Kapittel 4 - Fanget
Viola POV
Jeg våknet i et kaldt rom. Jeg kan ikke se mye fordi det er så mørkt inne. Gulvet er hardt som stein.
"Agenta, er du der?" Jeg tenker umiddelbart på min venn og er bekymret for at hun også ble kidnappet.
"Ja, jeg er her, men jeg kan ikke se deg. Begynn å bevege deg mot stemmen min, så begynner jeg å bevege meg mot deg." Hun svarer raskt.
Vi begynner begge å famle i mørket med armene utstrakt til vi kolliderer med hverandre. Når vi finner hverandre, klemmer vi hverandre og begynner å gråte mens vi synker ned på gulvet.
"Ingen vet at vi er her." Jeg klager.
"Men Lucian vil begynne å lete etter oss så snart solen begynner å gå ned, fordi vi ikke vil være hjemme." Agenta sier med et snev av håp i stemmen.
"Men han vet ikke hvor han skal begynne." Jeg minner henne på.
"Dragen i ham kan spore lukten vår. Det er ikke så vanskelig som du tror. Du gir ham ikke nok kreditt." Agenta svarer.
"Det visste jeg ikke. Men det er fortsatt timer til solnedgang, og vi vet ikke om han vil begynne å lete med en gang." Jeg fortsetter å føle meg motløs.
"Å, ikke bekymre deg, han vil begynne å lete med en gang. Hvis jeg kjenner min herre rett, jo nærmere det blir solnedgang og vi ikke er tilbake, vil han allerede ha forvandlet seg til drageform, og hvis han ikke ser oss i det minste til slottet, vil han allerede vite at noe er galt. Jeg vet at han er overbeskyttende og noen ganger kan det virke overveldende eller inngripende, men det kommer virkelig fra et sted av kjærlighet." Agenta prøver å berolige meg.
"Er Lucian virkelig delvis djevel?" spør jeg nølende.
Agenta bryter ut i latter! "Jeg har jobbet for slottet siden jeg var 12 og min mor jobbet her siden hun var 12 og hennes mor jobbet her også, og ingen har noen gang fortalt meg at Lucian var delvis djevel. Hvis han var det, lover jeg deg at noen ville ha sladret om det til meg nå." Agenta fortsetter å le. Hun er nesten bøyd i to fordi hun ler så hardt.
"Vel, det er ryktet jeg ble fortalt på mine foreldres slott. Jeg hørte også at han er nådeløs på slagmarken." Jeg svarer tilbake og later som om følelsene mine er såret, men egentlig ler jeg.
"Det vet jeg virkelig ikke noe om. Men jeg vet at han har et hjerte av gull. Han behandler de ansatte som om vi er familie, og en av de første tingene han gjorde etter å ha overtatt ansvaret for sin far, var å gi oss alle lønnsøkninger. Det er nå en ære å jobbe for slottet." Agenta sier stolt.
"Wow! Det visste jeg ikke. Vi har aldri egentlig snakket så mye om hva Lucian har gjort siden han begynte å ta over ansvaret for faren sin. Kan du fortelle meg mer?" Jeg følte meg virkelig interessert i å lære mer om mannen jeg giftet meg med.
"Vel, han avskaffet slaveri, startet gratis utdanning for ungdommen, etablerte arbeidslover slik at ingen under 14 år kunne være tjenere slik at de kunne få utdanning i det minste til den alderen, og startet offentlige biblioteker," sa Agenta stolt. Hun var virkelig stolt av mannen hun tjente.
"Takk for at du fortalte meg alt dette. Jeg ser hvor stolt du er av ham. Det hjelper meg å se ham i et annet lys. Jeg er sikker på at mye av det han gjorde var upopulært på den tiden," sa jeg, mens jeg tenkte på mannen jeg akkurat har begynt å kjenne.
