KAPITTEL 4
VINTER
Mens jeg blar gjennom TV-kanalene, slipper jeg ut et dypt sukk. I dag skulle egentlig være den første dagen av turen min—den jeg måtte gi opp da jeg ble tvunget til å flytte hit.
Jeg tar tak i mobilen og sender en melding til Danni, min nærmeste venn siden videregående. Hun tok meg imot med åpne armer den gangen, og viste meg alt fra første dag. Til tross for våre forskjellige bakgrunner—hun i en storslått herregård med sin jordnære familie dypt involvert i antikvitetshandel, og jeg i en beskjeden leilighet i utkanten av byen med mamma—har vi forblitt uatskillelige.
Danni's familie, i motsetning til min far, måler ikke suksess kun i form av rikdom. De har bygget sin formue gjennom lidenskapen for antikviteter, men de forblir bemerkelsesverdig jordnære.
Med litt overtaling fra Danni, gir jeg etter og bestemmer meg for å bli hos henne, og bli med på cocktails.
Det har bare vært en natt, men jeg klør allerede etter å unnslippe den stille monotonien og fordype meg i den pulserende energien i hennes verden.
...........
"Herregud, jeg har savnet deg, Win. Det er så kjedelig her uten deg!"
"Jeg savner deg også."
"Hvordan er det å bo der?" spør Danni nysgjerrig. Hun ligger i sitt stilfullt dekorerte rom, omgitt av myke puter og dempet belysning. Hun justerer stroppen på cocktailkjolen sin og ser forventningsfullt på meg mens hun holder telefonen i en ny vinkel.
Jeg slipper ut et sukk, legger fra meg eyeliner-pennen og møter hennes medfølende blikk. Hun ligger på sengen med en cocktail i hånden, uttrykket hennes fullt av forståelse.
"Det er omtrent så spennende som forventet," svarer jeg med et hint av resignasjon.
"Jeg prøver fortsatt å finne meg til rette. Pappa er like opptatt som alltid, og Jenny... vel, hun er grei nok. Åh, og jeg fikk jobben jeg søkte på før jeg kom hit, så det er i det minste noe..."
"Jeg kan ikke tro at du ikke blir med oss," beklager Danni, stemmen hennes farget av skuffelse. "Barcelona blir ikke det samme uten deg."
Hjertet synker ved hennes ord. Vi har planlagt vår første tur uten foreldre i flere måneder, og jeg har spart og spart for å ha råd til det. Men pappa knuste alle mine håp i det øyeblikket han la frem sine planer for sommeren min. Tanken på å gå glipp av vår etterlengtede ferie svir dypt, og overskygger enhver optimisme jeg hadde om å starte min nye jobb.
"Du kommer til å ha en utrolig tid," sier jeg, og prøver å tilføre ekte entusiasme i stemmen, selv om jeg ikke er sikker på hvor overbevisende jeg er.
"Ja, jeg antar det," svarer Danni med et snev av tristhet.
"Så, hvordan har det vært å ta igjen med Zion? Du har fortalt meg så mange historier om ham og all moroa dere hadde tilbake i tiden. Jeg vedder på at han er glad for å ha deg boende der. Åh, og har jeg nevnt hvor sinnssykt kjekk stebroren din er?"
"Bare omtrent tusen ganger siden jeg først nevnte ham," svarer jeg tørt.
"Vel, det er sant!" erter hun. "Han er som en gresk gud eller noe. Ærlig talt, det burde være ulovlig å se så bra ut. Jeg må innrømme, jeg har stalket Instagramen hans litt... Det er et bilde av ham på stranden, og herregud, den kroppen. Jeg siklet nesten," smiler hun. Tonen hennes gjør det klart at ingen av vennene mine ville takke nei til en sjanse med ham hvis den noen gang dukket opp.
"Hvordan tok han imot deg?"
"Det var....." Jeg stopper opp og reflekterer over de få interaksjonene jeg har hatt med ham. "Interessant," lander jeg på, usikker på hvordan jeg ellers skal beskrive det komplekse dynamikken som eksisterer mellom oss.
"Interessant? Er det alt du har?" Danni hever et øyenbryn, tydelig forventningsfull etter mer innsikt i min samboerskap med Ben. Jeg trekker på skuldrene nonchalant og vender fokuset tilbake til å legge siste hånd på sminken. Til tross for mitt vage svar, utfolder kvelden seg akkurat som den skal. Vi nyter friheten ved å være atten, nipper til cocktails, danser, og flørter med en gruppe gutter som ivrig kjøper oss runder med drinker.
