Kapittel 4
ROSE
To jenter omringet henne. En av dem rørte ved håret hennes, mens den andre stilte henne spørsmål. Når besøkte hun salongen sist? Hvilket merke var hennes favoritt og passet huden hennes best? Da de var ferdige, så hun på seg selv i den enorme speilveggen foran henne. Det lysebrune håret hennes var vakkert stripet. Det føltes så mykt i hendene hennes og utrolig fint. Den kremete huden hennes så mer strålende ut enn før. Neglene hennes skinte blodrøde. Hun smilte til de to jentene som hadde gjort denne fantastiske jobben.
"Det er nydelig. Tusen takk." Hun smilte, for et øyeblikk glemte hun at hun ikke var blitt kidnappet fra vennens hus.
Tankene hennes førte henne tilbake til ham. Det skapte mange spørsmål i hjernen hennes. Hvem var han? Hvorfor skjemmet han henne bort, og hva med våpnene? Ingenting ga mening.
"Vær så god. Det er en ære, frue. Du likte arbeidet vårt," smilte skjønnhetseksperten og trakk henne ut av tankene.
Hun vurderte muligheten for å komme seg ut av salongen.
'Han kan selge meg til et bordell, tvinge seg på meg eller drepe meg,' hun rystet ved tanken.
Det var så pinlig å huske et øyeblikk da hun kastet seg over ham. Hun kunne ikke huske hele natten med ham, men hun husket definitivt å våkne i armene hans. Hjernen og hjertet hennes samarbeidet om å flykte. Hun var utdannet. Hun kunne få hvilken som helst jobb. Hvis han ikke fant henne i familiens hus, ville han sikkert glemme henne. Hans mann voktet utenfor døren. Hun kunne overtale ham. I det minste burde hun prøve én gang. Hun klarte ikke å overvinne frykten og skyldfølelsen fra natten før. Øynene hennes var på ham som voktet døren. Han rørte seg ikke en millimeter. Han så ut som en ubevegelig statue. Hun kunne ikke se hvor øynene hans var bak de svarte solbrillene.
Telefonen hans ringte i lommen. Han tok den opp. Han gikk ut av glassdøren. Hun kunne bruke denne sjansen til å redde livet sitt fra hva enn han hadde planlagt for henne. Hun åpnet døren litt. Ryggen hans var mot døren. Hun steg ut og løp så fort hun kunne.
Stillheten ble brutt av det som hørtes ut som flere skudd. Folk begynte å rope, "Skudd! Skudd!" Hørte hun fra noen, og frykten i stemmene deres.
Hun la hendene over ørene og løp mot heisen. Hun kjente et dytt i ryggen. To jernhender grep henne rundt magen og krøp frem fra ryggen. Ryggen hennes ble presset hardt mot hans steinharde brystkasse. Hun kjente igjen berøringen og parfymen. Hun kjempet imot, prøvde å rive hendene hans bort. Denne machomannen hadde sviktet henne. Føttene hennes var en fot over bakken. Det gjorde henne panisk.
"Du burde ikke gjøre dette." Hans sukkersøte tone fylte ørene hennes. Han snurret henne rundt for å se på ham som om hun var en dukke, så lett. De smaragdgrønne øynene hans stirret bittert på henne.
"Vær så snill, la meg dra hjem," sa hun mens tårene begynte å trille.
"Slutt å gråte." Han slo knyttneven mot metallveggen i heisen. Hun rykket til av frykt for at han skulle slå henne neste gang. Hun skrek høyt.
Begge underarmene hennes presset mot brystet hans for å skyve ham bort. Hun senket blikket. Hun bet seg kontinuerlig i tungen for å stoppe tårene. Han satte henne ned på føttene og grep hardt rundt håndleddet hennes. Heisen plinget og dørene åpnet seg. Han dro henne med seg. Han så ut som han skulle eksplodere. Hun så tilbake. Det var nå en bulk der han hadde slått. Forbløffet gløttet hun på ryggen hans med åpen munn.
Han er så kraftig, tenkte hun.
Han tvang henne inn i bilen sin. "Vil du at jeg skal bruke kloroform for å få deg under kontroll? Jeg skal ikke skade deg. Spis middag med meg som en lettsindig og anstendig kjæreste. Så kan du dra tilbake til ditt fine dukkehus," sa han kaldt, nesten ropende.
Tårene presset på i øynene hennes. Ordene hans såret henne. Hun svelget tungt. Hjertet hennes sank. Han knyttet hånden mens han stirret på henne. Han løftet henne opp og satte henne ned i fanget sitt. Hun skrek, men stoppet ikke ham. "Kontroller tårene dine, Roselyn," sa han hviskende.
'Han kjenner navnet mitt! Hvordan? Han er så frekk,' tenkte hun.
Hun var forbløffet mens hun så på ham. Tårene stoppet automatisk. "H h.." ordene døde i munnen hennes.
Han smilte og lente hodet bakover på setet. Øynene hans var lukket. Han sirklet tommelen rundt håndleddet hennes.
"Vel! Ikke inviter meg med åpen munn. I går kveld ga du deg selv frivillig. Jeg tror det ikke. Jeg tviler på at du vil gjøre det frivillig nå," sa han hest, mens han gløttet på henne under de tykke øyevippene.
'Liker han å snappe?'
Øynene hennes utvidet seg. Umiddelbart lukket hun munnen tett. Hun reiste seg fra fanget hans. Han klemte rundt midjen hennes og trakk henne ned i fanget sitt igjen og ristet på hodet. "Du kan ikke rømme fra meg. Du er min, til verdens ende," sa han.
