Kapittel tre
Øynene mine spratt opp, og jeg så meg rundt i omgivelsene. Dette var ikke rommet mitt, og det så ikke engang ut som et hus. Jeg var på et fly.
Jeg studerte stedet, øynene mine flakket rundt frenetisk mens jeg prøvde å forstå hvordan det hadde skjedd.
Hvorfor og hvordan er jeg på flyet?
Jeg så til høyre, og der var Jaden, med et skjevt smil på ansiktet. Jeg sukket før jeg så den andre veien, og fortsatt var det ingen der.
Bare Jaden og jeg i denne kabinen.
"Bra, du er våken," sa Jaden plutselig, noe som fikk meg til å skvette litt da han satte seg ved siden av meg. Jeg snudde meg mot ham.
"Hvorfor og hvordan er jeg på flyet?" spurte jeg.
"Fordi du skal flytte til huset mitt." Han trakk på skuldrene som om det var så enkelt.
"Var jeg ikke på rommet mitt?" spurte jeg ham.
"Moren din har nøkkelen, så hun låste opp døren, og jeg bar deg til flyet." Han sa den siste delen av setningen med en luft av stolthet mens han smilte. Jeg himlet med øynene i avsky.
Jeg fikk ikke sagt farvel til foreldrene mine, og jeg foretrakk det slik. Forræderiske duo.
"Jeg trengte ikke at du bar meg, vet du," sa jeg.
"Jo, jeg måtte bære deg." Han sa og strøk pekefingeren under haken min.
Jeg slo den bort mens jeg mumlet, "Hva som helst. Du er så irriterende." Jeg reiste meg og satte meg på setet ved siden av meg, bort fra Jaden.
Jeg bestilte vann og tømte det i en slurk. Jeg var tørst. Jeg kastet et blikk til siden, og Jaden satt på setet ved siden av meg.
"Med den frekvensen du forfølger meg, skulle man tro du er ganske besatt av meg?" spurte jeg ham og smalnet øynene litt.
Han snudde seg mot meg og smilte skjevt. Han lente seg sakte inn, nok til at jeg kunne lukte ham. Han luktet som Axe-kolonje og en lokkende fruktig sjampo.
"Fordi jeg faktisk liker deg." Den varme pusten hans strøk øret mitt mens han hvisket, noe som fikk noen gåsehud til å krible på huden min.
Han lente seg tilbake, og jeg stirret på ham blankt. Jeg blunket flere ganger for å få tankene bort fra uttalelsen. Smilet hans ble større da han merket det. Jeg skulte på ham umiddelbart.
Han var helt klart typen som trodde han kunne få hvem som helst til å falle for seg.
Men definitivt ikke meg.
Jeg smilte skjevt da jeg innså hvor morsom utfordringen kom til å bli.
**
Da flyet landet, gikk vi av og satte kursen mot utgangen sammen med herr og fru Crispin. En vakt ledet oss til to SUV-er.
Jeg kunne ikke unngå å legge merke til at vi var de eneste på flyet og som gikk ut av flyplassens bane. Jeg hevet et øyenbryn.
"Er vi berømte? Eller er vi kongelige? Eller er vi rike, eller er familien din bare sånn?" spurte jeg ham.
Han lo, "Vi er alle sammen."
"Alle?" spurte jeg og himlet med øynene.
Du skulle bare ønske!
Vi satte oss inn i bilene, og sjåføren begynte å kjøre med en gang.
I bilen pratet fru og herr Crispin om bryllupet hele veien. Jeg lyttet ikke mesteparten av tiden. Alt jeg visste var at bryllupet skulle være tidlig på høsten og at det ville bli holdt to uker etter 'fullmåne'.
Det var en full tre timers biltur før vi ankom "huset". Tjenestepikene kom raskt ut for å hente bagasjen. Det var omtrent fire av dem.
Ok, Crispin-familien var velstående, men de var ikke kongelige. Jeg gikk ut av bilen og studerte huset mer nøye.
Herskapshuset var stort og vakkert, men det merkelige med huset var at det virket nær skogen. Det var ett av de eneste to bygningene på hele gaten.
Jeg lurte på hvorfor de valgte denne beliggenheten.
Fru Crispin satte på et strålende smil og klappet i hendene, "Domino, velkommen til familien. Nå regnes du som en av Crispin-familien!" sa hun, glad.
Jeg ga henne et svakt smil og takket henne.
"Ok, nå skynd deg." sa fru Crispin og alle begynte å bevege seg.
Vi gikk inn i huset, og jeg gispet litt, i ærefrykt. Jaden smilte skjevt. Jeg hadde ingen anelse om hvorfor han smilte slik, det var ikke som om han hadde bygget herskapshuset selv.
"Jaden, vær så snill å vis Domino til penthouse-leiligheten din." sa fru Crispin, og Jaden tok hånden min for å dra meg med.
Da hendene våre rørte hverandre for første gang, slo jeg hans bort og sendte ham et drepende blikk. Hånden hans var varm, myk og innbydende, men hver del av ham var forbudt for meg.
"Som jeg sa, ikke rør meg." fortalte jeg ham.
Vi kom inn i heisen, og dørene lukket seg. Han trykket på den siste knappen, og heisen rykket litt før den begynte å bevege seg.
"Du ser søt ut når du er sint."
"Uansett."
"Ja..." Han gliste, og jeg himlet med øynene.
Når tar denne turen slutt?
"Ikke bekymre deg for privatlivet, ingen kan komme opp til penthouse-leiligheten min uten min tillatelse. Selv om de kommer inn i heisen, vil døren ikke lukke seg, og den vil ikke bevege seg."
"Kult..." Jeg lot som om jeg var interessert, og han merket det.
"Ikke sant?" Han var sarkastisk, og en latter holdt på å slippe ut av leppene mine.
Han ledet meg til rommet sitt, og jeg så meg rundt. Jeg la merke til at kofferten min allerede var på gulvet.
Dette stedet var omtrent ti ganger så stort som rommet mitt!
Herregud, hvor rike kan de være?
Han lukket døren og lente seg mot meg før han hvisket, "Vi deler dette rommet."
"Slutt å invadere min personlige plass, drittsekk." Jeg ropte og dyttet ham bort fra meg.
Jeg hadde dyttet ham svakere enn jeg trodde, fordi han tok bare ett skritt tilbake.
Han lo og strøk pekefingeren under haken min. Igjen slo jeg den bort.
"Herregud, hvilken del av 'ikke rør meg' forstår du ikke?" Jeg ville skrike til ham.
"Herregud, kan jeg ikke engang røre deg litt?" sa han.
"Nei! Det kan du ikke." sa jeg, "Og hold deg unna meg."
Han lo til svar.
Jeg gikk mot kofferten min for å begynne å pakke ut.