Timene glir ubemerket bort til det nesten er daggry når vi endelig sier farvel.
.....
Akkurat idet jeg er i ferd med å sovne, vekker dørklokkens plutselige klang meg.
Jeg er helt alene. Jeg har ikke sett Zion siden frokost, og pappa og Jenny er på et eller annet fasjonabelt arrangement, ut ifra de flotte antrekkene deres å dømme. Det føles som om hele huset er forlatt.
Jeg holder pusten og anstrenger meg for å høre noen bevegelser, men huset forblir uhyggelig stille, med ekkoet av dørklokken hengende igjen i stillheten. Nysgjerrig nærmer jeg meg forsiktig vinduet, og kikker ut for å se om noen fortsatt står ved døren.
Idet jeg skal trekke for gardinene og gå tilbake til sengen, fanger en bevegelse øyekroken min. Gjennom vinduet ser jeg noen som ligger sammenkrøpet foran huset. Det tar ikke lang tid før jeg gjenkjenner Zions silhuett. Jeg griper raskt hettegenseren som henger over stolen, tar den på meg og skynder meg ned til ham.
"Zion?" Stemmen min ekkoer mykt i stillheten, men han forblir uresponsiv, tapt i sin egen verden. Jeg prøver igjen, høyere denne gangen, men det er først når jeg forsiktig rister ham i skulderen at han rører på seg.
"Hva faen vil du?"
Stemmen hans kommer groggy, fylt med forvirring og en undertone som antyder at han kanskje har drukket mer enn bare litt. Øynene hans er ufokuserte, og lukten av alkohol klamrer seg til ham, blandet med en svak duft av sigaretter. Det bustete håret og de krøllete klærne gir inntrykk av at han har hatt en lang, tøff natt.
Øynene hans, som vanligvis er skarpe og våkne, virker nå tåkete og ufokuserte, og sliter med å holde blikket på et fast punkt. Hans bustete utseende og den svake svaien når han sitter, antyder en natt som har vært mer turbulent enn rolig.
"La oss få deg inn," sier jeg, med bekymring i stemmen mens jeg tilbyr ham en støttende hånd.
"Kan du stå?"
"Selvfølgelig kan jeg faen meg stå. Jeg trenger ikke din hjelp," snerrer han, stemmen fylt med trass mens han prøver å reise seg fra bakken, bare for å miste balansen og falle tilbake.
Til tross for hans bravado, krummer en svak smil mine lepper som svar på hans bestemte men mislykkede forsøk.
"Greit, hvis du sier det," svarer jeg, og prøver å undertrykke latteren, knapt i stand til å skjule min underholdning.
Ansiktet hans forblir uttrykksløst, men et glimt i øynene hans avslører et hint av underholdning også. Kanskje er han ikke så beruset som jeg først antok.
Ved å bruke veggen som støtte klarer han endelig å reise seg til sin fulle høyde. Han rager over meg med godt over seks fot, og kaster en skygge som får meg til å føle meg liten.
Til tross for min usikkerhet om hvor mye hjelp jeg kan tilby, instinktivt legger jeg armen rundt livet hans. En bølge av elektrisitet danser gjennom meg ved vår berøring, og jeg merker blikket hans låst på meg, noe som intensiverer øyeblikket.
Unngående hans blikk og spenningen som kruset mellom oss, konsentrerte jeg meg om å lede ham innendørs. "Jeg har det bra," insisterer han, stemmen overraskende fast sammenlignet med øyeblikk før.
"Du trenger ikke å passe på meg."
"Jeg prøver bare å hjelpe," mumler jeg, stemmen min bærer en mild undertone av bekymring som henger i luften mellom oss.
"Hjelpe? Det er rart å høre fra personen som fullstendig ødela livet mitt," mumler han gjennom sammenbitte tenner, stemmen tung av sinne og frustrasjon, hvert ord treffer som et slag i brystet mitt.
Ordene hans treffer meg dypt. Hvorfor føler han seg så neglisjert? Jenny er en fantastisk kvinne; han må da vite det. Jeg kan forstå ensomheten i dette store huset. Pappa anerkjenner knapt min eksistens. I det minste har jeg trøsten av å vite at mamma bare er en telefonsamtale unna, alltid klar til å støtte meg. Men Zion... han ser ut til å mangle den typen trøst og forståelse fra de rundt seg.