Kapittel 4 Hemmeligheten i søppelsekken
De foraktfulle blikkene fra kollegene mine var som dolker som stakk i min stolthet. Deres fordømmelser runget i ørene mine, hvert ord en hard påminnelse om min situasjon.
Mia, med sin maske av uskyld og et smil som lurte i munnviken, var selve bildet på bedrag. Jeg forstod hennes plan på et øyeblikk. Hun hadde med vilje plassert meg under pulten sin, og lagt opp til Philips fotografiske bakholdsangrep. De to hadde konspirert for å ydmyke meg, deres spøk et grusomt slag mot min verdighet.
Akkurat da sinnet mitt var i ferd med å eksplodere, dukket Anna Bailey, Jennys assistent, opp. Hennes ord, "Pervo, Jenny vil ha deg på kontoret sitt!" gjorde meg målløs. Anna hadde faktisk stemplet meg som en pervo!
"Jeg heter John, ikke pervo!" svarte jeg, stemmen min ekkoet i det stille rommet. Med det, gikk jeg mot Jennys kontor.
Da jeg kom inn på Jennys kontor, ble sansene mine angrepet av en ukjent lukt. Jennys ansikt var rødt, et uvanlig syn som gjorde meg forvirret. Jeg ristet av meg nysgjerrigheten, og fokuserte på oppgaven.
"Frøken Smith, kalte du på meg for noe?" spurte jeg, og prøvde å holde tonen nøytral.
"Ja, tøm søppelkassen på kontoret mitt! Husk, du må kaste søppelet i søppelkassen, forstått?" Jennys stemme var iskald, hennes instruksjoner underlige spesifikke for en så triviell oppgave.
Da jeg nærmet meg søppelkassen, la jeg merke til at søppelposen var knyttet stramt. Det var tydelig at Jenny hadde knyttet den selv. Var det noe i posen hun ikke ville at noen skulle se?
"Hva drøyer du med? Skal du ikke ta søppelet og gå?" Jennys kalde stemme rev meg ut av tankene.
Jeg tok søppelposen og forlot kontoret hennes, på vei til søppelrommet. Alt det andre søppelet var tatt hånd om, men denne posen, den fra Jennys kontor, var urørt. Jeg var bestemt på å avdekke hemmeligheten den inneholdt.
Da jeg rev opp posen, invaderte en merkelig lukt neseborene mine. En blodflekket serviett kom til syne, og realiteten gikk opp for meg. Jenny hadde mensen. Hennes røde ansikt ga nå mening. Kvinnenes toalett var under reparasjon, og hun var strandet på kontoret sitt.
Etter å ha kastet posen, trakk jeg meg tilbake til vaktmesterens rom. Ved min ankomst, reiste to middelaldrende kvinnelige vaktmestere seg, koster i hånden, deres mistenksomme blikk festet på meg.
"Store pervo, hva vil du?" Deres anklage stakk, og jeg innså at de hadde hørt om min påståtte "skandale".
"Jeg vil bare ha litt vann!" forsvarte jeg meg, og slukket raskt tørsten.
Deres mistillit var påtagelig da de sa, "Når du er ferdig med å drikke vann, gå raskt ut og kom ikke hit igjen. Vi stoler ikke på deg."
Den andre middelaldrende kvinnelige vaktmesteren truet meg til og med, "Jeg sier deg, sjefen for rengjøringspersonalet er min slektning, hvis du tør å trakassere meg, vil han ikke la deg slippe unna."
Deres frykt for trakassering var latterlig, med tanke på hvor gamle og stygge de var.
"Tro det eller ei, jeg er ikke en pervo. Jeg ble lurt!" erklærte jeg, stemmen min ekkoet i det tomme rommet.
Da jeg forlot pauserommet, støtte jeg på Zack Philipson, sjefen for rengjøringspersonalet. Hans rynke ble dypere da han så meg i rengjøringsuniformen.
"Er du John som ble overført fra markedsavdelingen?" spurte han.
"Ja, Mr. Philipson!" bekreftet jeg, stemmen min stødig.
Zack beordret meg til å tette opp herretoalettet. Jeg var motvillig, men visste at å motsette seg ham bare ville føre til mer trøbbel.
Da jeg kom inn på herretoalettet, ble jeg møtt av et syn som tente min vrede. En plakat av meg var klistret på veggen, ødelagt med skriblerier og fornærmelser. Gule urin flekker ødela bildet.
"Hvem gjorde dette!" brølte jeg, og rev plakaten av veggen.
Akkurat da, kom tre menn inn på toalettet. Deres latter ekkoet fra veggene da de gjenkjente meg fra plakaten. Deres grusomme ord fyrte opp sinnet mitt.
"Dø pervo John, hvorfor dør du ikke!" hånte de.
Rasende, grep jeg den urin-gjennomvåte moppen og svingte den mot dem. Deres skrik fylte rommet da de flyktet, gjennomvåte av urin.
Moppen i hånden min føltes som et sverd, et rettferdighetens våpen. Jeg sto seirende, et selvsikkert smil på ansiktet. "Dette er prisen for å håne meg!"
Etter en lang kamp, klarte jeg endelig å tette opp toalettet. Utslitt, var jeg i ferd med å ta en pause da telefonen min ringte.
En videoanropsforespørsel blinket på skjermen. Det var fra Sexy Kitten, eller som jeg kjente henne, Jenny.