Kapittel 4
Lycan-tvillingene og deres misbrukte partner.
Kapittel 4.
KALL MEG MASTER, DIN HORE.
Sitat.
"Av smerte kan du bare ønske én ting: at den skal stoppe." Ingenting i verden var så ille som fysisk smerte. I møte med smerte finnes det ingen helter."
Jeg var knust og redd. Jeg hadde mye angst.
Jeg var bekymret, jeg følte meg svak, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg noen gang skulle finne styrke. Men jeg lukket bare øynene og tok et blindt sprang. Jeg visste at jeg måtte komme meg vekk herfra.
Avas synspunkt.
Jeg våknet med et stønn og fortsatt lenket med kjettingene. Jeg følte meg så forferdelig. Minner om Mr. Drake som torturerte meg i går kveld flimret i tankene mine. Jeg var fullstendig en slave for ham fordi han aldri en gang kalte meg ved navn. Livet mitt var ikke det samme igjen, men jeg skulle aldri akseptere det livet tilbyr meg. Dette er ikke den typen liv og lykke jeg ønsker meg. Jeg forakter livet jeg lever nå.
"Åh... Åh! Hva har vi her? Du er endelig våken," hører jeg en hånende stemme ved siden av meg.
"Ja," svarer jeg. Jeg er utmattet av å gjøre opprør mot ham. Han er ikke menneskelig.
"Jeg burde belønne deg, men jeg gjør det ikke ennå siden du fortsatt er en foraktelig slave," sa han mens han ga meg et blikk som kunne drepe.
"Hold deg unna meg," ropte jeg til ham.
Han skriker, "Hei, hore, når skal du være følsom nok til å være en god slave"?
"Hvorfor kan du ikke tilpasse deg og akseptere din nye identitet? Når skal du være fornøyd med ditt gode nye liv som min slave? Er det når jeg slakter deg?" skrek han.
Jeg begynte å nikke og skjelve av frykt. Hele kroppen min rykket til mens han stirret på meg i raseri, lengtende etter å rive kroppen min i biter.
Jeg... Jeg__ Før jeg kunne fullføre ordene mine, grep han hardt i håret mitt. Jeg slapp ut et kvalt skrik.
"Ahhhhhhhhhh!!!!! Jeg er lei meg, vær så snill.
"Så du kan be meg, slave," sverget jeg å ta vare på deg, men det virker umulig," ropte han mens han begynte å slå meg med en pisk. Det ser ut til at å piske deg er den eneste måten du kan være respektfull på. Han pisket meg til jeg kollapset.
Hennes synspunkt.
Hele kroppen min var i forferdelig smerte. Det verket som faen. Jeg prøvde å bevege meg, men kroppen min var full av skraper. Blod sivet ut av dem, og det gjorde vondt som faen. Jeg åpnet øynene gradvis, og de møtte Mr. Drakes forferdelige blikk.
"Du er våken, slave," håner han.
Hele kroppen min verker. Han gjør livet mitt miserabelt. Dette misbruket er for mye. Det jeg opplever nå er mer enn et menneske bør tåle.
Han skadet meg. Jo mer smerte jeg følte, jo mer glede fikk han.
"La meg være, jeg sa la meg være i fred," skrek jeg og hevet stemmen, men han var fullstendig blind av raseri mens han begynte å dra meg mer mens blodet rant over hele gulvet. Skrikene mine ekkoet over hele rommet.
"Dette er min hevn og straff for deg, slave; dette er hva du får når du våger å motstå meg; jeg forakter det når du trosser mine ordre og med vilje skaper problemer for meg," forklarte han mens han begynte å slå meg igjen.
"Vær så snill, jeg er lei meg, noen til å redde meg," sa jeg svakt.
Det monsteret lytter aldri. Jeg ber ham om og om igjen, men han nekter å akseptere alle mine bønner. Han gjør alle slags forferdelige ting mot meg. Han kunne voldta meg hver dag og natt. Han har fått meg til å lide og sørge som om jeg er i helvete. Jeg er i ren smerte.
"Noen, redde meg, vær så snill.
"Åh! Tror du at du kan bli reddet her, gutt? Ingen kan redde deg. Gi opp din ulydige og sta personlighet, unge jente, og vær en god jente. Jeg lover å ikke skade deg igjen!" mumlet han.
Som om jeg ville gjøre det han vil. "Mr. Drake, jeg lover å være en god jente. Stopp... Vær så snill, det gjør vondt som faen. Jeg er lei meg. Vær så snill, tilgi meg," ba jeg og ga ham et falskt løfte. Hvordan kan jeg gi opp meg selv og kroppen min? Jeg må få ham til å tro på meg, og jeg tror at jeg vil evakuere dette helvete en dag.
