Kapittel 12
3 år siden
Fortellerens perspektiv
*Faith orket ikke å se Atlas sammen med Melissa lenger. Hun trodde hun skulle dø av et hjerteinfarkt på grunn av de kontinuerlige hjertesorgene hun hadde lidd. Hun ønsket å være egoistisk... hun ønsket Atlas tilbake, og for det måtte hun vinne ham... hun måtte få oppmerksomheten hans rettet mot henne, men å se hvor mye hat han hadde for henne og hvordan han fornærmet henne, fikk henne til å avlyse planene sine og prøve å komme seg videre fra ham, noe som var veldig vanskelig for henne. Grunnen til at det var så vanskelig for henne, var fordi Atlas gjorde det vanskelig. Hvis hun ville date noen, ville Atlas gripe inn og oppføre seg som sitt gamle besittende jeg. Selv om han var gift, oppførte han seg som om Faith var hans kone i stedet for Melissa, noe som forvirret henne. Hun hatet hvor mye kontroll han hadde over henne... hvordan han svekket henne, men hun trengte å holde seg sterk. Hun følte seg såret av å se ham være så kjærlig mot sin kone, men ville ikke tillate seg selv å date eller engang gå ut med sine mannlige venner hun hadde fått mens han var i New York.
Melissa gjorde ting enda verre. Hun ville oppføre seg så frekt mot Faith, men så uskyldig og kjærlig når Atlas var der. Faith var forvirret over hvorfor Melissa oppførte seg slik. Melissa var hennes beste venn, hennes søster, hennes alt, og å se henne oppføre seg slik gjorde henne sint og såret. Faith hadde gjort mange ting for Melissa... fra å forsvare henne... til å kjempe for henne... til å redde henne fra mobbere... hun hadde gjort så mange ting, og dette var hva Melissa ga tilbake til henne?... ved å ta hennes kjæreste - ekskjæreste fra henne?...
"Mamma, hvorfor er du så glad i dag?... Jeg mener, hva er anledningen?" spurte hun med et smil. "Å Faith, vi har nettopp fått noen fantastiske nyheter," sa Faiths mor med et bredt smil. Faith lo og klemte moren sin. "Vær så snill, del," sa hun med et smil. Moren holdt Faiths hånd. "Melissa er gravid," ropte moren i glede. "Kate og Dave er så glade... åh, jeg kan ikke vente med å se den lille bylten," ropte moren og gikk bort i lykke, ivrig etter å bake en kake. Faith sto der frosset... sjokkert... forrådt... såret.
Gravid?... Melissa var gravid?. Tårer begynte å strømme ut av Faiths øyne. Hun følte seg nå fullstendig knust. Hun kunne føle hjertet sitt klemme seg sammen av smerte. Hun klemte hånden over brystet og prøvde å roe seg ned, men smerten var for stor. Hun falt til bakken med hånden over hjertet mens hun brøt sammen av nyhetene. Hun burde være glad, men det var hun ikke... hvorfor?... fordi kjærligheten i hennes liv skulle få en baby med noen andre som ikke var henne.
På den andre siden var Atlas sjokkert. Han sverget på at han brukte kondomer da han ikke ønsket å få en baby med Melissa. "Mel... er du sikker på at du har en baby?" spurte han sjokkert. Melissa rynket pannen og så på ham med tristhet. "Nei... ikke jeg, men vi skal ha en baby... er du ikke glad, kjære?..." spurte Melissa med tårer og ønsket å manipulere ham. Han ristet på hodet og tok henne om kinnene. "Nei... nei... jeg er glad... jeg er virkelig glad," løy han og rørte ved hennes flate mage. "Denne babyen er vår gave, og vi vil elske ham eller henne så mye," hvisket han. "Jeg elsker deg så mye, Atlas," sa hun og kysset ham på leppene, som han svarte på etter noen sekunder, men han sa aldri de tre ordene tilbake. Faktisk hadde han aldri sagt 'jeg elsker deg' til Melissa, da han ikke følte kjærlighet mot henne... han brydde seg bare om henne, men nå måtte han begynne å elske henne da hun bar hans baby, og for det må han komme seg videre fra Faith... han må. 'Hva ville hennes reaksjon være?' tenkte han for seg selv.*
Nåtid
Atlas sto utenfor Faiths kontor. Han ønsket å snakke med henne igjen... omfavne henne i armene sine og føle huden hennes... varmen hennes... kjærligheten hennes. I stedet for å banke på døren, stormet han inn og fant henne snakke i fasttelefonen. "Ja... ja, ingen problem... bare bestill det til klokka 13 i morgen," sa hun med en profesjonell tone og la på. Hun ignorerte fullstendig hans tilstedeværelse og gikk tilbake til arbeidet sitt, noe som fikk ham til å føle seg fornærmet og irritert. Han ønsket all hennes oppmerksomhet på ham og bare ham, men han fortjente det ikke, og det visste han.
