Kapittel 2
Faiths perspektiv
"Jeg vil at alt arbeidet skal være ferdig innen klokka 17 i kveld, forstått?" beordret jeg kaldt til min PA som skalv under blikket mitt. "J-ja, fr-frue," sa hun med skjelvende stemme og forlot rommet med bunker av filer i armene. Jeg sukket og lente meg tilbake i stolen mens jeg masserte tinningene. Kontortelefonen ringte plutselig og rev meg ut av transe. Jeg svarte telefonen med en trøtt stemme. "Fr-fr-frue, noen er h-h-her for å møte d-dem," stotret hun. Jeg himlet med øynene av stemmen hennes og la på uten å svare.
Plutselig spratt døra opp og fikk meg til å hoppe. "Mamma, mamma, jeg savner deg," sa en søt stemme som fikk meg til å skjære tenner. Jeg så ned på beinet mitt og fant en treåring som holdt fast i skjørtet mitt og dro i det for å få oppmerksomheten min. Jeg rev skjørtet hardt vekk fra ham og reiste meg opp. Hvordan i all verden kom han hit?... med mindre............
"Unnskyld, Faith, han løp ut av bilen da jeg parkerte utenfor bygningen og sa at han savnet deg," sa en dyp, hes stemme med et lite smil om munnen. Jeg ga ham et blankt blikk og stirret på ungen. "Hva gjør du her, Mr. Williams?" spurte jeg med en kald stemme som fikk ham til å se på meg med smerte? Jeg fnyste av den tanken... Smerte og ham?
"Faith, har du glemt at jeg eier halvparten av dette selskapet," sa han med et smil og prøvde å erte meg. Jeg himlet med øynene og satte meg ned. "Mamma," ropte barnet og strakte armene opp så jeg kunne løfte ham, men jeg ignorerte ham fullstendig. "Pappa," gråt han med tårer som rant fra de store blå øynene. "Baby, kom hit, mamma er opptatt akkurat nå," sa Atlas med en myk stemme. Kalte han meg nettopp mamma?... hva i helvete?
"Jeg er ikke moren hans," spyttet jeg ut i irritasjon og sinne. Atlas så på meg med et såret blikk. "Faith-" "Hold kjeft... sørg for at ungen din aldri kommer hit igjen, forstått? Dette er ikke en forbanna barnehage hvor du kan ta med barn for å irritere oss," hveste jeg med et blikk som kunne drepe. "Faith, han er sønnen din-", "Sønnen min?... hvordan er denne ungen sønnen min?... fødte jeg ham?... nei, det gjorde jeg ikke, så hold kjeft og slutt å hjernevaske ungen," snappet jeg, og la vekt på ordet denne.
Han sto der og stirret på ansiktet mitt, noe som fikk meg til å knytte nevene i ren sinne. Sinnen, hatet og avskyen jeg har for denne mannen vil aldri ta slutt. Selv etter tre år trodde jeg at jeg skulle klare å gå videre, men nei... han måtte dukke opp og introdusere seg som eieren av dette selskapet som deler halvparten av eierskapet, mens jeg er administrerende direktør for dette selskapet, noe som betyr at vi begge må jobbe sammen. "Kom deg ut," spyttet jeg ut og gikk tilbake til å sjekke filene mine. Jeg kunne høre ungen snufse, prøve å kontrollere gråten, men jeg ignorerte det bare. "Uansett hvor mye du hater meg, ignorerer meg og Leo, vil jeg aldri forlate deg, Faith. Jeg vil gjøre alt for å få deg til å tilgi meg... for at jeg skal bli din verden igjen, og det er et løfte jeg gir meg selv," sa han med besluttsomhet og selvtillit som fikk meg til å fnise.
Jeg satte meg rett opp, flettet fingrene sammen og lente meg tilbake i stolen. "Du kan gjøre hva du vil, Mr. Williams, men jeg vil aldri tilgi deg og din kone for det dere begge gjorde mot meg. Min selvrespekt er mye viktigere enn deg og din såkalte kjærlighet. Jeg vil aldri komme tilbake til deg, og jeg vil heller ikke la deg komme tilbake i livet mitt... Nå kom deg ut," sa jeg med en rolig, men fast stemme.
Han så bort, anger, smerte og skyldfølelse viste seg i ansiktet hans. Han løftet opp sønnen sin, kalt Leo, og gikk mot døra. "Jeg elsker deg," hvisket han og forlot rommet, og etterlot meg med mine smertefulle tanker.
For fem år siden...
