KAPITTEL 4
MIA POV.
Mens jeg går den korte avstanden fra taxien til hybelen min, tar utmattelsen meg endelig igjen, men hodet nekter å roe seg. Det er som om hjernen min sitter fast på Dominic. Hans dype stemme ekkoer gjennom tankene mine mens jeg husker måten han så på meg. Jeg føler meg varm under blusen, men samtidig går det en skjelving nedover ryggen når jeg husker hvordan han lett utøvde sin dominans.
Jeg husker hvordan øynene hans krøllet seg i hjørnene når han smilte eller rynket pannen. Hvordan løse hårstrå falt ned i ansiktet hans, og hvordan han bare uanstrengt strøk dem tilbake over hodet. Da jeg gikk inn på rommet mitt, innså jeg at denne mannen på en eller annen måte hadde risset seg inn i minnet mitt som en steinutskjæring.
Jeg prøver å riste av meg tankene, og sier til meg selv at jeg bare reagerer på intensiteten i intervjuet. Men jo mer jeg prøver å skyve ham ut, jo mer ser jeg hans gjennomtrengende øyne foran meg.
Jeg faller ned på sengen min og slipper ut et dypt sukk. Hvorfor kan jeg ikke slutte å tenke på ham? spør jeg meg selv. Han er en kriminell, en farlig en også. Jeg sier til meg selv igjen. Jeg setter meg opp og ser på datamaskinen min. Jeg kan like gjerne begynne med rapporten min og sende den inn. Jeg bestemmer meg og drar meg opp fra sengen og starter opp datamaskinen.
Jeg begynner å skrive, overfører alle notatene og funnene mine til rapporten. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kom til det, men i neste øyeblikk søkte jeg opp Dominic Romano. Jeg vet ikke hva jeg lette etter, men noe med møtet vårt har gjort meg både rasende og nysgjerrig. I stedet for de velkjente ryktene... hvem var Dominic Romano egentlig? Jeg lurte på mens jeg lot fingrene gli over tastene på datamaskinen.
Søkeresultatene var mer enn jeg hadde forventet. Dominics navn er knyttet til et enormt forretningsimperium. Han hadde virksomheter innen eiendom, finans, teknologi, biler og så videre. Artiklene jeg klikket på var overveldende imponerende, og jeg var sjokkert over å innse hvor langt hans makt og innflytelse hadde spredt seg. Jeg gravde dypere og kom over artikler fra tidligere og nåværende ansatte som roste ham som en flott sjef. De snakket høyt om hans rettferdighet, og noen ansatte forsvarte ham til og med mot anklagene som rådet hadde rettet mot ham.
Jeg var sjokkert over det jeg fant. Mannen jeg møtte var irriterende, kald, dominerende og karismatisk uten respekt for personlig rom, så jeg hadde problemer med å forstå hvordan han kunne være elsket av så mange av sine ansatte. Kunne det være at jeg hadde gjort en feil i mine funn? Er jeg for rask med å sette sammen rapporten min? Hvis alt dette var sant, hvorfor var han da fengslet av varulvrådet? Og hva med anklagene om menneskehandel mot ham? Så langt hadde jeg ikke sett noe av det i søket mitt.
Akkurat da stormet Emma, romkameraten min, inn på rommet mitt. Hennes energiske personlighet fylte mitt personlige rom. "Hei, hva driver du med?" spurte hun, og før jeg rakk å stoppe henne, dro hun dataskjermen mot seg, øynene hennes skannet sidene som var åpne på skjermen.
Jeg sukket og forklarte. "Jeg hadde et intervju med Dominic Romano i dag." Emmas øyne ble store av overraskelse. "Mafia-bossen? Er du seriøs, Mia!" spurte Emma spent og kastet seg ned på sengen min. Jeg nikket og fniste av Emmas begeistring. "Ja, og det var intenst," sa jeg og tenkte tilbake på hvordan han lett klarte å komme under huden min.
"Virkelig? Hvordan er han i virkeligheten?" spurte hun. Jeg ristet på hodet, "det er..." tankene mine hoppet rundt om hva jeg skulle si. "Han er...komplisert. Dominerende og manipulerende samtidig, men han har også en magnetisk sjarm som jeg ikke kan forklare," sa jeg. "Ansatte hans ser ut til å elske ham, og det er derfor jeg ikke kan forstå anklagene som er rettet mot ham." Jeg sa, og Emma trakk på skuldrene.
"Skal du ut?" spurte jeg da jeg først nå la merke til at hun var pent kledd, og Emma så ut til å huske hvorfor hun var her i utgangspunktet. "Åh, ja. Det er derfor jeg var her," sa hun mens hun reiste seg fra sengen min og dro meg ut av stolen. Hun så på antrekket mitt og ga meg et misbilligende blikk. "Du kommer aldri til å komme tilbake i dating-gamet hvis du går ut i det der," sa hun bestemt og skyndte seg til klesskapet mitt.
Et slag i hjertet fikk meg til å trekke pusten sjokkert. "Du vet?" spurte jeg, og Emma snudde seg sympatisk. "Ja. Alle vet," sa Emma beklagende. "Tony dukket opp på dagens kamp med en blondine på armen og praktisk talt limt til leppene hennes," sa hun, og jeg snudde meg bort fra henne. Jeg ville ikke begynne å gråte foran henne.
"Det er derfor jeg er her," sa Emma, og jeg så forvirret på henne. "Du trenger en pause fra alt dette alvorlige, og du må glemme Tony," sa hun og kastet meg en kjole som jeg akkurat rakk å fange. "Emma, takk, men jeg vil ikke møte flere gutter," sa jeg, men Emma trakk på skuldrene. "Ok da, flere for meg, men du skal forlate dette studenthjemmet og bli med meg til baren der jeg jobber deltid. Bare vi to skal henge ut og ta et par drinker. Du kan glemme alt om Tony og dramaet hans. Hva sier du?"