"Å, virkelig," sa han og klaget så lykkelig. Han sluttet å slå meg med pisken og grep tak i ansiktet mitt. "Hore, husk avtalen din. Hvis du våger å trosse min ordre eller ikke adlyder din herre, lover jeg deg helvete selv," truet han.
Så, uten forvarsel, presset han et kyss på leppene mine. Tungen hans tvang seg inn i munnen min, ned i halsen.
"Hm mm," stønnet han, "du smakte så utsøkt," hvisket han, mens han beit meg i øreflippen. Jeg kjemper ikke imot, jeg forblir stille som en stein. Han stoppet.
"Hei, hvorfor smiler du ikke og bare forblir stille? Jeg trenger en reaksjon fra deg. Husk løftet ditt om å adlyde meg." Det er derfor jeg stoppet straffen din, slave," ropte han nå, sint.
"Jeg er lei meg, Mr. Drake, jeg beklager, vær så snill å tilgi meg."
"Jeg sa til deg, kall meg herre, slave. Jeg er din herre," skrek han mens han grep meg hardt rundt halsen, jeg klarte ikke å puste. Jeg gispet etter luft.
"Vær så snill." Jeg prøvde å si.
Tårer falt ned fra øynene mine. "Stopp, vær så snill. Jeg vil ikke dø. Jeg ber. Jeg må ikke dø før jeg dreper og henger fiendene mine...
"Jeg er så lei meg. Vær så snill å tilgi meg, herre."
Ja, jeg kalte ham Herre.
Øyeblikkelig løsnet han grepet rundt halsen min. Jeg hostet kraftig mens jeg holdt meg for brystet.
"Ja, god jente, kall meg herre igjen," sa han, mens han strøk meg på hodet.
Jeg ser opp og stirrer på ham, tvinger frem et smil, et bittert et.
"HERRE."
Han smiler lykkelig.
"Nå skal din herre belønne deg," sa han, mens hånden hans begynte å stryke over hele overkroppen min.
Jeg er misfornøyd med berøringen hans, men jeg tør ikke vise det til ham. Hånden hans vandret over hele kroppen min, og han grep brystene mine. Han klemte meg så hardt på brystvortene. Jeg skrek ut.
"Liker du det?" spurte han mens han så på meg med de motbydelige, lystfulle øynene sine. Faen, jeg nikket.
"Ja, herre, jeg elsker det."
"Bra," han er fornøyd med svaret mitt. Han slikker over hele kroppen min med tungen sin. Åh! Min! Han er en hund, og synet av scenen får meg til å ville spy lungene mine. Han er søppel, skrap, et monster og en demon fra helvete. Han ble kun skapt for å ødelegge meg, akkurat som min gode far. Jeg tenker på dette mens jeg gir et bittert smil.
Jeg ble tvunget ut av tankene mine da Mr. Drake plutselig stakk skaftet sitt inn i anus uten forvarsel og begynte å trenge inn i meg.
Tårer fylte øynene mine mens han begynte å knulle anus.
Han bøyde seg over meg med begge hendene festet rundt midjen min, klemte den hardt mens han ga ut et ekkelt stønn. Jeg var forlatt. Tomheten fylte meg.
"Å, baby!" Han ga ut et stønn mens han nøt seg selv. Faen! "Liker du dette, kjære?" spurte han meg.
Jeg kan bare nikke siden jeg gråt, og han må ikke ha sett det eller fått et glimt av tårene mine. Jeg vil ikke dø. Fiendene mine må henges før jeg tilgir dem.
Å ja. "Faen, baby, du smaker så deilig. Jeg lurer på hvordan fitta di kommer til å smake," mumlet han.
De skitne ordene hans får blodet mitt til å koke. Jeg føler for å drepe ham for å avslutte all min elendighet med en gang, men jeg vil drepe ham gradvis. Jeg vil at han skal føle hver bit av smerten jeg utholder.
Jeg vil at han skal forakte seg selv mer enn jeg hatet meg selv. Jeg vil at han skal be om nåde uten å få noen. Han vil bli nektet den nåden han ba om. Jeg vil at han skal gråte til han ikke har flere tårer igjen. Jeg vil at han skal kompensere for sine gjerninger og min far, jeg vil betale tilbake alt han gjorde mot meg, hver eneste ting han skylder meg. Jeg vil at han skal betale meg tilbake i tårer og blod. Ikke bare det, men jeg angret på å ha ham som min far. Jeg angrer på å ha kalt og elsket ham som min far. Jeg utholdt hans brutale behandling mot meg. Jeg led i stillhet mens jeg svelget all min smerte. De fikk meg til å lide. Jeg gjennomgikk det en menneske aldri skulle ha drømt om å tåle.
De fikk meg til å miste meg selv, og tørsten min for hevn vil aldri bli slukket før de begge dør. De er begge monstre. De har ingen menneskelighet.