Kapittel 1
Beep! Beep! Beep!
Det var den irriterende lyden som fortsatte å ringe i øret mitt. Hva var det? Kan noen slå det av, vær så snill. Jeg følte meg for sliten til å åpne øynene, så jeg gjorde det jeg er best på, jeg sovnet igjen.
Søvn har alltid vært min kur for alt. Når jeg er stresset tar jeg en lur, når jeg har en stor avgjørelse å ta og jeg ikke kan finne ut det beste alternativet, sover jeg på det. Når jeg går gjennom et hjertesorg, tar jeg en lur til og legger til litt spising i miksen.
Et hjertesorg. Hvorfor kom det til tankene? Jeg ville ikke tenke på det, så jeg tvang tankene mine til å fokusere på stillheten og mørket. Stillhet, det var ingen stillhet med mindre den tingen som lagde den lyden ville stoppe allerede. Seriøst, hva i all verden var det?
Jeg snudde meg til siden for å komme i en mer komfortabel soveposisjon. Jeg fant det lettere å sove på siden enn på ryggen. Huh! Nå var det trikset. Jeg vet ikke hva som skjedde, men pipelyden stoppet. Endelig litt fred og ro.
Tydeligvis var det alt jeg trengte, for jeg våknet 3 timer senere og følte meg mer energisk. Jeg åpnet øynene forsiktig og inspiserte omgivelsene mine. Rommet så veldig kjent ut, som det jeg var i etter ulykken. Det var mulig at det kunne være det samme rommet.
Jeg så maskinen ved siden av sengen som sannsynligvis var årsaken til pipelyden. Nå sto den majestetisk, men stille. Den maskinen betydde bare én ting, jeg var på sykehuset. Igjen. Seriøst, hva skjedde denne gangen? Jeg flyttet høyre hånd for å klø meg bak i nakken, men håndleddet mitt føltes sårt og smertefullt.
Når jeg så nærmere på det, så jeg en IV-kanyle som brukes til å levere væsker inn i kroppen min gjennom håndleddet. Følger kanylen, var den koblet til en forlengelsesslange som gikk hele veien til en pose med saltvann. Hvis de måtte injisere væsker, må ting ha vært forferdelige.
Jeg trykket på hodet-opp-knappen på sengen, som tillot meg å sette meg opp. Det viktigste spørsmålet var, hvorfor var jeg på sykehuset? Jeg husker at jeg dro til lanseringsfesten med Zuri og John. Jeg husker at jeg var opprørt over å finne ut at festen ble holdt på Hotel Royale, som var Marcus sitt hotell.
Jeg husker dansing, mye drikking og å gå på toalettet. Jeg husker alle talene helt til den aller siste. Jeg husker at jeg så Marcus for første gang på nesten tre år. Jeg husker mest hvor kjekk han så ut i dress.
"Faen! Zawadi, du må fokusere!"
Hva annet skjedde? Jeg husker at han snakket, selvsikker som vanlig med den dype tonen som fikk meg til å ville hoppe på ham. Jeg husker at han kalte en kvinne opp på scenen. En rynke begynte å danne seg på ansiktet mitt mens jeg husket flere og flere detaljer om den natten.
Jeg husker at jeg lurte på hvor jeg hadde sett henne før, da hun så så kjent ut. Jeg husket hans kunngjøring. Åh! Gud! Han sa at de skulle få en baby sammen, og for å gni salt i såret var de forlovet. Derfra kunne jeg ikke huske noe annet.
Vær så snill, ikke si at jeg besvimte av drikking, jeg drakk ikke engang så mye. Det ville være så pinlig. Kanskje det ikke var så ille, ikke sant? Hva kunne være verre enn å besvime? Å besvime. Hva om jeg besvimte? Foran alle de menneskene. Jeg følte en bølge av skam røre seg inni meg. Å herregud! Jeg besvimte, gjorde jeg ikke?
Der av alle steder. Jeg kunne ha besvimt hvor som helst ellers på denne jorden, men nei, det måtte være der. Gud! Så ydmykende. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kunne ikke muligens møte de menneskene igjen etter å ha ydmyket meg selv slik. Jeg ønsket at jorden skulle åpne seg og bare svelge meg hel fordi dette var for mye for meg.
Det var absolutt for mye for én person å håndtere. Hvorfor kunne jeg ikke få en pause? Bare denne ene gangen. Hvorfor kunne ikke universet for en gangs skyld la meg få en pause. Var jeg en dårlig person? Var det det? Var det derfor jeg ble straffet? Det føltes som om jeg ble straffet.
Mine forfedre hadde et sitat på vårt morsmål som snakket om balanse. At når du ønsker dårlige ting for en annen person, ville universet gi deg det du ønsket dobbelt så ille. Balanse mellom lys og mørke, godt og ondt, de levende og de døde.
Forfedre, gjorde jeg noe galt? Det må være noe galt hvis alt jeg gjør faller sammen på meg.
Jeg husker ansiktet hans da han kalte henne opp på scenen. Kjærligheten, hengivenheten og beundringen i ansiktet hans var overveldende. Jeg hadde aldri sett ansiktet hans slik før. Måten ansiktet hans lyste opp da han så henne, og smilet hans ble bredere etter hvert som hun nærmet seg ham.