"Faith....." han hostet falskt "Jeg trenger noen filer til morgendagens møte" han løy, da han ønsket å starte en samtale. "Hmm... bare spør Lindy, hun vil gi dem til deg" sa hun i en kjedelig tone, da hun var for fokusert på skjermen på laptopen. Atlas bet tennene sammen da han mislyktes og snakket igjen "Jeg spør deg... ikke Lindy" sa han nå med en alvorlig tone. "Og som jeg sa... spør Lindy... jeg er opptatt for øyeblikket" sa hun igjen med en kjedelig tone. Atlas følte seg sjalu på laptopskjermen, da han ønsket at øynene hennes bare skulle være på ham. Han ønsket at han var laptopen for en stund, så han kunne stirre inn i hennes vakre sjokoladebrune øyne.
Han sto der i noen minutter i stillhet og bare stirret på henne med følelser. Følende blikket, sukket Faith og snudde seg for å stirre på mannen som nå irriterte henne. Hun reiste seg og gikk til en av hyllene og tok ut noen filer. Hun gikk mot ham og kastet dem på bordet foran ham og gikk tilbake til stolen sin, fortsatte arbeidet sitt.
Atlas sukket i tristhet og så tilbake på henne. "Faith...kan...kan vi snakke, vær så snill?" ba han. Faith fnyste og stirret på ham. "Seriøst, Mr. Williams... hvorfor er det at du alltid vil snakke når jeg er opptatt?" spurte hun irriterende. "Fordi du unngår meg og nekter å snakke med meg etter arbeidstid?" sa han, men det kom ut mer som et spørsmål. Faith klemte neseryggen og lente seg tilbake i stolen med lukkede øyne. Hun tok deretter et dypt pust og åpnet øynene igjen for å se mannen hun hatet og en gang elsket foran seg, men mye nærmere. "Snakk" mumlet hun. Atlas smilte og sto foran henne mens hun satt i stolen sin. "Om middag... eh... Leo ønsket å møte deg, men han kunne ikke da det var for sent. Han har grått i flere dager og vil ikke stoppe før han møter deg. Vær så snill, Faith... vær så snill, vil du komme over i kveld for å møte ham... ikke tenk på ham som min eller hennes sønn, men for menneskehetens skyld, vær så snill... bare en gang kom og møt ham" ba han ikke bare for sin sønn, men for seg selv. Det har gått år siden Faith satte foten i huset hans. Han ønsket at hun skulle komme over slik at han kunne tilbringe tid med henne og sønnen sin. Han elsker sønnen sin veldig mye, og han var den beste gaven gitt til ham, så vel som Faith. Faith lukket øynene i smerte da et tilbakeblikk dukket opp i hodet hennes.
3 år siden
*Melissa var nå 5 måneder gravid, magen hennes vokste større og større, og det var da Faith bestemte seg for å holde avstand fra henne. En dag kom Melissa og hun ansikt til ansikt, og det var da alt gikk ned. "God morgen" sa Melissa med sin falske vennlige stemme. Faith ga henne et kaldt nikk og fortsatte å gå opp trappen. Melissa kom så foran henne og blokkerte henne fra å gå opp trappen. "Hva gjør du, Melissa... flytt deg" sa Faith med sin kalde stemme. Melissa smilte og krysset armene "og hvorfor skulle jeg det........hore?" freste hun og fikk Faith til å bite tennene sammen.
Faith flyttet seg til siden for å komme videre med dagen, men Melissa blokkerte henne igjen. Faith stønnet og stirret på henne. "Hva i helvete prøver du å gjøre?" spyttet Faith i irritasjon. Melissa bare trakk på skuldrene, men så plutselig Atlas komme ut av rommet hennes. Melissa skrek da og lot som hun snublet, men dessverre for henne gjorde den falske snublingen at hun faktisk falt ned trappen og skrek. "MELISSA!" ropte Faith i sjokk og bekymring, løp ned trappen og så henne på gulvet med blod på pannen mens hun lå der bevisstløs.
"Faen..faen...Melissa..Mel...Mel..våkne opp VÅKNE OPP!" Faith fikk panikk og holdt Melissas ansikt, tårer fylte øynene hennes. Hun følte seg dyttet bort da hun så Atlas plukke opp Melissa. "Faen....." mumlet han bekymret. Melissas øyne begynte å bevege seg sakte "Ikke lukk øynene baby... ikke... ingenting vil skje med deg baby... ingenting... bare... bare ikke lukk øynene" sa han med en skjelvende stemme mens han skyndte seg ut av huset og etterlot en sjokkert Faith bak.*