Kapittel 4
"Aurora." Lenas tårevåte stemme svarer.
Jeg holder tilbake gråten som truer med å overta meg. "Lena, jeg trenger deg og Jaxon umiddelbart. Jeg vet at pappa satte dere som våre gudforeldre hvis noe skulle skje med ham."
"Ja," sier hun mykt, "hva trenger du? Aurora, jeg er så lei meg, Kera, babyen," hun hulker.
"Lena, gi telefonen til Jaxon," sier jeg og må tvinge hardhet inn i stemmen min. Jeg kan ikke bryte sammen nå.
Jeg hører henne hulke mens hun gir telefonen til mannen sin. "Rora, vi kommer og henter deg."
"Det er ikke bare meg, jeg trenger at du snakker med politiet for meg. Jeg trenger også at dere får vergeansvar for Karas baby. Men dere kan ikke la det lekke ut at det var noen overlevende. Jaxon, noen prøvde å drepe oss alle. Hvis de finner ut at jeg er i live, kommer de tilbake etter meg. Før du stiller spørsmål, har jeg bevis. Bare skynd deg."
"Rora?" sier han, "må vi iverksette planen faren din fortalte deg og Kara om i fjor?"
Jeg hadde ærlig talt glemt planen. Pappa hadde satt oss ned i fjor før alt skjedde med Kara og fortalte oss at han hadde en reserveplan på plass i tilfelle noe skjedde med ham. Han hadde skaffet oss nye identiteter, og at vi skulle være i Lena og Jaxons omsorg. Han fikk oss til å memorere bankkontonumre, steder hvor han hadde gjemt penger og ga oss hver en nøkkel til en bankboks som inneholdt alt vi trengte for å skjule oss fra noen som ville skade oss. Det ville være den perfekte måten å holde noen fra å finne meg nå. Pappa var ikke en god mann på noen måte. Men jeg vet at kontoene ikke har millioner, men milliarder. Ikke inkludert kontantene han hadde gjemt. Jeg vet at han aldri planla at vi faktisk måtte bruke dette, men for å gi babyen livet han fortjener, skulle jeg sørge for at vi forsvant.
"Ja, men vi trenger også en ID for en nyfødt, navnet Kason Alexander, med etternavnet på min ID." Jeg tenkte et øyeblikk, "Vi trenger en fødselsattest for ham og personnummer. Sett mitt navn som moren hans. Jeg er kanskje bare tolv, Jaxon, men ingen skal ta ham fra meg."
"Selvsagt skal de ikke det. Du har aldri bare vært en alder. Du har alltid vært mer moden og klar til å håndtere alt livet gir deg. Jeg har alltid ryggen din. Lena og jeg kommer snart for å hente dere begge. Selv om vi ikke kan ta dere hjem umiddelbart, kommer vi snart. Vi må sørge for at sykehuset utsteder en uttalelse som sier at du døde av skadene dine også. Ingen vet om babyen, så uttalelsen vil si at tre døde i en bilulykke. Jeg vil advare deg på forhånd."
"Takk, Jaxon. Jeg ser deg snart." Jeg legger på telefonen idet den rødhårede kvinnen kommer inn i rommet. Jeg antar at hun var sykepleier Lily.
"Er du klar?" spør hun og smiler til meg.
"Ikke egentlig, men la oss gå uansett. Han har vært uten familien sin for lenge." Hun smiler mens hun hjelper meg ut av sengen og fester alle linjene mine til rullestolen før hun tar meg til neste etasje.
Hun bruker en telefon utenfor dørene til nyfødtintensiven og ringer inn for at vi skal få komme inn. Jeg skal ikke lyve, dette er det mest skremmende stedet jeg noen gang har vært. Når de åpner dørene, må vi umiddelbart vaske hendene og desinfisere alt babyen muligens kan berøre, som klærne våre. Men jeg gjør det med glede. Sykepleieren triller meg deretter ned en lang korridor med rom. Jeg kan se sykepleiere i full beskyttelsesutstyr holde babyer som er mindre enn håndflaten min. Noen av disse babyene er gjennomsiktige. Jeg ser også babyer som ser store ut. Jeg kan se at alle er festet til ledninger eller intravenøse slanger som meg selv. Jeg ser små på respiratorer med foreldrene rundt dem. Jeg hadde sett skiltene på ytterdøren som sa at ingen små barn var tillatt. Og kun tre besøkende ved sengen samtidig.
