Kapittel to
"Hvorfor fortalte du meg ikke om avtalen for lenge siden?! Hvordan skal jeg kunne tro at det er sant når du tydeligvis bare holder ting unna meg?" Jeg begynte å miste kontrollen over følelsene mine.
"Hvorfor forteller du meg dette nå?! Hvorfor forklarte du det ikke da jeg spurte deg om pillene, da jeg var åtte?!" Jeg reiste meg opp. Blodet kokte og magen vrengte seg, hjertet slo hardere mens forskjellige følelser overtok bevisstheten min.
"Jeg er lei meg, vennen. Jeg burde ha gjort det, men jeg trodde du var for ung til å forstå-" forklarte mamma og reiste seg for å roe meg ned. Hun prøvde å legge en hånd på skulderen min. Jeg rykket unna hennes berøring, og armen hennes falt ned.
"Det er alltid din unnskyldning, du tror jeg er for ung for alt! Du holdt alt skjult for meg, og hadde frekkheten til å lure meg ved å si at jeg hadde rett til å vite alt om livet mitt, når du i virkeligheten holder alt tilbake. Alle løgnene og hemmelighetene, mamma."
"Vennen min, jeg er så lei meg, det var min feil. Jeg burde ha fortalt deg, men det var kun for ditt eget beste, ditt beste. Jeg - " mamma sa og gikk nærmere meg, men jeg var for sint til å lytte eller ta hensyn til hennes ord.
"Jeg vil ikke høre mer om det, jeg har fått nok! Jeg bryr meg ikke lenger!" Jeg slo bort mammas hånd før jeg løp mot døren. Jeg måtte komme meg vekk, med en gang.
Løp!
Jeg rev opp døren og løp ut. Jeg kunne kjenne øynene brenne med tårer jeg prøvde så hardt å holde tilbake.
Løp!
Jeg løftet bena høyere fra bakken mens jeg presset meg mot vinden, løp så fort bena kunne bære meg.
Fortere!
Jeg fortsatte å løpe, uten et mål i tankene og ingen anelse om hvor jeg var på vei, jeg trengte bare å komme meg vekk fra det huset.
Hun hadde løyet for meg hele tiden! Hun hadde holdt alt hemmelig.
Hun gjorde alt mot meg... alle de vonde tingene mot meg! Hevdet at det var for mitt eget beste. Hun bryr seg ikke om følelsene mine. Hun brydde seg aldri.
Tårer rant nedover kinnene mine, en etter en.
Jeg blunket gjennom tårene og så meg rundt; parken. Jeg hadde løpt ned til parken. Jeg var ikke det minste overrasket, jeg hadde alltid elsket parken siden jeg var liten jente. Det var min fred.
Jeg hørte hastige skritt bak meg. Jeg snudde meg og angret umiddelbart på handlingen, øynene mine møtte hasselbrune øyne.
Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde løpt lengre enn til dette stedet. Han jogget opp til meg og jeg tørket raskt bort tårene.
"Hvor skal du?" spurte han, mens han prøvde å få kontroll over pusten.
Jeg gikk bort, mot husken for å sette meg.
Han tok meg igjen og spurte en gang til, "Hvor skal du gå?"
"Hvorfor bryr du deg?" snappet jeg. Han så overrasket ut, men lot som ingenting.
"Fordi jeg... vi skal gifte oss snart." Han smilte og strakte ut en finger med håp om å stryke pekefingeren under haken min. Jeg slo fingeren hans bort.
"Ikke rør meg, din dust." Jeg sa før jeg stirret ondt på ham, men smilen hans ble bare større.
"Så moden..."
Jeg kom definitivt til å hate ham så mye.
"Flytt deg, jeg skal huske." Jeg spyttet kaldt.
"Jeg adlyder ikke kommandoer," sa han, prøvde å være sleip.
"Da får du lære deg det!" Jeg sa og begynte å huske. Jeg sparket ham flere ganger i prosessen og han flyttet seg ikke, hver gang.
Han ga til slutt opp og satte seg på husken ved siden av meg. Det var stille et øyeblikk, og jeg følte ingenting annet enn indre fred.
