Kapittel 2 - Rømningen
Viola POV
Neste morgen våknet jeg til riktig tid. Frokosten var allerede satt fram til meg og et bad var allerede tappet. Jeg kledde meg enkelt i en linkjorte og et brunt skjørt for å se mer ut som en vanlig person. Jeg stappet noen av brødrullene ned i en lærsekk sammen med noen gullhårnåler og annet verdifullt smykke som jeg potensielt kunne selge. Jeg ventet til like før klokken 9 for å gjøre min flukt. Jeg ville ikke gå gjennom gangene og risikere å møte noen, så jeg klatret ned treet som var koblet til den store balkongen. Jeg beveget meg raskt gjennom hagen og til vollgraven. Jeg bandt lærsekken rundt halsen og svømte over vollgraven. Nå måtte jeg bare klatre over gjerdet. Jeg kunne se i vakttårnet at de byttet vakter, så jeg begynte å klatre. Dette var min store sjanse. Det var nå eller aldri. Jeg hadde ingen anelse om hva Lucian ville gjøre hvis han tok meg. Da jeg kom over gjerdet begynte jeg å løpe så fort jeg kunne mot skogen foran meg. Da jeg nådde skogen, fortsatte jeg å løpe. Jeg måtte komme meg så langt unna som mulig. Jeg måtte fortsette. De ville til slutt innse at jeg var borte og prøve å finne meg.
Lucian POV
"Jeg, eh, det er en s-situasjon ved et av v-vakttårnene som trenger din, eh, oppmerksomhet." En nervøs ung budbringer kom for å fortelle meg hva som hadde skjedd.
"Snakk høyere gutt! Fortell meg hva som har skjedd!" Jeg har lite tid til noen som skal gå rundt grøten.
"Vel, eh, det s-ser ut til at n-noen, eh, har r-rømt fra s-slottets murer under v-vaktskiftet." Budbringeren stotret fram.
"Hvem kan denne personen være?" presset jeg budbringeren for mer informasjon som han virker å være redd for å fortelle.
"P-prinsesse V-viola." hvisker budbringeren.
"HVA?" Jeg er rasende! Jeg hopper umiddelbart fra pulten min i arbeidsrommet og går til vakthuset for å få tre av mine beste krigere for rekognosering. Jeg må vite hvor hun rømte fordi hvis hun er i skogen, vil hun være i fare når natten faller på. Jeg bekrefter med vaktene at hun faktisk flyktet inn i skogen.
Jeg, sammen med to av mine brødre, tar umiddelbart drageform og begynner å lete etter henne mens mine tre krigere søker på bakken. Mens jeg sirkler utkanten av skogen, ser jeg prinsessen gå. Jeg dykker umiddelbart ned dit hun er og lander rett foran henne. Hun gisper og faller bakover. Min drageform er nysgjerrig interessert i henne. Han begynner å snuse på henne og blir veldig opphisset. Jeg hører ham begynne å rope UTVALGT! UTVALGT! UTVALGT! Flott. Det er bare helt fantastisk. Jeg forvandler meg tilbake til menneskeform.
Jeg fanger henne på bakken ved å sette meg over henne med bena og hendene på hver side av hodet hennes. "ALDRI løp fra meg igjen." Hun er helt andpusten og har ingen svar til meg. Jeg reiser meg og rekker hånden ut til henne. "Reis deg. Vi har en lang vei tilbake før middag." Hun tar hånden min med et raseri i ansiktet.
"Innser du hvor mye fare du har satt deg selv i ved å være ute i disse skogene alene?" Hun forblir taus. "Innser du at du har brukt ressurser på å spore deg opp og ta deg tilbake til slottet i tilfelle noe skulle skje?" Hun forblir taus. "Innser du hvor sint jeg er på deg akkurat nå?" Hun forblir taus. "Jeg må straffe deg for å prøve å rømme og bruke slottets ressurser." Hun forblir taus. "Har du noen grunn til at jeg skal gi deg nåde i stedet for straff?" Hun forblir taus. "Vil du for pokker si noe?" Hun forblir taus. Så jeg fortsetter å skjelle henne ut. Hun fortsetter å forbli taus. Det er frustrerende. Men jeg kan ikke ignorere dragens instinkt om å snuse ut sin utvalgte.
