Kapittel 4: Hvor han er hensynsløs
Det var mørkt ute og klokken viste 21:00. Et gjesp unnslapp Islas munn mens hun strakte seg på sofaen, Alexander sto rett bak henne.
Blir han aldri sliten av å stå? Tenkte hun. Hun følte seg dårlig for ham, beina hans må gjøre vondt om natten.
"Alex?" sa hun for å få hans oppmerksomhet.
"Ja, frøken?" svarte han.
"Blir du ikke sliten? Gjør ikke beina dine vondt?" spurte hun og så opp på ham med bekymrede øyne.
Hjertet hans ble varmt av hennes omtanke. Spørsmålet hennes var så uskyldig, det var vanskelig å forestille seg at denne engelen var datteren til en beryktet mafiaboss.
"Nei, frøken, jeg er vant til det, vi trener for det," forklarte han kort.
Hun nikket, fortsatt ikke helt fornøyd, men det var jobben hans, så hun kunne ikke si noe mer om det.
Et nytt gjesp unnslapp leppene hennes, og hun gned seg i øynene. Hun var veldig trøtt.
"Greit, Alex, jeg går og legger meg nå, jeg likte selskapet ditt i dag, nå kan du også gå og sove, så sees vi i morgen," sa hun søvnig, han kunne se at øynene hennes var litt røde av trøtthet.
Det fikk ham til å ville legge henne under dyna. Merkelig trang.
"Selvfølgelig, frøken. God natt," sa han og fulgte henne til trappen mens hun søvnig gikk til rommet sitt.
Han sukket og så etter henne.
Han hadde en lang natt foran seg.
"Oppdraget ditt er i hovedsak å gå inn og evakuere sivile fra nattklubben først. Det er en underetasje i klubben, Costello-familiens hovedbase for narkotika, det er slik de tjener penger til våpen, det er i bunn og grunn deres hovedinntektskilde, så du må brenne ned bygningen, fange en mann eller to for informasjon, og det er det," briefet Richard Gambino.
Alexander sto med armene i kors og lyttet nøye sammen med de andre mennene.
"Hvor mange menn skal jeg ta med?" spurte Alexander, blikket hans var skarpt.
"20," svarte Richard, og Alexanders bryn trakk seg sammen, et misbilligende uttrykk krysset ansiktet hans.
"Nei, for mange," sa Alexander og var uenig.
"Er det ikke en fordel å ha mange menn på sin side?" spurte Richard, kjeven hans strammet seg.
"Ikke i dette tilfellet, vi vil ikke bli lagt merke til av sivile eller varsle Costello-mennene, jo færre vi er, jo bedre, vi vil ha fordelen av overraskelsesmomentet," forklarte Alexander sin side.
"Greit, hvor mange menn foreslår du?" spurte Richard.
"Seks, maks," sa Alexander og så Richard i øynene.
"Er du sikker? Jeg vil ikke at du skal mislykkes med dette oppdraget," Richard så på ham, øynene vurderende.
"Jeg er sikker, vi vil ikke mislykkes," forsikret Alexander.
"Det er bestemt da, seks menn, ditt valg, lykke til," sa Richard og med de ordene forlot han området og etterlot Alexander med et rom fullt av tjue andre menn som så på ham.
"Greit, jeg trenger seks, gode menn," sa han.
Musikken dundret i nattklubben med diskolysene som blinket og det fluorescerende malingen på de unge tenåringskroppene glødet.
Det var en veldig travel nattklubb. Det fungerte både til deres fordel og ulempe, ettersom det ville være lett å gå ubemerket i en så stor folkemengde, men vanskelig å evakuere dem.
Alexander ba de andre seks mennene om å spre seg. De var alle kledd for å blande seg inn, alle ute av sine vanlige svarte dresser og i vanlige klær.
Alexander skummet gjennom folkemengden og tok inn omgivelsene mens han tenkte på en måte å skape en slags distraksjon for å få folkene ut.
Han kunne se Costello-mennene i svart stående årvåkent, men han lot seg ikke distrahere fra oppgaven. Han kunne ta ut minst tjue menn på egen hånd.
Han smilte for seg selv da han så brannalarmen på veggen i enden av rommet.
Han beveget seg mot alarmen som var beskyttet med glass og så seg rundt for å se om noen la merke til ham. Da han så at alle var opptatt med sitt eget, løftet han albuen og knuste glasset med kraft. Han kjente en skår trenge inn i albuen, men brydde seg ikke om det. Han dro den ut på et sekund og trykket på brannalarmen.
Brannalarmene ulte og skapte kaos blant folkene som trampet over hverandre på vei til nødutgangen og noen til og med mot inngangen.
Perfekt distraksjon for dem å snike seg inn i undergrunnsbasen mens Costello-mennene ble opptatt med å få kontroll på folkemengden.
"Boss, vi fant inngangen til basen. Den er nær baren, rett til høyre, en trapp som leder ned. To vakter voktet den tidligere, men de ble opptatt med folkemengden," sa en av Gambino-mennene gjennom øreproppen de alle hadde på seg.
"Godt jobba, vent på oss, ikke gå inn alene. Vi tar dem på senga sammen," beordret Alexander, og de svarte alle med et "ja, boss."
Alexander beveget seg mot stedet mannen hans hadde fortalt om, og ganske riktig var det inngangen, en trapp som ledet rett ned, men noe føltes feil for ham.
De ville ikke la en så viktig inngang stå ubeskyttet med mindre de hadde menn klare til å overraske dem der nede.
"Vær klare for action, instinktet mitt sier at de venter på å overraske oss der nede, og vi vet ikke hvor mange de er. Er dere klare?" Alexander så på dem mens de alle tok fram revolverne sine og nikket bekreftende.
Alexander tok ledelsen og gikk sakte ned trappen med forsiktighet, teamet hans bak seg.
Ganske riktig, da den siste av dem gikk ned trappen og inn i basen, ble de overfalt av minst 12 Costello-menn, alle bevæpnet.
"To menn hver, gutter, sett i gang!" Alexander ropte ordren før han og mennene hans stormet mot Costello-mennene, og skudd ble avfyrt overalt.
Alexander skjøt med presis nøyaktighet og traff tre mellom øynene i løpet av de første sekundene før han tok dekning bak en tønne med krystalmeth.
Han ladet om våpenet sitt da han ble overrasket av en mann som angrep og slo Alexander rett i ansiktet.
Alexanders temperament flammet opp.
Det ene slaget var alt mannen fikk til før Alexander slo ham ned og hamret ansiktet hans med slag etter slag til han var en blodig masse.
"Du burde la ham leve, vi skjøt alle andre," sa en av Gambino-mennene.
Riktig, de trengte å spare en eller to for avhør.
"Det er din heldige dag. Du dør ikke for mine hender i dag," hveste Alexander og reiste seg.
Gambino-mennene dro den bevisstløse mannen med seg mens de satte fyr på hele stedet bak seg.