KAPITTEL 2
Hun tok et dypt pust før hun ristet på hodet. Hun var vant til dette og hun hadde ikke tenkt å la noen fortsette å tråkke på henne. Var det en forbrytelse at hun ikke var så god til å ta imot at de alle mobbet henne med harde ord som dette?
Hun tok endelig de fire pizzaeskene sine og en plastpose med drikkevarene sine, Richard hjalp henne med maten til bilen. All gleden hun hadde følt var nå borte, takket være Wendy. En dag skulle hun ta igjen for alt det mentale stresset Wendy hadde påført henne.
Måtte hun minne henne på at mannen hennes ikke var interessert i henne? Hun holdt bare fast ved det lille håpet, og likevel prøvde noen å knuse det. De hadde vært gift i over en måned, og likevel hadde mannen hennes aldri rørt henne.
De delte samme seng, og likevel behandlet han henne mye verre enn man ville behandlet en søster. Kanskje hun ikke var attraktiv nok, og det var derfor han ikke engang brydde seg om å fullbyrde ekteskapet.
Hun tørket bort tårene som nå rant nedover kinnene hennes. Richard respekterte hennes privatliv og sa ikke et ord mens han kjørte rett tilbake til herskapshuset.
Butleren kom ut for å hilse på henne og tok maten inn. Hun var ikke lenger sulten i det hele tatt. Alt hun ønsket var bare å gjemme seg og la seg selv drukne i sorgen sin. Hun ville ikke at han skulle se henne slik, det ville være pinlig.
"Maten er deres, vær så god og nyt den, og alle tar resten av dagen fri og i morgen," sa hun og så på butleren.
"Er du sikker på det, frue?" spurte butleren henne.
"Ja, gå og tilbring litt tid med familien din. Det er det som er viktig," sa hun, fullt klar over hvordan det var å være adskilt fra de man elsker.
"Vi skal gjøre det," sa butleren, og hun gikk opp trappen til soverommet.
Selv om hun var ung, hadde mannen hennes gitt henne myndighet til å styre husholdningen som hun ville, selv om mesteparten av arbeidet ble gjort av butleren. Hun hadde siste ordet i de fleste saker, og hun var takknemlig.
Hun ønsket å være alene, og det var derfor hun sendte alle ut av huset. Hun ville ikke gi dem en grunn til å snakke bak ryggen hennes igjen. Hun skulle gråte og la det hele ut for seg selv.
Hun gikk først til badet hvor hun tok en deilig kald dusj og skiftet klær. Hun krøp opp i sengen hvor hun satt og bare blankt ut.
"Sir, vi har en situasjon," sa hans P.A da han kom inn på hotellrommet.
"Hva har skjedd?" spurte han.
"Det er den unge fruen, sir. Hun sendte bort alle ansatte fra herskapshuset, og sjåføren hennes fortalte meg at hun nettopp hadde en annen konfrontasjon med søsteren din, og siden da har hun bare forandret seg. Hva skal vi gjøre?"
"Jeg tror det er på tide å dra hjem. Gjør klar jetflyet, vi drar om ti," sa Sean.
"Jeg skal ordne det," sa Brian, hans P.A, og forlot rommet.
Hvorfor kunne ikke disse menneskene la ham være i fred? Han brydde seg ikke om de angrep ham, men måtte de virkelig angripe hans lille og uskyldige kone på den måten? Han verdsatte henne så høyt at han ikke kunne bære å legge en hånd på henne. Han trodde han ville knuse henne og miste henne.
For første gang i sitt liv møtte han en kvinne som kunne se på ham og fortelle ham det han ikke var villig til å høre. Hun var ærlig og rett frem med ham. Hun var en kjemper, men over alt annet var det kjærligheten i øynene hennes han så før han giftet seg med henne.
Alle kvinnene han kjente hadde lyst og begjær i øynene når de så på ham, men denne jenta var annerledes. Hun gjorde aldri noe fremstøt mot ham selv når hun var i den tilstanden. Han var interessert i henne og fant seg selv gå dit hver dag bare for å se ansiktet hennes.
Han var forberedt på å ta alle slagene for å gifte seg med henne, men han hadde aldri forventet at de ville gjøre det mot henne selv etter at hun var gift med ham. Det var på tide å gjøre ting klart.
"Vi kan dra nå, sir," sa Brian.
Sean pakket vesken sin og dro ut med Brian. Kjøreturen var ikke så lang før de ankom den private flystripen. I løpet av minutter var jetflyet i luften.
Han åpnet telefonen sin og så meldingen hun hadde sendt ham tidligere; han smilte mens hodet hans ble fylt med alle slags sprø tanker. Hun jobbet så hardt bare for å bestå, og han var stolt av henne.
Alt startet som en spøk. En dag sa han til henne at hvis hun fikk sitt eget førerkort, ville han ta henne med på en date og gi henne en egen bil. Hun var så begeistret at hun begynte neste dag.
Han visste at hun ikke var en materialistisk person, men hun var begeistret for daten. Han var heldig som fant noen som var mer interessert i ham enn i pengene hans.
Det var tre måneder siden han først så henne. Hun var bare en sjenert ung jente som brukte briller. Hun var ikke så vakker, men hun fanget hans oppmerksomhet. Man kunne se at hun var en redd katt, men det stoppet henne ikke fra å gjøre det hun gjorde.
Hun var bare en jente som kom til storbyen fra landsbygda for sin høyere utdanning. Han hadde aldri blitt tiltrukket av unge jenter før, men hun fortsatte bare å trekke ham mot seg.
Han sverget på å ikke gi hjertet sitt til noen, men med henne mislyktes han. Han fulgte med på henne hele tiden inntil dagen for hendelsen. Det var bare en liten hendelse for ham, men for henne betydde det mye.
Hun sølte vin på skjorten hans og gråt som om det var verdens undergang. Det var det morsomste han noen gang hadde vært vitne til, og han ble opptatt med å roe henne ned og forsikre henne om at det var greit.
Fra den dagen begynte hun å snakke med ham, det var hans betingelse. Han ville at hun skulle servere ham hver gang han kom til det stedet. Etter å ha blitt kjent med henne en stund, slapp han bomben på henne og hun sa ja. Han visste at hun sa ja, ikke på grunn av løftene han ga henne, men på grunn av hennes rene kjærlighet til ham.
Han skulle ikke avvise henne lenger; han skulle offisielt gjøre henne til sin kone. I løpet av noen timer landet jetflyet, og en annen bil var der for å hente ham til herskapshuset.