Endelig var jeg borte fra problemet.
Jeg inhalerte, trakk inn et dypt pust.
Da jeg begynte å føle meg virkelig kjedelig, reiste jeg meg og gikk hjem, føttene mine beveget seg i en kontrollert måte før de stoppet da jeg hørte fottrinn bak meg. Jeg snudde meg rundt da jeg stoppet. Han stoppet rett ved siden av meg.
"Kan jeg hjelpe deg?" spurte jeg ham.
"Jeg trenger ingen hjelp," svarte han.
"Kanskje du kan slutte å følge etter meg da, stalker..." sa jeg til ham.
"Jeg må sørge for at du har det bra," sa han.
"Minst, ikke følg rett bak meg. Og jeg vil gå hjem alene!" Jeg økte tempoet i stemmen min, noe som overrasket ham litt.
"Trenger du definisjonen av alene? Eller vil du at jeg skal stave ordet alene for deg? Og du kunne i det minste gå på den andre siden av gaten og fortsatt se på meg. Det burde være nok, stalker."
Jeg ventet ikke på at han skulle komme med et svar før jeg fortsatte å gå. Jeg gikk langs stien med de store eiketrærne. Jeg strakte ut hånden for å berøre barken på treet mens jeg gikk rett forbi det.
Jeg gikk hele veien hjem. Trasket opp verandaen og bestemte meg for å bli ute i stedet. Jeg kunne høre biter av samtalen deres hvis jeg satt rett ved vinduet.
"Ja-" hørte jeg faren min si.
"Det ville vært bedre om de bodde sammen, er du ikke enig?" sa en feminin stemme. Jeg antar det var Jadens mor, fru Crispin.
"Ja, hva som er best for dem," sa moren min enig, om enn trist. Jaden satte seg på setet ved siden av mitt. Jeg himlet med øynene som svar da han ga et søtt smil.
"Vi må fokusere på å få dem så nær hverandre som mulig-"
"Ja, akkurat." Far var enig.
Jeg orket ikke mer, så jeg kastet opp døren, og samtalen deres stoppet. De stirret på meg.
"Jeg er lei meg, kjære, nå-" sa moren min.
"Jeg vet, jeg hørte dere. Dere vil at jeg skal dra. Jeg skal dra nå. Dere vil tvinge meg til å gjøre noe jeg aldri ville. Jeg forstår, mamma og pappa," sa jeg bittert, før jeg så på Jaden, bak meg. Han ga et støttende smil.
"Skatt, jeg-" begynte moren min.
"Jeg vil ikke høre det, mamma. Jeg sa til deg at jeg ville være singel resten av livet. Jeg sa at jeg ikke ville gifte meg med noen når jeg ble eldre. Jeg sa det til deg, hvorfor tvinger du meg nå?" spurte jeg henne, smerten tydelig i stemmen min.
Hun prøvde å forme ord, men jeg hadde ikke hjertet til å lytte. Jeg trampet opp trappen og inn på rommet. Jeg låste døren og gråt stille ved døren.
En banke hørtes på døren, og jeg ignorerte det.
En annen hørtes igjen, og denne gangen sprakk jeg.
"Gå bort!"
"Do-"
"Faen ta deg! Jeg vil ikke se noen."
Jeg brydde meg ikke om det var mamma eller pappa, eller gjestene. Jeg brydde meg definitivt ikke om det var Jaden selv.
Skittent svin.
Jeg satt ved døren i det som føltes som en hel time.
Jeg grep kofferten min, jeg visste at de fortsatt var der nede, jeg kunne høre stemmene deres. Jeg visste at hvis jeg gikk ned igjen, ville vi ha en krangel igjen.
Det var ingen vits i å snakke med dem om noe. De hadde allerede planlagt alt, og jeg vedder på at ingen ville endre mening uansett hva som skjedde.
Jeg åpnet kofferten og kastet alt oppi; jeg brydde meg ikke om hvor rotete det var. Jeg lukket den og droppet den rett ved foten av sengen min. Jeg sørget for at døren var låst før jeg kastet meg på sengen, trettheten slo inn på grunn av all løpingen og gråtingen.