Read with BonusRead with Bonus

178. Siden alltid.

Jeg nikker, en liten, trist gest, mens jeg forbereder meg på kampen, på ropingen, stormen jeg så ham slippe løs på Sebastian i trappeoppgangen på sykehuset. Jeg gjør meg klar for sinne, skuffelse, blikket av svik og avsky...

Men det som kommer i stedet er bare et trøtt spørsmål, fulgt av et like ut...