Prolog
Jeg løp raskt ned trappen i spenning, klar til å møte kjærligheten i mitt liv, mannen jeg har ventet på hele livet. Han lovet meg at han skulle komme tilbake for meg, han ba meg vente på ham, noe jeg gjorde i fem år, og endelig var dagen kommet.
Jeg holdt på å snuble i trappen, men jeg brydde meg ikke om jeg skadet meg, jeg lengtet etter å se ham, jeg var desperat etter å se ansiktet hans igjen etter fem lange år.
Med et bredt smil gikk jeg gjennom gangen og var klar til å hilse på ham, men smilet mitt forsvant da jeg så hva som ventet. Jeg hørte mitt eget hjerte knuse i små biter, og ordene jeg hørte neste traff meg som en skarp pil.
"Gratulerer med bryllupet, sønn. Du og Melissa ser helt nydelige ut sammen," sa fru Williams og så på paret med beundring og kjærlighet. Sjokkert tok jeg noen skritt tilbake og støttet meg mot veggen, følte meg svak mens friske tårer rant nedover mine røde kinn. 'Gift? Han var gift?'. Jeg så på ham med enorm smerte og svik.
Plutselig møttes blikkene våre, og hjertet mitt frøs. Jeg så et glimt av smerte i øynene hans, men han skjulte det raskt, erstattet det med kulde. Han så på meg med et tomt uttrykk, som om han ikke brydde seg, som om han ikke brydde seg om hvordan jeg følte det.
Jeg ventet i fem lange år på ham. Jeg forble trofast, lojal og ren for ham, og her kommer han hjem med en kvinne, ikke hvilken som helst kvinne, men min beste venn ved hans side og hevder å være gift. Jeg så på min venn med avsky og svik. Hun så på meg og ga meg et ondt smil.
'Hvorfor?'
"Jeg er virkelig skuffet over at du ikke fortalte oss. Hvordan kunne du gifte deg uten at vi visste det? Jeg trodde du og Faith hadde noe på gang. Du har virkelig overrasket oss, sønn," sa herr Williams med en rynke i pannen. Jeg sto i bakgrunnen med tårer som strømmet fra mine røde øyne. Blikket mitt var låst på ham og bare ham. 'Var min kjærlighet en spøk for ham? Var min kjærlighet et spill for ham?'
'Hvorfor gjorde du dette mot meg, Atlas? Hvorfor?'