"Å, det var fryktelig upopulært! Da han avskaffet slaveriet, satte han alle de kjøpmennene ut av business, reduserte virksomheten i havnene, og billig arbeidskraft forsvant. Da han etablerte arbeidslovene, ble folk opprørt fordi det hindret barn i å tjene penger for familiene sine, og mer billig arbeidskraft gikk tapt. Da han startet gratis utdanning, ble de rike opprørt fordi de fattige ville lære å lese og skrive, og kanskje ville de ha mer penger for arbeidet sitt. Så gikk ingen til de gratis bibliotekene i begynnelsen, men nå går folk dit hele tiden." Agenta var blitt en kilde til kunnskap.
Plutselig svinger en dør opp, og et stort lysfelt sprer seg over gulvet. Vi hopper begge i hverandres armer. En stor silhuett går inn i rommet. Vi kan høre føtter trampe i vår retning. Vi begynner å krype langs gulvet i motsatt retning til en vegg treffer ryggen min, og så bare klemmer vi og skjelver. Store armer vikler seg rundt Agenta og drar henne fra meg. Jeg prøver mitt beste å holde på, men jeg er ingen match for den mye sterkere personen.
"Sett meg ned! Slipp meg! Få de skitne labbene dine av meg!" Agenta skriker mens hun dras ut av rommet.
"Gi henne tilbake! Slipp henne! Hva skal du gjøre med henne?" Jeg skriker og gråter samtidig.
Rommet blir mørkt og stille. Ingen lyd høres. Jeg vet ikke hvor lenge jeg var i rommet med Agenta i utgangspunktet, så jeg er ikke sikker på hva klokken er nå. Men, for første gang er jeg virkelig redd. Jeg skulle ønske Lucian var her.
Agentas perspektiv
En stor mann tar meg inn i et lite rom. Jeg kjemper og sparker hele tiden, så han slipper meg på gulvet. Uten å merke den andre, mindre mannen i rommet, hopper jeg umiddelbart opp og begynner å slå og sparke mannen som tok meg fra Viola.
"Hva skal du gjøre med Viola? Hva skal du gjøre med meg? Svar meg for pokker!" skriker jeg. Han slår meg så hardt at jeg flyr tvers over rommet. Når jeg prøver å sette meg opp, ringer det i ørene mine. Den andre, mindre mannen griper meg i håret og drar meg bort til et skrivebord og en stol.
Han gir meg en konvolutt og sier: "Vi lar deg gå slik at du kan levere dette til prins Lucian. Han skal møte oss i morgen klokken 9 på Nivernas kornåker under det store eiketreet. Han vet hvor det er. Hvis han ikke er der, er hun død. Brevet gir resten av detaljene." Han har et ondt smil. Deretter, med et fast grep om håret mitt, skyver han meg ut døra.
Det nærmer seg solnedgang, så heldigvis er det ikke blendende sollys, men jeg vet ikke hvor jeg er. Jeg er i en bakgate. Jeg ser til høyre og ser folk fra markedet som sannsynligvis lukker butikkene sine, og jeg begynner å løpe.
"Unnskyld!" sier jeg idet jeg løper inn i en dame med en vogn full av høner. Jeg fortsetter å løpe mot slottet, i det minste vet jeg hvor jeg skal nå. Når jeg kommer utenfor markedet, begynner jeg å bli sliten, men jeg kan ikke stoppe. Jeg må fortsette å løpe, og da ser jeg en høy skikkelse i det fjerne. Å se ham gir meg ny styrke, og jeg begynner å løpe igjen, så ser jeg ham løpe mot meg også.
"Agenta! Hva har skjedd? Hvor er prinsesse Viola?" Lucian tar imot meg idet jeg faller til bakken.
Jeg er så andpusten at alt jeg kan gjøre er å gi ham brevet. "Jeg er så lei meg, prins Lucian, men jeg har sviktet deg! Du skal møte dem i morgen klokken 9 på Nivernas kornåker under det store eiketreet," piper jeg ut så snart jeg får pusten igjen.
