Kapittel 6
Faiths perspektiv
Jeg følte meg utslitt etter jobb i dag. "Velkommen hjem, kjære, middagen står på bordet. Gå og skift, så kommer du ned," sa moren min med sin søte stemme. Jeg ga henne et kyss på kinnet og gikk opp for å skifte. Etter å ha skiftet kom jeg ned igjen og gikk inn i spisestuen. Jeg stivnet da jeg så hvem som satt der. Jeg bet tennene sammen og stirret på personen som satt ved bordet. "Hvorfor står du der, Fai... kom igjen... la oss spise middag," sa moren min og dro meg mot bordet. "Hva gjør han her?" spurte jeg med en kald tone. Atlas så på meg med et såret uttrykk, men fortsatte å smile til meg, noe jeg ignorerte.
"Ikke vær uhøflig, Faith... han er vår gjest... nå kom igjen, la oss spise," sa faren min med en bestemt tone. Jeg satte meg ned, men stirret på Atlas. "Så, Atlas... hvordan går det med vår lille Leo?" spurte moren min med et bredt smil, noe som fikk meg til å stivne. 'Vår lille Leo?' hånlo jeg mentalt. Hun snakket til ham som om babyen var hennes barnebarn. "Han har det bra, tante... han ville virkelig komme hit, men det ble for sent for ham, så han er hos mamma og pappa," svarte han med sin dype stemme. "Åh, og hvordan går det med Kate og Dave... det er lenge siden de har besøkt oss siden vi flyttet," sa moren min trist. Atlas smilte. "De savner dere mye og planlegger å komme snart."
Jeg satt der og lekte med maten mens han snakket med foreldrene mine. "Faith, hvorfor spiser du ikke, kjære?" spurte moren min bekymret. "Jeg er ikke sulten, mamma," sa jeg rolig. "Tull... jeg vet hvordan du er på jobb... du spiser knapt... så kom igjen og fyll opp magen din," sa hun med sin morslige stemme og fylte tallerkenen min med litt pasta. Jeg tok en bit av pastaen, og smaksløkene eksploderte i munnen min. Åh, hvor mye jeg elsker mors matlaging.
Mens jeg spiste, følte jeg et blikk på meg. Jeg visste hvor det kom fra, men ignorerte det og knyttet hånden under bordet. Kunne han ikke se en annen vei? Jævla drittsekk. "Faith," ropte moren min etter noen minutters stillhet. Jeg så opp på henne. "Vi ville snakke med deg om noe," sa faren min etter å ha renset halsen. Jeg la ned gaffelen og lente meg tilbake, ga dem et nikk for å fortsette. De kastet et blikk på Atlas og så tilbake på meg. "Faith, du er nå 27 år gammel, og... Atlas er også aleneforelder, og... vi tenkte at du og han-" Jeg reiste meg, og stolen skrapte mot gulvet, noe som fikk foreldrene mine til å trekke seg tilbake. Jeg ga dem et blankt blikk. "Jeg er ikke sulten," sa jeg kaldt og begynte å gå bort til moren min snakket.
"Du kan ikke alltid ignorere oss når vi snakker om dette. Du og Atlas har kjent hverandre siden dere var babyer... ingen forstår ham bedre enn deg, og Leo elsker deg mye, han tror til og med at du er moren hans. Du er 27 nå, og jeg vil se datteren min gift og lykkelig," sa hun med tristhet i stemmen. Jeg snudde meg og ga foreldrene mine et kaldt blikk. "Og dere tror at dere vil se meg lykkelig gift med personen som ødela livet mitt?" freste jeg, noe som fikk moren min til å se bort i skyld.
"Fai-" "HOLD KJEFT!" ropte jeg og avbrøt ham. "Jeg snakker ikke til deg, så ikke våg å blande deg inn," sa jeg og pekte på ham, som så overrasket ut. "Faith, stopp dette nå... du blir mer respektløs for hver dag som går," skjelte faren min meg ut. Jeg hånlo og gikk mot dem. "Jeg er ikke respektløs, pappa, jeg sier bare sannheten, og-" jeg så på Atlas, "jeg gir bare respekt til dem som fortjener det, så slutt å prøve å overbevise meg om å gifte meg med ham," freste jeg til foreldrene mine i sinne, som så på meg med triste øyne.
"Men... Fai, Leo han_" "Hva med Leo?... Jeg har aldri tilbrakt tid med det barnet, så det er åpenbart hvem som har hjernevasket ham," stirret jeg på Atlas. "Faith... jeg vet hva hun gjorde, men hennes siste ønske var at du skulle ta vare på ham," sa faren min, noe som fikk blodet mitt til å koke. "Hennes siste ønske?... Tror du virkelig at jeg gir en dritt om hennes siste ønske? Etter å ha ødelagt livet mitt... forlot hun verden og etterlot meg med problemer. Hun nyter sikkert tiden der oppe etter å ha ødelagt alt og etterlatt byrden sin på meg," freste jeg. "FAITH!" ropte Atlas.
Jeg stirret på ham mens han gikk mot meg. "Leo er ikke en byrde... han er min sønn," sa han med et alvorlig ansikt. "Da, hvis han er din sønn, så hold ham hos deg og finn noen andre til å bli moren hans og slutt å plage meg," freste jeg og gikk bort mens jeg ignorerte ropene hans.
"Faen ta deg, Atlas Williams," hvisket jeg i sinne.