"Mmmm elsker deg så mye, min kjære," stønnet han mens han sugde på halsen min. "Jeg får aldri nok av deg... åh gud... du er min... helt min," hvisket han i øret mitt, og bet meg i øreflippen så jeg stønnet navnet hans. "Jeg elsker deg også, Atlas... så mye," hvisket jeg tilbake. Plutselig ble døren slått opp, og inn kom vår kjære venn som alltid må avbryte våre øyeblikk. "Melissa," klaget Atlas, noe som fikk oss til å fnise. "Beklager... det er ikke min feil at jeg kommer inn og dere alltid holder på," sa hun med et øyerull mens hun gikk mot sofaen med en pose Doritos. Atlas skulle til å kysse meg på leppene helt til Melissa satte seg mellom oss og fikk oss begge til å stønne. "Mel... hva i all verden," stønnet Atlas. "Beklager," smilte hun og slo på TV-en, noe som fikk meg til å fnise.
Mens vi alle så på TV, prøvde Atlas å røre ved skulderen min ved å lene armen rundt Mel så hun ikke kunne se. Jeg ga ham et forførende smil som fikk ham til å skuffe leppene som om han desperat ville kysse meg. Han satte seg så stivt som om han husket noe. Han tok fjernkontrollen og slo av TV-en. "Hva i all verden, Atlas... jeg så på det... du ødela spenningen," stirret Mel på ham. "Jeg vet, men hør... jeg kom nettopp på at jeg skulle fortelle dere noe," sa han ganske stille, noe som gjorde meg bekymret. "Hva har skjedd, Atlas?" sa jeg nå mens jeg gikk mot hans side av sofaen, satte meg ved siden av ham og la hånden min over hans, som han strammet. "Fai... Mel... jeg har noen gode nyheter og noen... dårlige nyheter," sa han med en stille tone. Jeg og Mel ga hverandre et bekymret, men forvirret blikk og så tilbake på Atlas, ventende på at han skulle fortsette.
"Jeg... jeg har fått tilbud om en jobb i New York i et av de beste selskapene i verden eid av Mr. Richard Bailey," sa han, noe som fikk øynene våre til å utvide seg i sjokk. Richard Bailey var en milliardær. Han eide så mange selskaper, og å få en jobb hos ham var noe verdt å dø for. Jeg og Mel hylte av glede og klemte ham i spenning. "Å herregud... gratulerer, Atlas... jeg er så glad på dine vegne," sa jeg med glede og kysset ham på kinnet med full kraft, noe som fikk ham til å vise sine søte smilehull. "Gratulerer, Atlas... dette er virkelig fantastiske nyheter," sa Mel.
"Men..." han stivnet. "Men hva, Atlas?" spurte jeg bekymret. "Men jeg må bo i New York, noe som betyr at jeg drar fra London om tre dager," sa han med tristhet, noe som fikk meg til å rynke pannen. "H-hva?... tre d-dager?" spurte jeg sjokkert med en skjelvende stemme mens tårer begynte å fylle øynene mine. Da Atlas så tårene mine, tok han raskt kinnene mine i hendene... "Nei... nei, baby, ikke gråt," kysset han bort tårene mine... "Jeg vil ikke se tårer i dine vakre øyne, baby... hvis du ikke vil, så blir jeg her... bare og bare for deg," sa han med så mye kjærlighet. Jeg følte meg skyldig fordi han hadde jobbet så hardt for å få denne jobben, og jeg ville at han skulle oppnå det beste i livet. "Nei... du drar, men lov meg at du alltid vil være i kontakt med meg og aldri vil være utro mot meg og-" han avbrøt meg ved å kysse meg lidenskapelig på leppene. "Jeg vil aldri, aldri være utro mot deg. Du er min badass engel... aldri i livet mitt ville jeg gjøre det. Jeg er den eneste som vil ta din jomfrudom, og du vil være den eneste jenta som tar min... du er min første og siste," hvisket han og kysset meg igjen, men denne gangen besittende. Jeg klemte ham tett og kysset ham på halsen. Jeg følte meg så rørt og heldig som hadde denne mannen som min elsker... min mann... min Atlas.
Et host brøt oss ut av vårt spesielle øyeblikk. "Folkens... glemmer dere at jeg også er her?" sa Mel med et irritert ansikt, noe som fikk oss til å le. "HAHAHAHA nei Mel... hvordan kan vi glemme deg," sa jeg og smilte til Atlas som også smilte tilbake, tenkende på det jeg tenkte på. "Hvorfor gir det blikket meg en dårlig følelse?" spurte hun forvirret. Jeg og Atlas ga henne et ondt smil og hoppet på henne, kilte henne mens hun lo som en gal kvinne. "O-oh min gud s-stopp... A-atlas... d-det kiler... F-fai," lo hun uten å klare å si ordene sine ordentlig. Vi begge stoppet og hadde en gruppeklem. Jeg var så takknemlig for å ha en så kjærlig søster og en fantastisk elsker. Jeg kunne ikke be om mer. Disse to var min verden.
Nåtid
"Lite visste jeg at de samme menneskene som en gang var min verden, skulle bli årsaken til mitt knuste hjerte," hvisket jeg til meg selv mens en tåre falt fra øyet mitt.