Kapittel 8
Faiths POV
"Frue, Mr. Campbell er virkelig interessert i vårt nye prosjekt og planlegger å ta oss med. Vil du at jeg skal avtale et møte med ham?" spurte min PA mens jeg signerte noen filer. "Ja, og sørg for at det er etter klokken 14, for jeg er veldig opptatt før det," sa jeg med en rolig tone. "Selvfølgelig, frue. Er det noe annet du vil at jeg skal gjøre?" spurte hun mykt. Jeg lukket filen og så på henne, "Nei... du kan gå for dagen... Takk, Lily," sa jeg uten uttrykk. Hun nikket og forlot rommet.
Jeg fortsatte å lese noen viktige filer til jeg hørte et bank på døren. "Kom inn," ropte jeg. Jeg hørte døren åpne seg og skritt som gikk mot meg. Jeg så opp og sukket da jeg så figuren foran meg. 'Hvorfor i helvete må han alltid dukke opp og ødelegge humøret mitt?'
Jeg ignorerte hans nærvær og gikk tilbake til filene mine. Jeg hørte stolen foran meg skrape da figuren satte seg ned. Jeg følte hans blikk brenne inn i ansiktet mitt, noe som gjorde meg frustrert og irritert. Jeg bet tennene sammen og stirret på drittsekken foran meg. "Hva i helvete er problemet ditt?... har du ikke noe annet å gjøre enn å plage meg?" spurte jeg med en irritert stemme. Han bare smilte til meg og lente seg nærmere bordet. "Endelig merket du meg," hvisket han, noe som fikk meg til å rulle med øynene.
"Hva gjør du her?" spurte jeg ham med en kald tone. "Jeg savner deg," sa han uten å nøle. Jeg ga ham et uttrykksløst blikk, og vi stirret på hverandre i noen sekunder før jeg brøt det av. "Jeg er opptatt, så vær så snill å slutte å forstyrre meg, Mr. Williams." "Atlas," sa han. "Kall meg Atlas... Jeg hater det når du blir formell med meg. Det er år siden jeg har hørt navnet mitt komme ut av munnen din. Jeg hater det når du kaller meg Mr. Williams," sa han med smerte. Jeg fnyste. "Vel... det er etternavnet ditt... hva annet vil du at jeg skal kalle deg?... hva med Mr. Jævel, eller Mr. Dritsekk... eller Mr... Bedrager? huh?" hveste jeg og fikk ham til å se bort i anger og skyld. "P... vær så snill Fai, jeg-", "Det er frøken Abdella for deg," sa jeg bestemt. "Fait-", "Jeg sa det er frøken Abdella for deg, Mr. Williams... Jeg har ingen relasjon til deg overhodet, og siden vi jobber, råder jeg deg til å kalle meg frøken Abdella," beordret jeg kaldt. "Fai-frøken Abdella... vær så snill, ikke gjør dette mot meg... mot oss," hvisket han med tristhet.
Jeg lo uten humor, hevet øyenbrynet "oss?... vær så snill å komme ut av drømmelandet ditt og møte virkeligheten... det finnes ikke noe 'oss', Mr. Williams," sa jeg rolig. "Nei... det finnes et 'oss'... det har alltid vært, og jeg skal bevise det for deg." Jeg stirret på ham i noen sekunder... stillheten rundt oss gjorde meg enda mer irritert. Jeg reiste meg og gikk mot døren. "Hvor skal du?" spurte han meg med en ukjent tone. "Bort fra deg," spyttet jeg og fortsatte å gå til jeg kjente en hånd gripe meg, trekke meg mot en hard brystkasse som forresten føltes som en steinhard vegg. "Hva i helvete... slipp meg," snappet jeg i sinne. Atlas la armen rundt midjen min og trakk meg nærmere, noe som fikk meg til å vri meg rundt. Jeg dyttet ham så hardt jeg kunne, men han slapp ikke. "Du krysser grensene dine nå, Mr. Williams, få de skitne hendene dine av kroppen min med en gang!" sa jeg truende. "Skitne hender?... Fai, dette er de samme hendene som berørte deg og-" han stoppet, innså hva han hadde sagt. Han slapp meg sakte, noe som fikk meg til å dytte ham bort og få ham til å vakle litt. Han så på meg med skyld. "Fai, jeg... jeg er så lei meg, jeg mente ikke-" Jeg fnyste og avbrøt ham. "Du mener de samme hendene du brukte til å kjærtegne henne, berøre henne, og den samme hånden du løftet mot meg... er det hånden du snakker om?" hånet jeg.
