Kapittel ett
Sytten år senere
Domino's POV
"Det blir 194,50." sa kassadamen mens hun slo inn varene. Jeg var i skolens kiosk.
"Greit." Jeg ga henne en tohundrelapp.
"Vil du donere resten-"
"Nei, takk." sa jeg, og kassadamen skulte dømmende på meg. Jeg så alle andre steder enn på kassadamen til jeg fikk tilbake vekslepengene mine.
"Takk." Jeg plukket opp posen, klar til å gå ut. Nesten umiddelbart ringte telefonen min. Mamma.
"Hei mamma. Hva skjer?"
"Domino... kan du komme hjem med en gang? Jeg har noe viktig å si til deg." sa hun.
"Mamma? Er du ok? Er alt i orden?" svarte jeg, ganske bekymret.
"Ja, ja. Alt er fint... Bare kom hjem, ok?"
"Ok, jeg kommer, men hvorfor høres du så stresset ut?"
"Ikke bekymre deg for det, bare kom hjem, ok?" insisterte hun.
"Ja, mamma, men virkelig-"
"Domino Hershel!" avbrøt hun meg.
"Okei, jeg kommer med en gang. Ha det, mamma, vi sees senere." Jeg skulle til å legge på.
"Vent! Egentlig, jeg venter på deg på kontoret..." nølte hun litt.
"Greit."
"Ok, ha det kjære." svarte mamma før hun la på.
Jeg ruslet ned gangen til administrasjonsbygningen for å informere dem om min akutte avgang. Overraskende nok sto mamma der og fylte ut et skjema.
"Hei mamma!" Jeg smilte litt, lettet over at hun var frisk og rask.
Mammas hode skjøt opp med en gang, blikket hennes falt på meg.
Raskt skjøv hun papirene i hendene sine inn i den lille brune vesken som hun alltid bar med seg.
"Hei, kjære." sa hun, smilte mens hun dyttet noen løse hårstrå til siden av ansiktet sitt, et skyldig smil på leppene sine mens øynene hennes flakket rundt.
"Hva var det papiret om?" spurte jeg, og så ned på vesken hennes. Smilet hennes forsvant, og hun slet tydeligvis med å få det tilbake. Hun la en hånd på vesken for å forsikre seg om at den var lukket.
"Å, det er ingenting, virkelig. La oss dra hjem nå." sa hun og ledet skuldrene mine mot bakdøren som førte til parkeringsplassen.
"Greit." sa jeg stivt, men jeg kunne føle at mamma skjulte noe for meg. Det var altfor åpenbart.
Da vi gikk ut, skjermet jeg øynene mine fra den blendende solen. Jeg blunket flere ganger før øynene mine tilpasset seg lysstyrken.
Vi satte oss i bilen, og mamma startet den. Det var stille hele veien fra skolen til huset vårt. Spenningen og pinligheten som hang i luften var tykk nok til å skjæres gjennom.
Hun kjørte rundt et hjørne, og jeg kunne allerede se bygningen på avstand. Det var bare et annet vanlig hus som hvem som helst kunne passere forbi. Men i dag var det annerledes. Utenfor huset sto det to limousiner.
Hun stoppet bilen noen kvartaler unna huset vårt. Jeg hørte mamma sukke stille før jeg snudde meg mot henne.
"Jeg visste fra begynnelsen at du skjulte noe for meg. Fortell meg nå, mamma. Hva er dette?" sa jeg, og pekte på de velstående utseende menneskene utenfor huset vårt.
"Kjære." sa mamma mykt, og gikk ut av bilen. Hun nølte, bestemte seg for om hun ville fortelle meg det nå eller senere.
"Vi snakker om det inne i huset, ok?" Hun smelte bildøren igjen og begynte å gå mot huset. Jeg gikk raskt etter henne.
"Hei, fru Hershel, hvordan har du og Domino det?" spurte den middelaldrende mannen, og jeg hevet et spørrende øyenbryn mot ham.
Hvordan kjenner han navnet mitt?
Mamma burde ha en skikkelig god forklaring på hele denne situasjonen. Jeg krysset armene.
"Jeg har det veldig bra. Hvordan har du det, herr Crispin?" sa mamma, smilte til ham før hun håndhilste.
Men det var noe i øynene hennes som fortalte meg at hun ikke var hundre prosent komfortabel med hva som enn foregikk eller skulle skje.
Jeg kikket på kvinnen. Hun så ut som en modell rett fra forsiden av Minerva-magasinet, så tynn og vakker med en hud som minnet meg om fersk melk.
Hvem var hun? Var hun en supermodell?
"Jeg har det også veldig bra." sa herr Crispin mens jeg kikket på den unge mannen ved hans side, han så ut til å være på min alder, men var åpenbart kjekkere og definitivt hetere enn de fleste av våre jevnaldrende.