"Det kommer til å gå bra, kjære Agenta. Disse mennene skal betale dyrt for det de har gjort. Frykt ikke for det. Kan du gå tilbake til slottet? Kanskje sitte litt under dette treet for å komme deg," Lucians øyne har blitt mørke, og jeg legger merke til at han bærer to sverd.
Violas synsvinkel
Døren svinger opp igjen, og et nytt lysglimt treffer gulvet. Jeg hører raske skritt komme mot meg idet store armer griper meg og tvinger meg inn i et annet rom hvor en mindre mann står.
"Vel, det ser ut til at vi må flytte på oss," sier den mindre mannen. Han smiler til meg med et ondt glis. Jeg liker ham ikke i det hele tatt.
Den andre mannen strammer grepet om meg, og de fører meg ned en gang, deretter opp to trapper og inn i et annet rom. Jeg kan se lys komme gjennom det dårlig designede taket, men i det minste er dette rommet opplyst av en parafinlampe i ett hjørne. Det er en flekkete madrass midt på gulvet. Den store mannen kaster meg ned på madrassen og ler av meg når jeg rynker på nesen av lukten.
"Hold henne her til morgenen når jeg kommer for dere begge. Tror du at du kan gjøre det?" spør den mindre mannen.
"Kan jeg ha det gøy med henne?" spør den større mannen.
"Jeg gir faen i hva du gjør med henne. Pul henne i ræva for alt jeg bryr meg om, bare sørg for at hun er i live når jeg kommer hit klokken 8 om morgenen," sier den mindre mannen og forlater rommet. Den større mannen snur seg mot meg og smiler for første gang. Det er et tannløst smil fordi noen av fortennene hans mangler.
I flere minutter står han bare der og smiler med sitt tannløse glis. Så begynner han sakte å ta av seg beltet.
"Hør, mannen min er der ute og leter etter meg akkurat nå, og hvis jeg forteller ham at du tok vare på meg, vil han belønne deg, men hvis noe skjer med meg, er du så godt som død," prøver jeg å advare ham. Pusten min blir tung, og jeg begynner å lete etter en mulig fluktvei. Det er ingen vinduer i dette rommet, men veggene er tynne som papir. Så jeg reiser meg og begynner å banke på veggene og rope om hjelp. Han griper meg i håret og kaster meg tilbake på madrassen. Når jeg lander, blir luften slått ut av meg. Men jeg har fortsatt kampvilje igjen. Når han setter seg over beina mine og begynner å trekke ned buksene, sparker jeg ham så hardt jeg kan i ballene. Han faller umiddelbart til bakken og stønner av smerte. Jeg kaster meg mot døren. Den er låst. Jeg begynner å slå på den med all min kraft. Jeg er kanskje liten, men jeg må komme meg ut herfra. Til slutt gir døren etter, og jeg kommer ut i gangen. Jeg begynner å løpe så fort jeg kan. Men jeg er ikke rask nok. En stor hånd griper tak i håret mitt, og jeg blir løftet av føttene og kastet i bakken. Jeg begynner å skrike, men det er nytteløst. Han drar meg tilbake inn i rommet. Slår meg med baksiden av hånden sin. Jeg treffer veggen med siden av ansiktet. Jeg prøver å reise meg, og han sparker meg i ribbeina. Jeg kan høre knoklene knekke. Jeg spytter ut blod. Han slår meg igjen med baksiden av hånden. Jeg lander på ryggen på madrassen. Han står over meg og trekker ned buksene. Hodet mitt snurrer når han løfter opp kjolen min.
A/N Legg gjerne igjen en kommentar og fortell meg om du liker historien eller kapitlet. Jeg setter pris på all tilbakemelding, både kritisk og rosende. Sjekk ut min andre bok Prins Justus og den fredløse. Du kan også gå til min Facebook-side for kapitteloppdateringer og oppdateringer om nye prosjekter. https://www.facebook.com/Sammi-From-Anystories-1020524119915