Hjertet hennes flakset, og sendte støt nedover kroppen hennes. For det meste satt hun i sjokk og var bekymret for hans neste trekk mot henne. Ordene hans forvirret henne.
'Han kan ikke mene dette alvorlig.'
Han steg ut av bilen. Håndleddet hennes svettet der han hadde klemt det. Han dro henne ut av bilen. Det var et femstjerners hotell. Familien hennes kom hit av og til, og hvis ikke, så definitivt en gang i året til jul. Hun så på ham. Han strøk hånden over krøllene. Han kastet et blikk tilbake på henne.
"Har du tenkt over samtalen vår?" spurte han høflig.
Hun nikket til ham på et øyeblikk. Hun trodde han visste mer enn bare navnet hennes. Hun ønsket at denne brunsjen skulle være over så snart som mulig.
Han slapp ikke håndleddet hennes. Han oppførte seg faktisk som en skikkelig kjæreste, noe hun aldri hadde hatt. Hun sverget på at han hadde et alvorlig sinneproblem, bare et lite stikk og han ville være klar til å eksplodere eller ødelegge deg.
Han hadde bestilt et privat rom med store vinduer. Han måtte være milliardær. Han kunne lett få hvem som helst. Kanskje sinneproblemet hans kunne ikke fange hans valg.
Han rørte seg ikke før hun hadde spist ferdig. Han holdt hånden hennes og ruslet ned mot parkeringsplassen. Han stoppet ved bilen sin.
"Hvem er du?" spurte hun. Hun kunne høre sin egen pust.
"Hvorfor er det så viktig?" spurte han, og tok et langt skritt nærmere henne.
Hun var redd for ham. Men hun kunne ikke vise det i ansiktet. Frykten din kunne være noens makt. Hun myste mot ham. Ansiktet hans strålte med et vakkert smil. Han tok et skritt nærmere henne. Han grep overarmen hennes. Han åpnet døren for henne. Han gikk rundt bilen og satte seg i førersetet. Hun tok på seg sikkerhetsbeltet.
'Endelig, jeg skal hjem. Ingen flere møter med ham.'
"Liker du maten?" spurte han som om de hadde datet i mange år.
"J-ja, takk," sa hun mens hun så ut av vinduet. Han holdt ord. De var på vei hjem. Det var en lettelse. Telefonen hans vibrerte i lommen. Hun kastet et blikk på ham.
Han er utrolig kjekk, tenkte hun.
Han kremtet og så ut av vinduet og tilbake på veien. Hun flyttet blikket før han kunne ta henne i å stirre. Hun så på hendene sine i fanget. Hun forventet røde merker på håndleddet, men heldigvis var det ikke det. Han stoppet bilen foran P&F-residensen. Hans bevæpnede mann åpnet døren for henne. Solen skinte sterkt på den klare blå himmelen. Han tok henne inn i huset som om det var hennes første skritt inn. Han slapp hånden hennes på litt avstand. Hun løp inn på rommet sitt uten å se seg tilbake.
"Ana! Isha!" ropte hun i glede da hun var glad for å være tilbake, idet hun steg inn i rommet. Hun glemte all tiden med ham mens hun så på vennens ansikt, men bare for et sekund.
"Rose, er du ok? Vi var bekymret for deg," Ana klemte henne varmt.
"Jeg har det bra," svarte hun, og omfavnet henne. Isha reiste seg fra sengen og klemte dem begge, "Vi savner deg," sa hun høyt. De kranglet, diskuterte, men de elsket hverandre.
Hun trakk seg tilbake fra dem og så tilbake på ham. Han snakket med sin mann.
"Han var her hele tiden og pekte pistolen mot oss," Ana rynket på nesen.
"Han lot meg ikke gå på do," sutret Isha.
"Vel! Du burde gå mens han er opptatt med ham," mumlet Ana.
"Hva gjorde han med deg?" mumlet Ana.
"Du ser flott ut og håret ditt! Det er bare fantastisk." Begge rørte håret hennes og nikket til hverandre i godkjenning.
"Damer!" Han kremtet. Kroppen hennes stivnet og hun så på ham med store øyne, "Jeg skjønner det. Hvis noen av dere prøver å skade henne eller stille dumme spørsmål. Tro meg! Jeg skal knuse beina deres," truet han dem.
Hun så dem skjelve, "Vi elsker henne," svarte Ana feigt.
"Vi skal ikke skade henne," fullførte Isha.
"Du!" Han pekte fingeren mot Isha, "Hun er ikke dukken din lenger."
"G g g skjønner det. Hun er søsteren min," sa hun raskt.
Han snudde seg mot henne og strøk henne på kinnet. Han ruslet ut av rommet. Hun pustet dypt ut. Da han var ute av syne, så hun tilbake på dem. De stirret fortsatt på den tomme veien.
"Han er borte," sa hun med lettelse.
"Ja, hva....." Isha åpnet munnen for å spørre henne, men lukket den umiddelbart.
"Du vil ikke at han skal knuse beina dine," smilte Ana.
"Ja! La oss dusje siden vi ikke kan spørre henne når som helst. Det er nytteløst å bli oppspilt," forvrengte Isha ansiktet sitt.
"Du må nok på do, antar jeg," fniste Ana.
"Åh," Isha løp til badet.
Hun sto i midten av soverommet. Isha hadde laget unnskyldninger til foreldrene deres om at det skulle være en overnatting hos Ana. Hun lukket øynene i håp om at hun skulle glemme denne dagen som et mareritt, så vel som natten før.
Det var ganske umulig. En one-night stand, skudd, hans sinte blikk, søte smil, kjekke ansikt og et glimt av underholdning i hans vakre smaragdgrønne øyne var friskt i hennes minne.