Kapittel 8: Vance
KAPITTEL ÅTTE:
Etter timen fant jeg Ally i gangen. Sean vinket litt da han gikk bort.
"Å, det er ham, ikke sant?" spurte hun spent.
Max kom bort til oss.
"Rach, du er ikke noe gøy! Jeg holdt på å dø der inne!" Max drar i armen min. "Vi må prate - ta med den smilende!"
Ally ler, og vi følger begge etter Max til skapet hennes. Max og Ally hilser formelt på hverandre, og Max oppdaterer Ally på hva som skjedde fra hennes perspektiv, med meg som legger til min.
"Phu, for en opplevelse!" sier Ally med en falsk sørstatsaksent og vifter med hånden foran ansiktet sitt. "Du har knapt vært her en hel dag og har allerede gjort dette mye mer interessant." Hun ler.
Jeg står der og smiler, føler meg virkelig bra. Jeg tror dette kan bli veldig bra for meg. Etter å ha kommet fra Piso, hvor alt jeg hadde var denne ekle fyren som bokstavelig talt trengte meg opp i gangene, føles dette allerede så annerledes. Det var en kort periode hvor jeg trodde Jake kunne gjøre det annerledes, men den stoiske fyren sa eller gjorde aldri noe etter at jeg bekjente mine følelser for ham. Men det var lenge siden.
Max så på telefonen sin og noterte tiden - friminuttet var over, og vi måtte alle komme oss til våre klasserom.
"Kan jeg fortelle Marsh om det? Jeg lover at vi skal være superdiskré med mannen din rett der," ba hun.
Jeg gikk med på det så lenge hun var veldig seriøs om å ikke gjøre noe åpenbart. Jeg stolte på at Max kunne roe ned Marsha hvis det trengtes.
Ally ledet oss til klasserommet vårt, som var tilbake hos Levi. Utenfor klasserommet sto en lang, tynn fyr og vinket til Ally. Jeg ble raskt introdusert for Simon, som jeg kjente igjen fra trigonometri i går. Stemmen hans var overraskende dypere enn jeg hadde gjettet.
"Hei, hyggelig å møte deg," sa Simon med et vennlig smil.
Det var da jeg så noen som så på oss fra døren i gangen. Tynn, middels høy, rufsete mørkt hår, stor vindjakke. Gjennomtrengende øyne. Gud. Mørke, gjennomtrengende øyne. Urovekkende øyne.
Simon fulgte blikket mitt og sa, "Å, kjenner du ham? Han er litt rar."
Rar-urovekkende-fyren laget et ansiktsuttrykk av avsky og trakk seg lenger ned i gangen, lenger inn i skyggen.
"Eh, nei," sa jeg og kremtet, "Herregud, hva var det med stirringen?" spurte jeg ingen.
Ally svarte, "Ingen anelse, han holder seg for seg selv. Dessverre er han i klassen vår. Har aldri sett ham se på meg før, jeg skjelver." Jeg merker at hun faktisk skjelver. Hun myser med øynene i fokus, så ser hun til siden, hun ser ut som hun husker noe men endrer emne i stedet.
"Apropos klasserom, la oss komme oss inn før vi blir sene." Hun leder oss helt til Levis klasserom.
Vi går inn, og vi tre setter oss ved et bord. Vi bruker tiden på å prate, med Ally som tar noen minutter her og der for å jobbe med noen lekser. Jeg lærte at Simon er lokal, og bor bare noen kvartaler fra skolen vår. Han virker som en avslappet fyr. Jeg merker at når Ally ikke aktivt deltar i samtalen, ser han mer på henne. Jeg lurer på om han merker det. Det er ikke skjult på noen måte.
Den creepy fyren sitter i rommet med ryggen til oss heldigvis. Under oppropet lærte jeg at navnet hans er Vance. Han sitter alene, selv om det er to andre personer ved bordet hans, holder de stolene, samtalen og kroppsspråket langt unna ham. Han sitter nesten helt stille. Hver gang jeg registrerte hans tilstedeværelse, kunne jeg sverge på at han ikke hadde beveget seg i det hele tatt.
Endelig er klassetimen over, og vi reiser oss, klare for friminutt, den fine faktiske pausen vi har. De fleste står, går mot døren, og tar frem mobilene sine. Jeg begynner å gjøre det samme og innser noe urovekkende. Glassdøren på skapet overfor Vance fungerer som et speil. Han ser rett på meg. Gjennom meg. Simon støter ved et uhell borti albuen min, og vårt gjensidige blikk blir brutt. Jeg må komme meg vekk herfra. Det er noe vilt i det blikket. Det minner meg om Paul, den ekle fyren som pleide å trenge meg opp i gangene på P.H., og jeg merker at jeg puster veldig raskt. Jeg skynder meg gjennom døren og bort, bort.
"Rach!" hører jeg Ally rope bak meg. Jeg hører fottrinnene hennes bli høyere, hun løper sannsynligvis etter meg.
Men jeg ser ikke tilbake, jeg kan ikke. Kan ikke stoppe før jeg er helt ute derfra.