Kapittel 14
Faiths synsvinkel
"Så jævla irriterende," mumlet jeg irritert mens jeg kjørte. Jeg var på vei til parken og hadde med vilje valgt å dra sent, men nå angrer jeg da denne idioten stadig sendte meg meldinger og irriterte vettet av meg. Jeg kom endelig frem til parken og parkerte bilen utenfor. Jeg tok på meg solbrillene og steg ut av bilen, og gikk mot parken. Jeg følte mange øyne på meg og rullet med øynene mot guttene som sjekket meg ut. Forbanna idioter.
Jeg lot blikket gli rundt i parken og stoppet da jeg så en høy skikkelse hjelpe et barn på husken. Jeg sukket og nærmet meg dem sakte, stående bak de to. "Mamma...Mamma," ropte ungen og gjenkjente meg, noe som fikk meg til å ville dekke til ørene. Atlas snudde seg og ga meg et lite smil som jeg ikke returnerte. Jeg følte to små armer rundt beinet mitt, noe som fikk meg til å se ned. Han ga meg et bredt smil som viste noen av melketennene hans. Han var søt...ugh. Jeg så raskt bort og skulte på Atlas. "Jeg sa fa- forbanna at jeg skulle komme, så hvorfor sendte du meg meldinger konstant mens jeg kjørte?" freste jeg i sinne. Han lo og ristet på hodet, noe som fikk meg til å rynke pannen i forvirring. "Hva er så morsomt?" spurte jeg forvirret. "Du ser så sexy ut når du er en sint engel," sa han med et smil. Jeg ga ham et tomt blikk og gikk nærmere ham, noe som fikk ham til å tørke bort smilet. "Kall meg aldri en engel," freste jeg og trakk meg tilbake, noe som fikk ham til å se på meg med smerte og våte øyne som han blunket bort.
Jeg kjente fortsatt de små hendene på beinet mitt, som nå begynte å bli irriterende. "Jeg savner deg, mamma... du leke med meg, mamma?" spurte han med sin søte babystemme. Jeg ga ungen et tomt blikk og bøyde meg ned til hans høyde. Han fniste og tok tak i kinnene mine, noe som fikk meg til å mykne i ansiktet. Jeg stivnet så og innså hva som skjedde. Denne lille ungen svekket meg. Jeg fnyste av den tanken og ga barnet et seriøst ansikt. "Hør her, unge... jeg er ikke mammaen din, ok? Nå vær en snill gutt og gå hjem med pappaen din," sa jeg med en tom tone. Jeg vet at man ikke snakker slik til et barn, men jeg hadde mistet følelsene mine etter det som skjedde for mange år siden.
"Fai... hva i helvete," freste Atlas. Jeg så tilbake på ham og skulte mens jeg reiste meg opp. "Hva? ...ungen må vite sannheten. Slutt å såre den ungen og slutt å lyve for ham, for når han vokser opp, må du en dag fortelle ham om moren hans," spyttet jeg ut ordet mor. Han ga meg et sårt blikk og grep midjen min og trakk meg mot seg. Han ga meg et sint blikk, øynene hans fulgte hele ansiktet mitt før de myknet. Han lukket øynene og tok et dypt pust. "Vær så snill, engel, v-vær så snill... jeg var den som såret deg, som forrådte deg, men det barnet har ingen feil i dette, han er uskyldig, han lengter etter en mors kjærlighet," sa han med en skjelvende stemme. Jeg dyttet ham litt bort fra meg og kastet et blikk på ungen som nå så på oss med forvirring, med hodet tiltet til siden. Han var en karbonkopi av faren sin, men øynene hans var som hennes.
"Hvis du er så desperat etter at barnet ditt skal ha en mors kjærlighet...så gå og finn noen andre som er villig til å gjøre det...for jeg tar ikke denne byrden på meg," sa jeg med en rolig, men kald tone. "Han er ikke en byrde, Fai...han er sønnen min...min sønn...vår sønn," sa han mykt til slutt. Jeg fnyste og så på ham med vantro. "Du er så forvirret, Mr. Williams...du oppfører deg som om jeg fødte ham, når det var din kone. For en egoistisk drittsekk du er. Nå som hun er ute av livet ditt...prøver du å involvere meg i problemene dine fordi du ikke kan ta vare på ham selv?" spyttet jeg. Atlas så på meg, forbløffet. "Nei, Fai...Nei...jeg trenger ikke en kvinne til å ta vare på sønnen min...han er mitt blod, men det jeg trenger er din kjærlighet...deg...og bare deg," hvisket han og tok hendene mine i sine. "Fai, jeg...jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for at du skal gi meg en sjanse...jeg-" "Slutt å prøve," avbrøt jeg ham, og han sperret øynene opp. "Slutt å prøve, Mr. Williams...jeg er lei av at du plager meg hele tiden. Jeg kommer ikke tilbake...vi er ferdige, og dette er siste gang jeg sier dette," og med de ordene forlot jeg ham og barnet, og ignorerte barnets gråt. Jeg følte et stikk av smerte da jeg hørte gråten hans, men ristet det av meg.
"Mamma...Mamma," gråt han. Jeg lukket øynene hardt og åpnet dem igjen, satte meg inn i bilen. Jeg tok av solbrillene og startet bilen på nytt. Jeg kastet et siste blikk mot parken og så barnet med røde øyne og tårer som rant nedover kinnene, armene hans strakte seg ut mot meg mens han gråt vilt, mens Atlas prøvde å roe ham ned.
Jeg satt der i noen sekunder og følte meg dårlig. Jeg dro i håret av frustrasjon og stønnet, gikk ut av bilen og stormet mot faren og sønnen. Atlas så på meg med sjokk mens barnet gråt enda høyere, og tiltrakk seg all oppmerksomhet fra folk rundt. Jeg tok barnet fra armene hans og vugget ham sakte frem og tilbake, og han roet seg ned. Han gnidde ansiktet sitt inn i halsen min, og gjorde den våt. "Shhhh...jeg er her...ikke gråt," hvisket jeg, uten å vite hvordan jeg skulle roe et gråtende barn. Han snufset, og sakte døde hulkene hans ut. Jeg så på Atlas som så på meg med et mykt uttrykk...som om han så på oss med kjærlighet?.
"Jeg elsker deg, mamma," sa barnet mellom snufsene sine, noe som smeltet hjertet mitt. Jeg ble der i noen minutter til han sovnet. Jeg ga barnet forsiktig tilbake til Atlas og sukket av utmattelse. Jeg snudde meg for å gå, men ble stoppet. "Vent," ropte han stille. Jeg snudde hodet mot ham og ga ham et blankt blikk. "Tusen takk," sa han med et lite smil. Jeg ga ham et stivt nikk og gikk bort.
Jeg håpet bare at dette barnet ikke blir min svakhet.......