Viola POV
Det var så skummelt da dragen begynte å snuse på meg! Jeg frøs til og kunne ikke bevege en muskel. Så, når vi begynte å gå tilbake til slottet, alt Lucian gjorde var å skjelle meg ut som om jeg var en skolejente. Jeg bare holdt kjeft. Jeg skulle ikke si et ord. Mannen er en komplett uforskammet drittsekk!, uanstendig språk, jeg vet, men seriøst, hvordan ellers kan du beskrive ham? Så snart vi kommer tilbake til slottet løper jeg opp trappene til soverommet vårt og smeller døren igjen. Lucian er ikke langt bak meg.
"Ikke smell soveromsdøren vår!" roper Lucian rasende!
Men jeg har allerede kommet meg til vaskerommet og lukket døren og låst den. Jeg kan ikke gå noe annet sted. Det er ikke noe vindu i dette rommet. Ikke det smarteste trekket fra min side. Jeg hører Lucian prøve dørhåndtaket for å komme inn.
"Forbanna kvinne! Hvis du ikke låser opp denne døren, bryter jeg den ned. Tenk på tingene jeg sa mens vi gikk i skogen. Jeg tror ikke du vil gjøre meg mer sint." truer Lucian.
"Jeg bryr meg ikke om hva du sa i skogen, om du er sint, eller om straffen din. Jeg vil fortsette å prøve å rømme så ofte jeg kan." svarer jeg, og ikke to sekunder senere kommer døren flygende av hengslene mens jeg skriker.
Lucian griper armen min og drar meg til soverommet. Han bøyer meg over sengen, løfter opp skjørtet mitt, trekker ut beltet sitt, og gir meg fem harde slag på baken. Jeg føler meg så ydmyket. Men selv om de svir både på baken og på egoet mitt, nekter jeg å gråte og gi ham tilfredsstillelsen av at han nådde meg. Jeg har ikke fått en pisking siden jeg var ti år gammel. Så kaster Lucian beltet over rommet og stormer ut av rommet og smeller døren igjen. Jeg kan ikke tro at han bare forlot meg her slik uten så mye som et "Fuck deg". Drittsekk!! Etter at jeg har reist meg opp og justert skjørtet mitt, kommer Lucian tilbake inn i soverommet. Jeg legger merke til en liten krystallklokke til høyre som står på en kommode. Jeg griper den og kaster den så hardt jeg kan rett mot hodet hans. Han fanger den. Vel, pokker. Så gjør denne brutale mannen det utenkelige. Han marsjerer rett bort til meg og løfter meg opp i brudestil og sier at det er tid for middag.
"Sett meg ned med en gang." roper jeg mens jeg kjemper mot grepet hans. Selvfølgelig, jo mer jeg kjemper, jo strammere blir grepet hans om meg.
"Nei. Du kan stikke av igjen. Så, som en del av straffen din vil du bli båret overalt utenfor dette rommet, og du vil tilbringe dagene dine med meg." Lucian smiler til meg.
Etter middagen bar Lucian meg tilbake til rommet. Så så han på mens jeg tok på meg nattkjolen. I det minste er det natt nå, og jeg kan glemme dagen mens jeg glir inn i søvnen.
Lucians perspektiv
Mens jeg ser på prinsessen sove, er jeg så sint på meg selv for å ha pisket henne, selv om jeg ikke ga henne så mange slag. Jeg føler meg fortsatt forferdelig over det. Jeg føler meg som en voldelig ektemann. Men hun må lære respekt, og jeg vet ingen annen måte å tvinge henne til å lære det på. Hun er virkelig ganske vakker med sitt ravnsvarte hår og porselenshvite hud. Mitt håp er at hun en dag kan lære å elske meg. Jeg vet at jeg ser skremmende ut med hornene mine og alt. Men dragen min gjør allerede saltoer for henne hver gang vi berører hverandre. Akkurat nå er han ekstremt sint på meg for å ha straffet henne. Det er så uvanlig for en drage å finne sin sanne make at jeg ble tatt på sengen da han ropte til henne i skogen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre annet enn å skjelle henne ut for hennes dumme handlinger. Skogene rundt slottet er virkelig farlige, og jeg kunne aldri tilgi meg selv hvis jeg mislyktes i å beskytte henne.
Forfatterens notat: Vennligst legg igjen en kommentar og gi meg beskjed om du liker historien eller kapitlet. Jeg elsker all tilbakemelding, både kritisk og rosende. Sjekk også ut min andre bok "Prins Justus og Roguen". Du kan også gå til min Facebook-side for kapitteloppdateringer og oppdateringer om nye prosjekter. https://www.facebook.com/Sammi-From-Anystories-1020524119915