. Han likte ikke hvordan det fikk ham til å føle å se henne slik på grunn av ham.
"Å gå på henne med slik aggresjon er den siste måten du kommer til å få henne til å stole på deg." Raien la hånden på skulderen hans. "Jeg vet at du ikke hører på noen, men kan jeg gi deg et råd?"
Alaric mumlet, "Greit."
"Beskytt drømmene hennes, håpene hennes, tingene hun elsker. Beskytt tingene som har blitt stjålet fra henne slik at hun for en gangs skyld føler at de er trygge å nyte igjen. Kanskje i stedet for å prøve å tvinge din type beskyttelse på henne, lar du henne vise deg hva hun trenger."
Alaric snudde seg mot ham med en skarp mine. "Som om hun ville fortalt meg noe av det der."
"Hun ville hvis du faktisk prøvde å lytte for en gangs skyld. Vær snill mot henne."
"Jeg gjør ikke snill."
"Vel, hva med anstendig? Ville det drepe deg å være anstendig?"
Alaric ønsket ikke å være anstendig. Å være anstendig ville bety å bli kjent med det lille mennesket, og han var ikke sikker på hvordan han ville føle om det han fant. Likevel, han ville ha vingene sine tilbake, og hun var grunnen til at livet hans hadde blitt spart. Hvis det å lytte til henne betydde å komme ett skritt nærmere, måtte han på en eller annen måte klare det.
"Jeg skal prøve, men ingen løfter," sa han til slutt.
Raien klappet ham på skulderen. "God start. Faren din kommer til å bli fornøyd."
Alaric himlet med øynene, "Ja, vel, si til ham at han ikke skal venne seg til det."
Charles dyttet telefonen sin opp i ansiktet på Eva. "Hvor i helvete er pengene?"
Hun kunne lukte alkoholen på pusten hans, og hun forberedte seg på hva slags natt det kom til å bli. "Du må oppdatere skjermen."
Han stirret på henne før han begynte å trykke på knappene på telefonen. Smilende inn i telefonen, så han på henne, "Hvorfor så mye penger denne lønningen?"
"J-jeg fikk et forskudd for min nye bok."
Han hevet et øyenbryn, "Hva handler boken om?"
Tenker raskt, svarte hun, "Det er en skrekkroman, ingen romantikk eller erotikk."
Han nikket, "Sørg for at jeg godkjenner den før den er ferdig." Han grep frakken sin og slengte den over armen, "Jeg er tilbake om noen timer."
"Charles, j-jeg lurte på om jeg kunne få litt penger til å kjøpe mat og toalettartikler... vi er litt lave."
Kroppen hans strammet seg, "Hva faen skjedde med pengene jeg ga deg for tre uker siden til det?"
"J-jeg fylte huset, men jeg ville kjøpe noen ting for å sørge for at vi aldri går tom for det du trenger." Hun visste at hvis hun formulerte det slik, ville det tilfredsstille ham.
Nikkende mumlet han under pusten, "Jeg går til minibanken."
Hun ville ikke spørre, men hun presset seg selv til det likevel, "Jeg lurte også på om jeg kanskje kunne få litt penger til å klippe håret igjen og få gjort neglene mine-"
Han snudde seg og stirret på henne, "Hva faen ba du meg nettopp om?"
Eva trakk beina opp til brystet, "Det er bare at jeg har et intervju for å få noen av bøkene mine i butikkene i utlandet og jeg-"
"Tror du at du er bedre enn meg?" Hun svarte ikke. "HMM?!" Stemmen hans steg en oktav og fikk henne til å skvette.
"Nei, selvfølgelig ikke."
Charles kokte av sinne, "Skryter av noen bøker i utlandet. Hvis jeg satt på ræva og skrev dumme historier hele dagen, kunne jeg også hatt bøker i utlandet." Han stormet mot henne og dyttet hodet hennes til siden. "Du burde aldri ha klippet dette håret uansett, du ser ut som en jævla mann." Eva grimaserte og Charles lo hardt før ansiktet hans ble alvorlig igjen. "Fortell meg Eva, hvem skal være i dette møtet som du trenger å bruke mine hardt opptjente penger på å se bra ut for?" Han lente seg mot henne og fikk henne til å rygge unna. "Hvem er han, hmm? Hvem er mannen som har min hore av en kone i en slik oppstandelse at hun ville be sin hardtarbeidende ektemann om å gjøre henne fin?"
Eva lukket øynene og forberedte seg, "Det er ingen-"
Hun fikk aldri fullført setningen.