Jeg var i ferd med å avslå, men jeg nølte. Kanskje jeg trengte dette. Å komme meg bort fra alle og glemme en stund. "Ja, hvorfor ikke?" sier jeg, og Emma jubler av spenning og begynner å kaste flere kjoler mot meg.
Etter å ha bestemt meg for en stroppeløs cocktailkjole som klemte rundt kurvene mine og svarte hæler, går vi ut, den varme kveldsluften omslutter oss mens vi går til Emmas bil, og før jeg vet ordet av det, stopper vi ved baren der Emma jobber. Emma og jeg blir straks omringet av kollegene hennes og av det jeg antar er stamgjester som kjenner henne ved fornavn. Alle er veldig imøtekommende, og drinker blir servert. Emmas historier får meg til å le helt til hun drar meg ut på dansegulvet. "Jeg tror ikke dette er en god idé," sier jeg til Emma mens hun snurrer sin lange kropp på dansegulvet, men hun bare himler med øynene til meg. "Åh, kom igjen, Mia. Du lever bare én gang," sier Emma og griper meg rundt hoftene og leder meg inn i en svaiende bevegelse. Jeg er ikke mye av en danser, og selv om jeg følte meg litt flau, lo jeg av Emmas påfunn og svaiet med. Det må være drinkene, tenkte jeg.
"Der har vi det, nå har du det gøy!" jubler Emma mens hun begynner å danse alene igjen. Jeg måtte innrømme at det føltes godt å slippe seg løs mens jeg svaiet til musikken. Da sangen var over, snudde jeg meg mot Emma for å spørre om hun ville ha en ny drink, men hun var ikke der.
Øynene mine skannet de dansende kroppene mens en ny sang begynte, men jeg kunne ikke få øye på henne. "EMMA!" roper jeg, men musikken slukte stemmen min. Jeg går tilbake til baren, men den var enda mer overfylt enn før. Jeg så ikke de kjente ansiktene jeg møtte da jeg kom hit, og jeg begynte å føle en uro med hvert minutt som gikk.
Jeg må ha søkt gjennom denne baren to ganger uten å finne henne. Kanskje hun var ute? Jeg lurte mens jeg tok en drink til meg selv og gikk mot døren, men snudde da jeg innså at dette ikke var samme inngang som vi kom inn med. Jeg var akkurat i ferd med å snu da en hånd grep armen min, trakk meg tett inntil med slik kraft at jeg sølte noe av den uferdige drinken min. Magen min knøt seg da jeg så en full mann med et sleipt smil, som gliste mot meg, pusten hans stinket av hva enn han hadde klart å få i seg. "Hei, vakre, la meg kjøpe deg en drink," slurret mannen og trakk meg mot sitt svette bryst. Jeg prøvde å dytte ham bort, men han holdt fast i meg. "Nei, takk," sa jeg så høflig jeg kunne, men det jeg egentlig ville gjøre var å klore ham i ansiktet slik at han ville slippe meg. "Jeg er her med noen," sa jeg og dyttet mot brystet hans igjen med den ene hånden mens jeg prøvde å ikke søle resten av drinken jeg holdt i den andre. Jeg håpet at han ville forstå hintet om at jeg ikke var alene, men tydeligvis brydde han seg ikke.
Grepet hans strammet seg hver gang jeg prøvde å trekke meg unna, den ekle pusten hans varm mot øret mitt. "Åh, det spiller ingen rolle lenger. Du er med meg nå. Kom igjen, bare én drink. Du vil ikke gjøre meg sint, vil du?" slurret han og presset meg opp mot veggen.
"Slipp meg!" krevde jeg mens jeg dyttet hardere mot brystet hans i sinne og panikk. Denne gangen snublet han bakover, og jeg trådde gladelig vekk fra veggen. Min lille seier forsvant da han festet et blikk på meg før han slo ut mot meg og grep meg rundt halsen. "Du går ingen steder før du gjør som jeg sier," spyttet den fulle mannen mot meg, øynene hans ville som et dyr. Hjernen min raste av desperasjon, lette etter en måte å komme unna på, men fant ingen. Musikken dundret og plutselig var det ingen rundt oss lenger. Hånden min strammet seg rundt glasset jeg holdt, det var alt jeg hadde. Jeg samlet all motet mitt og løftet glasset, klar til å knuse det i ansiktet hans.
Plutselig ble mannen distrahert og øynene hans flakket bak meg. Neste øyeblikk så jeg løpet av en pistol komme inn i synsfeltet mitt og pekte mot den fulle mannens hode. Øynene hans videt seg ut i skrekk, og han slapp grepet rundt halsen min som om huden min brant ham. Uten et ord til, flyktet mannen, snublet over føttene sine mens han løp ut av bygningen.
Jeg var øyeblikkelig lammet av frykt og sjokk over det som nettopp hadde skjedd da en sterk arm viklet seg rundt midjen min som en skrustikke, presset ryggen min mot et hardt bryst som utstrålte en varme jeg ikke kunne forklare. Pusten min hikket da jeg kjente redningsmannens varme pust ved øret mitt, og sendte en kjent skjelving nedover ryggraden min.
"Husker du hva jeg sa, lille ulv? Vi møtes igjen snart." Stemmen er lav og hes og gjorde ting med kroppen min som jeg ikke visste hvordan jeg skulle kontrollere. Jeg kjente den stemmen, den forførende tonen.
Dominic Romano.