Kapittel 6 Vil du prøve det?
Alle som var til stede, så sjokkert på Noah.
De tenkte, 'Har han virkelig kjøpt smykker fra Tiffany & Co.?'
"Ikke mulig!" Evelyn ristet på hodet, ute av stand til å tro at en fattig taper som Noah kunne ha råd til det.
Men Amelia hadde allerede bekreftet det. Det var virkelig Noah.
"Noah..."
Lisa sperret opp øynene, målløs.
"Drømmer jeg? Har han vunnet i lotto?"
"Kanskje. Eller hvordan kan han ellers ha så mye penger?"
De på kontoret hvisket til hverandre.
Noah gadd ikke å kaste bort tid på dem. Han rakte smykkeskrinet til Lisa og sa med et smil.
"Lisa, vi har vært gift i nesten ett år, og jeg har ikke gitt deg en gave. Dette er min første gave til deg."
Han tenkte, 'Og selvfølgelig kommer det til å bli en andre, en tredje, og mange flere.'
"Takk, Noah!" Lisa var så begeistret at tårene begynte å trille.
Hun strakte ut armene og klemte Noah.
"Så søtt!"
"Hun får en så verdifull gave foran oss alle!"
"Jeg misunner Lisa så mye. Jeg vil også ha en kjæreste som hennes!"
Noen av hennes kvinnelige kolleger så misunnelig på henne.
"Det er fortsatt arbeidstid!"
Evelyn rynket pannen og sendte et strengt blikk til alle til stede.
Hun var ikke i det hele tatt fornøyd, for måten ting utviklet seg på var som et slag i ansiktet hennes.
Rasende og ukonvensjonell, tenkte hun, 'Overraskende nok kjøpte Noah virkelig smykkene. Hvor i all verden fikk han så mye penger fra?'
Da de ansatte merket Evelyns sinne, så de bort og gikk tilbake til arbeidet, litt skremt.
"Noah, jeg går tilbake til arbeidet." Lisa slapp armene.
"Jeg blir her med deg," smilte Noah.
Lisa var alltid opptatt på jobben og jobbet ofte overtid. Noah ble hos henne til klokken 21, og først da dro de hjem fra Pinnacle Wealth Management.
Med et klikk ble døren åpnet.
"Å jobbe overtid hver dag tar på."
Lisa masserte skuldrene, så litt sliten ut.
Hun lente seg mot veggen med den ene hånden og begynte å skifte sko, slik at Noah kunne se hennes perfekte figur.
Lisa var veldig høy, med en høyde på 1,70 meter. Med sin perfekte kropp, pene runde ansikt og milde temperament, ville enhver mann bli tiltrukket av henne.
Da han så på henne, følte Noah at munnen ble tørr.
Men i neste øyeblikk gjenvant han selvkontrollen.
Han sukket stille, tenkte, 'Fortsatt...'
"Noah?"
Lisa hadde skiftet sko. Da hun så tilbake på Noahs uttrykk, virket det som om hun tenkte på noe.
Hun blinket og spurte mykt, "Vil du prøve igjen?"
Samtidig så hun sjarmerende på ham.
Han nikket, holdt henne i armene og luktet hennes søte duft.
Snart nok ble han tent igjen.
Lisa rødmet, tilsynelatende merket det.
Dessverre varte følelsen bare i noen sekunder, og så forsvant den helt.
Noah ristet hjelpeløst på hodet, sukket, "Hvorfor skjer dette med meg? Jeg er en ung mann. Hvordan kan jeg lide av dette?"
Helt siden han var tenåring, hadde han vært impotent.
For menn, spesielt de som hadde koner, var det ødeleggende og en stor trussel mot parforholdene.
Han giftet seg med Lisa for et år siden. En natt hadde hun drukket for mye og falt ved et uhell i elva. Han hoppet i elva og reddet henne.
Den snille Lisa giftet seg med ham for å gjengjelde ham.
"Noah, den medisinske teknologien er veldig avansert nå for tiden og forbedrer seg raskt. Jeg er sikker på at det bare er et spørsmål om tid før du blir kurert," trøstet Lisa.
"Og dessuten, jeg er ikke så opptatt av sex uansett. Nå må vi bare jobbe hardt for å tjene penger. Vi skal spare masse penger."
Hun så alvorlig ut. "Det er den eneste måten å kurere deg på."
Noah nikket, men var uenig inni seg.
Han tenkte, 'Jeg er ikke lenger begrenset. Jeg tror ikke det kommer til å være et problem å be familien min om å finne løsninger for tilstanden min. Ja, jeg skal snakke med Xavier om dette i morgen. Med familiens ressurser vil det være en enkel sak å utvikle en kur for meg.'
"Forresten, Noah, hvordan hadde du råd til alt det smykket?" Lisa undret seg over det.
"Jeg gikk forbi en tippebutikk i dag og vant tilfeldigvis 80 tusen kroner," smilte Noah. Bekymret for at ting kunne bli kompliserte, bestemte han seg for å ikke fortelle Lisa sannheten.
"80 tusen kroner?"
Lisa sperret opp øynene. "Og du brukte pengene på å kjøpe smykker til meg?"
"Ja. Hva er galt?"
"Noah, du..." Lisa rynket pannen og bet tennene sammen. Til slutt sukket hun.
"Glem det. Det som er gjort, er gjort. Noah, det er bare... Det er litt bortkastet penger, synes du ikke? 80 tusen kroner! Jeg må jobbe i årevis for den slags penger!"
Hun så trist ut.
Så ba hun, "Noah, hvorfor returnerer vi ikke smykket? Kanskje vi kan få tilbake mesteparten av pengene. Du vet hvordan vi har det. Hvis vi returnerer smykket, kan vi bruke pengene til å finne flere leger for deg."
Rørt tenkte Noah, 'Lisa er en så flott kone. Jeg er heldig som har henne.'
Han strøk henne forsiktig over håret og sa mildt, "Lisa, jeg fikk ikke gitt deg en ring da vi giftet oss. Tenk på smykket som min unnskyldning. Det betyr mye, og selvfølgelig skal vi ikke returnere det. Vi kan alltid tjene penger. Men vi kan aldri returnere smykker som betyr noe for oss, ikke sant?"
Da hun så hvor bestemt han var, nikket Lisa etter et øyeblikks nøling. "OK da. Men lov meg at vi skal spare hver krone fra nå av. Tross alt, vi er under så mye press, og alt koster."
"Selvfølgelig. Du har mitt ord," smilte Noah.
Neste morgen, etter at Lisa dro på jobb, ringte Noah et nummer. Sist han ringte det, var for lenge siden.
Samtalen ble besvart.
"Hallo, Xavier," sa Noah rolig.
"Herr Anderson? Er det virkelig deg?" En eldre stemme kom gjennom telefonen, fylt med spenning og vantro.