"F-fai," sa han med en skjelvende stemme, angsten dryppende ut av den. "Jeg... jeg er så lei meg".... "Din unnskyldning hjelper ikke" hveste jeg med en tåre rullende nedover kinnet mitt. "Slutt å plage meg... slutt å komme etter meg for jeg vil ikke tilgi deg... jeg vil ikke" snufset jeg og så bort.
Jeg følte at han beveget seg nærmere meg. Han løftet hånden, noe som fikk meg til å skvette. Han så forskrekket ut, røde øyne med tårer som glinset. "Fai" hvisket han mens han så på meg med fullstendig sorg. "Jeg vil aldri skade deg min kjærlighet og... jeg vil ikke forlate deg Fai... du er min Fai... du har alltid vært det... jeg kommer ikke til å gi opp på deg... på oss... Aldri" sa han med selvtillit... ansiktet hans nå uten uttrykk. "Jeg er ikke din Mr. Williams... og det vil jeg aldri være. Du tilhører allerede noen andre og hun tilhører deg... jeg er allerede ute av bildet som hun en gang fortalte meg. Så gå videre og la meg gå videre... kanskje en dag kan jeg finne noen som virkelig kan elske meg og stole på meg for en gangs skyld" sa jeg stille, en tåre rullende nedover kinnet mitt, med vilje snakket om noen som kunne elske meg, noe som aldri vil skje siden kjærlighet ikke lenger eksisterer i min verden.
Plutselig ble jeg dratt inn i armene hans. Han klemte meg hardt, fanget meg. "Ingen kan elske deg som jeg gjør... du skal ikke være noen andres... FORSTÅTT?... INGEN ANDRES BARE MIN. Ingen kan stjele deg fra meg... jeg vil vinne deg tilbake min badass engel. Jeg vil gjøre alt, men jeg vil ikke la deg gå videre så lett. Jeg vet jeg såret deg... jeg vet jeg ikke fortjener deg men Fai-" han tok ansiktet mitt i hendene sine med en tåre som falt ned fra øyet hans mens jeg så på ham med vantro. "Jeg elsker deg så mye... så jævlig mye... du forstår ikke... du forstår ikke hvor gal jeg blir når du nevner en annen mann i livet ditt eller bare ser deg med en mann... det dreper meg det-"
"Det dreper deg?" spurte jeg ham sjokkert og vantro... "Det dreper deg å se meg med en annen mann?... det dreper deg å bare høre en manns navn i livet mitt, hva?... så hva tror du jeg følte når jeg SÅ DEG MED HENNE!... HVA TROR DU JEG FØLTE NÅR DU KYSSET HENNE HVER GANG DU KOM FORAN MEG?... HVA TROR DU JEG FØLTE NÅR JEG HØRTE DINE JÆVLA STØNN FRA DET ANDRE ROMMET MENS DU ELSKET MED HENNE?... hvordan tror du det føltes å finne ut at du var gift med henne i stedet for meg?... tror du jeg følte meg normal?... tror du det var lett for meg?... Det drepte meg... det knuste meg... det knuste hjertet mitt å se en annen kvinne i armene dine... så ikke lat som om det dreper deg fordi jeg ikke er en utro som deg... jeg har vært trofast i de siste fem årene... i det minste så du meg ikke med en annen fyr oppførende som en jævla hore som du kalte meg... nå forsvinn fra ansiktet mitt" snappet jeg til slutt med tårer som nå rullet nedover kinnene mine.
Jeg snudde meg bort fra ham og tørket sint bort tårene mine. Jeg følte armer igjen rundt midjen min bakfra og fuktighet på nakken min. Han gråt, men jeg brydde meg ikke... jeg ga faen lenger. "Jeg er så lei meg Fai... jeg er så jævlig lei meg... jeg var en jævla drittsekk... jeg vet det... og jeg er så lei meg for alt jeg gjorde... men la meg helbrede deg min kjærlighet... vær så snill... la meg komme inn... vær så snill bare en sjanse... bare en sjanse min engel... vær så snill... vær så snill" ba han.
Jeg tørket bort de nye tårene og dyttet ham av kroppen min. "Ikke vis deg for meg igjen" sa jeg kaldt og forlot rommet, etterlot ham bak meg.
"Jeg vil ikke falle for deg igjen Mr. Williams... jeg kommer ikke til å gjenta feilen min igjen" hvisket jeg til meg selv med besluttsomhet og selvtillit, kontrollerende tårene som truet med å falle ut.