Han så ut som typen som definitivt ville ha jenter på sin kommando når som helst han ønsket. Puberteten hadde virkelig gjort ham godt. Selv om han så litt snobbete ut. Jeg himlet med øynene, trøtt før jeg myste på grunn av solstrålene.
Hodet mitt begynte å føles lett, og jeg ble virkelig svimmel.
Jeg kastet et blikk på gutten igjen for å se at moren hans hvisket noe i øret hans. Jeg fanget bare et ord; kjærlighet.
“Beklager at vi har holdt dere ventende, men la oss gå inn.” Sa mamma og tok frem nøklene for å låse opp døren.
Da vi gikk inn, kunne jeg føle et par øyne på meg.
“Vær så god, sett dere.” Tilbød mamma, og de satte seg ned i stillhet. Det gjorde vi også. Etter en kort stund kom pappa hjem.
“Hallo, fru og herr Crispin.” Sa pappa etter å ha satt seg ned.
Jeg kunne fortsatt føle et par øyne selv etter at pappa hadde snakket. Jeg så opp for å møte et par hasselnøttbrune øyne som stirret rett på meg. Det var den unge gutten. Jeg himlet med øynene før jeg så bort, jeg var ikke i humør for en stirrekonkurranse.
Pappa snakket om unødvendige ting med Crispins i noen minutter med noen pinlige lattere her og der. Jeg merket også spenningen.
Pappa ble stille, så på meg og deretter på mamma. Mamma ga ham også et blikk før hun dyttet ham litt.
Dette var pinlig, og jeg kunne ikke ta det lenger.
“Ok, hva er det som foregår?” Spurte jeg, og brøt stillheten. Foreldrene mine spente seg mens jeg stirret fra den ene til den andre.
“Hvordan skal jeg si dette, kjære?” Sa mamma og foldet hendene sammen. Det var ingen spor av smil på ansiktet hennes, og når det skjedde, var det alltid dårlige nyheter i vente.
Jeg krysset fingrene, håpet det ikke var noe forferdelig. Jeg sa en stille bønn.
“Kjære Gud, vær så snill, ikke la det være noe dårlig.” Hvisket jeg under pusten.
"Uhmm… hvordan skal jeg si det?" Sukket mamma.
Jeg ventet så tålmodig som jeg kunne på at hun skulle få ordene ut. Jeg lente meg tilbake, prøvde å spille det kult.
Jeg så på pappa, og han gned det myke stedet mellom pekefingeren og tommelfingeren. Han gjorde alltid det når han ble nervøs.
"Ummmm, du var forlovet med Jaden Crispin? Skal jeg si det?" spurte mamma seg selv.
Og ved navnet Jaden Crispin, visste jeg nøyaktig hvem han var; den unge gutten i stuen min. Men jeg så ikke på ham; jeg var for ute av det til å se på ham.
"Du tuller, ikke sant?" Spurte jeg, stirret på mamma et øyeblikk for å forsikre meg om at hun ikke tullet.
Mamma hadde en morsom personlighet, men dette måtte være en veldig, veldig dyr spøk hvis det i det hele tatt var en. Så komisk som hun var, våget hun ikke å tulle på et tidspunkt som dette eller med slik informasjon.
Mamma sa ikke et ord til; i stedet begynte pappa å snakke.
"Ja, du hørte moren din."
“Nei… du tuller definitivt.” Jeg lo en humørløs latter, halvhjertet forventet at noen skulle le med, for å fortelle meg at det var en spøk.
“Nei…” Pappa trakk på det.
"Hvorfor gjør dere dette? Dette er så plutselig og tilfeldig. Hva handler dette om?" Spurte jeg, og var i ferd med å kaste flere spørsmål på dem, men jeg gjorde det ikke.
"Vel, husker du da du var åtte år gammel, spurte du oss hvorfor du måtte fortsette å ta disse pillene og hvorfor du ikke kunne hoppe over en dag med å ta pillen?” Pappa snakket mykt.
"Ja, ja, ja." Sa jeg utålmodig denne gangen. Jeg kunne ikke holde en sterk kontroll over følelsene mine lenger. Jeg skulle ønske jeg kunne våkne fra dette forferdelige marerittet.
“Vel . . .” sa mamma, “Du vet historien da du ble født, du-”
“Jeg vet, jeg var svak, jeg var annerledes, og legen helbredet meg ved å gi meg pillene og nå er jeg overmåte sunn og-”
“Ja, den legen som reddet livet ditt var doktor Crispin.” Hun avbrøt meg før hun svelget ukomfortabelt.
“Och, uhmm… du var virkelig svak, du kunne ha gått bort, men denne spesielle legen bestemte seg for å hjelpe oss. Han... sa at han ville hjelpe oss, hvis du bare ville gifte deg med sønnen hans-”
“Nå! Du må tulle,” lo jeg.
“Jeg er lei meg, kjære, men dette er sannheten.” Sa mamma raskt.