Kapittel 3
For 5 år siden
"Jeg kommer til å savne deg så mye," gråt jeg i armene hans. "Jeg kommer til å savne deg også, min tøffe engel," hvisket han tilbake. Jeg ville ikke slippe ham. Han var min verden, min besettelse, hvordan skal jeg leve uten ham? "Baby... du må slippe meg... det er tid for flyet mitt," sa han og kysset meg på hodet. Jeg klemte ham hardt og hulket. Han brøt klemmen og tok ansiktet mitt i hendene. "Jeg ringer deg når jeg har landet... jeg lover," sa han og tørket bort de store tårene mine. "Nå gi meg et kyss," smilte han og kysset meg lidenskapelig på leppene. "Ta vare på deg selv og ring meg, ok?" sa jeg mens jeg snufset tilbake tårene. Han lo og kysset meg på leppene en, to, tre ganger. "Det skal jeg, og du må også ta vare på deg selv og ikke lage problemer for lærerne... du bråkmakeren," sa han lekent og fikk meg til å le.
Han snudde seg deretter mot Mel som stod der og så på oss. "Kom hit, Mel," sa Atlas med åpne armer. Hun løp mot ham og klemte ham hardt, noe som fikk ham til å le. "Jeg kommer til å savne deg, Mel... prøv å holde styr på denne bråkmakeren... jeg vil ikke at hun skal havne i slagsmål mens jeg er borte," sa han og ga meg et ertende blikk. Hun nikket. "Jeg kommer til å savne deg, Atlas... sørg for å ringe oss når du har landet," sa hun med sin søte stemme. Han kysset henne på pannen og vinket til oss da han gikk inn gjennom portene.
Mel klemte meg fra siden. "Han vil være ok. Han kommer tilbake som en veldig suksessfull mann," trøstet Mel meg. "Ja... det vil han sikkert."
Dager og uker fløy forbi, og jeg begynte å savne Atlas veldig mye. Jeg savnet å kose med ham, jeg savnet berøringen hans, kyssene hans, ertingen hans, ughhh jeg savner ham så mye. Jeg ringte eller skypet med Atlas hver dag. Han tok alltid seg tid til meg... åh, hvor mye jeg elsker denne mannen.
"Hvordan var jobben?" spurte jeg ham. Han sukket og la seg på sengen. "Slitsom... men bra," svarte han med et gjesp. "Awww, er babyen min sliten... gosh, jeg vil kose med deg akkurat nå," sa jeg med en sur munn, noe som fikk ham til å le. "Samme her, babe... jeg vil gjemme ansiktet mitt i nakken din og ta inn den vakre duften din. Baby, jeg savner deg så mye..." sa han og sendte meg et luftig kyss fra telefonen. "Jeg savner deg også... når kommer du tilbake?" spurte jeg med en liten rynke i pannen. "Jeg vet ikke, babe... kanskje om noen år?" "NOEN ÅR?!!! HVA?!" ropte jeg sjokkert. "Babe, ro deg ned... jeg lover at jeg skal komme tilbake for å møte deg hver måned," sa han med et trist smil. "Jeg kan ikke leve uten deg, Atlas... dager... uker... ja, til og med måneder er ok, men år?... Jeg kommer sikkert til å dø innen den tid," sukket jeg. "Ikke våg å snakke om døden, Fai... du er livet mitt... ikke engang døden kan skille oss. Bare vent på meg... jeg kommer tilbake for deg, og så kan vi gifte oss, og så kan du gi meg et søtt fotballag," sa han og blunket til meg. "Vil du gifte deg med meg?" spurte jeg sjokkert. Han himlet med øynene og brakte telefonen nærmere ansiktet sitt. "Selvfølgelig vil jeg det. Jeg skal sørge for at du bare gifter deg med meg. Jeg er den eneste mannen for deg, og du skal være moren til våre søte barn," sa han med et alvorlig ansikt som fikk meg til å rødme.
Han lo da han så meg rødme. "Bare vent på meg, baby. Tiden vil fly, og så kommer jeg til deg på hesten min og tar deg med meg," ertet han og fikk meg til å le. "Jeg elsker deg så, så, så mye, min tøffe engel," sa han og så gjespet han. "Jeg elsker deg også, min djevel, og god natt. Du må være sliten. Jeg ringer deg i morgen," sa jeg og sendte ham et kyss gjennom telefonen. "Elsker deg, god natt, baby," hvisket han og la på. Jeg sukket og falt tilbake på sengen min. Jeg drømte om dagen vi skulle gifte oss, dra på bryllupsreise, få barn, gosh hvorfor rødmet jeg? Jeg lo av den tanken.
6 måneder senere
"Mel, må du dra?" spurte jeg trist. Mel tok kinnene mine i hendene. "Jeg er lei meg, Fai... jeg skulle ønske jeg kunne bli, men hun er tanten min. Hun er den eneste personen i verden som er igjen av familien hennes. Jeg må være der for henne... men jeg kommer tilbake... jeg lover," sa hun med et trist smil. Jeg sukket og så bort. "Først Atlas og nå du. Hvorfor må det være i New York?" mumlet jeg. "Uansett... ta vare på deg selv og håper tanten din blir frisk. Atlas sa han vil være der for å hente deg fra flyplassen." Vi klemte hverandre, og jeg vinket til henne da hun gikk gjennom portene.
Nå var jeg helt alene her i London, vel ikke teknisk sett, siden jeg hadde mine to eldre beskyttende brødre, foreldrene mine og Atlas' foreldre, men vennene mine var ikke ved min side. Jeg kom til å savne dem mye.
Lite visste jeg at livet mitt skulle endre seg for alltid etter at vennene mine dro.