Han var forelsket i henne, og han ønsket at hele verden skulle se det, inkludert meg. Jeg klarte ikke å forstå hva som hadde skjedd. Han har evnen til å elske noen dypt, bare ikke meg. Jeg derimot, som den tåpen jeg var, ga alt til ham i håp om og bønn om at han en dag skulle føle det samme for meg.
At en liten gnist av kjærlighet ville tenne i hans kalde, svarte hjerte, og at hjertet hans ville brenne av begjær, hengivenhet og kjærlighet for meg. Tilsynelatende var problemet meg. Jeg var problemet hele tiden. Jeg fortjente ikke hans kjærlighet fordi jeg i hans øyne ikke var verdig. Jeg var aldri verdig. Alle mine anstrengelser var ikke nok.
Og hvordan kunne jeg være det? Jeg kom ikke fra en rik familie, og jeg var heller ikke administrerende direktør for et stort selskap. Jeg tjener ikke mye penger. Jeg eier ikke et hus. Jeg har ikke bil. Viktigst av alt, jeg var ikke den mest attraktive personen, så hva i all verden tenkte jeg på?
At smaken hans ville endre seg? At han ville elske meg for min personlighet? Tull! Alt var bare tull. Jeg skapte alt i hodet mitt. Jeg ønsket så inderlig at han skulle elske meg at jeg begynte å tolke hans handlinger som kjærlighet. Nå ser jeg dem for hva de var. Medlidenhet. Han syntes synd på meg.
Hver eneste ting han gjorde var ut av medlidenhet. Han trengte noen til å varme sengen sin, og dessverre var jeg der. Ga ham alt jeg hadde å tilby. På det tidspunktet, hvis han hadde bedt om sjelen min, ville jeg ha gitt den til ham frivillig.
Jeg husket Jakes ord: "Marcus vil behandle deg riktig bare når det er fordelaktig for ham, og så snart han ser en ny skinnende leke, vil han kaste deg til side." Jeg var den brukte leken som ble kastet til side. Jeg følte meg definitivt slik.
Jeg skulle ha lyttet. Hvorfor lyttet jeg ikke? Hvorfor satte jeg ikke alle ledetrådene sammen? Hver ledetråd var rett foran meg. Folk advarte meg fra alle kanter. Fyren fra Masai Mara prøvde å advare meg, men ørene mine var fulle av voks. Jeg var ikke klar til å lytte.
Nå var jeg klar til å lytte. Det som har skjedd, kan ikke endres. Jeg trengte å komme videre med livet mitt og avslutte det kapitlet helt. Jeg trodde jeg hadde avsluttet det, men i virkeligheten holdt jeg fast ved håpet. Håpet om at han ville innse sin feil og komme tilbake for å be om unnskyldning.
Jeg var overbevist om at han ville komme løpende tilbake til meg, angrende og full av skyldfølelse. Det skjedde aldri. Faktisk skjedde det motsatte. Han forelsket seg, gjorde kvinnen i sitt liv gravid, og nå var de forlovet.
Mens jeg hadde ingen. Jeg var helt alene igjen. Jeg ble minnet nok en gang på hvorfor jeg stengte meg selv ute fra kjærlighet. Det var ikke verdt det. Noen få dager med lykke etterfulgt av hjertesorg var ikke for meg.
Jeg sverget fra denne dagen, i dette sykehusrommet, at jeg aldri ville la noen spille meg slik igjen. Jeg la merke til telefonen min på bordet og plukket den opp for å sjekke tiden. Klokken var tre på ettermiddagen. Jeg har ingen anelse om når jeg kom inn, men jeg kan plassere det til rundt midnatt.
Det var siste gang jeg brukte telefonen på festen. Så det betyr at jeg har vært her i mer enn 24 timer. Hvor var Zuri da? Jeg har vært våken en stund. Hvorfor har ingen kommet for å sjekke meg, ikke engang en sykepleier? Zuri er kanskje hjemme siden hun er gravid med babyen deres. Jeg skulle snart bli tante. De kom til arrangementet for å ha det gøy, og som vanlig ødela jeg det for dem.
Jeg må ha ødelagt arrangementet for alle. Hvem gjør slikt? Kanskje jeg var litt dramatisk fordi eksen min snakket og annonserte ting jeg ikke var klar til å høre, men måtte jeg besvime? Jeg skulle ønske jeg kunne få en ny sjanse til arrangementet.
Jeg skulle ønske jeg hadde en tidsmaskin slik at jeg kunne gjøre hele scenen om igjen, og denne gangen gå ut grasiøst og selvsikkert. Men vi vet alle at det ikke er mulig. Jeg var stuck med dette resten av livet.
Jeg trykket på ringeknappen på siden av sengen som ville varsle sykepleieren om at jeg var våken. Sykepleieren kom umiddelbart. Hun var høy, slank, hadde svarte fletter som var bundet i en knute for å unngå distraksjon under arbeidet. Hun hadde på seg uniformen sin, hvit bluse med marineblå bukser og svarte lukkede sko.
"Du er endelig våken."