Sykepleieren triller meg bort til en liten, gjennomsiktig plastkasse med en liten baby inni. Navnet på siden er Andersons baby. Jeg prøver å holde tilbake tårene ved synet av den vakreste lille dukkelignende babyen inni denne gjennomsiktige plastkassen. En annen sykepleier kommer bort og smiler ned til meg.
"Du er endelig her!" sier hun lykkelig. "Har du lyst til å prøve kenguruomsorg?"
Jeg ser på henne, "Hva er kenguruomsorg?"
"Kenguruomsorg er en metode for å holde en baby som innebærer hud-mot-hud-kontakt. Babyen, som vanligvis er naken bortsett fra en bleie, plasseres i en oppreist posisjon mot en forelders bare bryst. Vi har sett at dette hjelper babyer med å overleve og trives på lang sikt. Dessuten er det et fantastisk øyeblikk for bonding."
Jeg biter meg i leppa og nikker. "Det vil jeg gjerne."
Hun smiler, "Du har allerede på deg en sykehuskjole, så det tar oss bare et øyeblikk å få deg klar."
De bringer en romdeler og omringer rullestolen med den. Sykepleieren hjelper meg å senke kjolen litt mens den andre sykepleieren løfter babyen fra sengen hans og legger ham bryst mot bryst mot meg. De trekker kjolen min opp over ryggen hans mens jeg legger armene rundt ham og holder hodet hans forsiktig mot brystet mitt. Over sengen hans slutter monitorene å pipe, og sykepleieren smiler.
"Jeg visste at dette ville hjelpe ham. Alt han trengte var å føle seg elsket."
Jeg smiler mens jeg fokuserer på ham. Jeg kan se søsteren min i ansiktet hans. Sykepleierne går bort mens jeg sitter der, og jeg lar endelig tårene strømme fritt.
Han har vakre svarte krøller akkurat som henne. Leppene hans er trukket sammen som om han venter på et kyss. En kanyle under nesen hans, akkurat som min, hjelper ham med å puste. Han føles så lett. Jeg kysser pannen hans mens jeg gråter stille.
"Jeg vil aldri la noen skade deg. Jeg skal få rettferdighet for mammaen din og søskenet ditt og bestefaren din. Og ingen skal noen gang kunne skade deg. Jeg skal være mammaen din nå," hvisker jeg mykt. Han vrir seg litt i armene mine, og jeg kan ikke annet enn å smile.
Jeg begynner forsiktig å snakke med ham om mammaen og bestefaren hans. Jeg bryr meg ikke om hva det vil koste. Jeg skal sørge for at denne verdenen er trygg for ham. Jeg skal knuse Gravins. Jeg skal ødelegge de tre guttene som gjorde dette mot meg. De tror alle at jeg er død, men jeg skal reise meg fra asken. Jeg skal knuse dem. Kason fortjener å leve i en verden hvor de aldri kan skade noen igjen.
Jeg satt der i flere timer og holdt ham. En sykepleier lar meg mate ham og skifte bleie. Lena og Jaxon dukket opp og satt bare med meg mens jeg holdt ham. Vi snakket om planen. Jaxon sørget for å slippe informasjonen om at jeg hadde dødd. Nekrologen kom raskt på nettsiden til det lokale begravelsesbyrået.
Han sa at ingen hadde trådt frem for pappas eiendom, og heldigvis hadde pappa satt alt til å gå til Lena for oss når vi ble eldre, så ingen kom til å stille spørsmål om hvorfor husholdersken hans mottok milliarder av kroner. Vi ordnet det slik at huset skulle selges umiddelbart.
Innen få timer hadde vi gjort det mulig for oss å gjemme oss. Men jeg hadde ombestemt meg. Jeg skulle bruke noen år på stille å samle alle bevisene jeg trengte for å knuse dem. Jeg skulle fullføre skolen på nett frem til siste år. Så skal jeg ødelegge dem.
Jeg smiler og kysser toppen av Kasons hode mens planen vår faller på plass. Vi blir ikke her mye lenger, og ingen vil huske oss. Men jeg vil aldri glemme hva de gjorde mot meg.