Kapittel 2 Ingen forhåndsinnstilt forbruksgrensekort
"Er jeg ikke lenger begrenset?"
Noah smilte mens han så på meldingen.
Han kom fra en svært velstående familie, og selv han visste ikke hvor mye penger familien hans hadde.
Men han husket én ting. For mange år siden, i 2008, brøt finanskrisen ut.
Det var som en skremmende tsunami som spredte seg raskt fra Bjørnelandet til hele verden, inkludert Oseanterkontinentet, Valerancekontinentet og Ørkenkontinentet. Ikke et eneste område ble spart.
Mange av verdens største finansinstitusjoner kollapset eller ble overtatt av myndighetene. Utallige fabrikker gikk konkurs, sjefene var for blakke til å betale lønninger, og titalls millioner mennesker mistet jobben. Noah var rundt 14 år gammel på den tiden.
Han husket at kort tid etter at krisen brøt ut, fikk familien hans besøk.
Utlendinger, mørkhudede menn fra Ørkenkontinentet, kraftige gamle menn med merker på skuldrene, og bevæpnet politi satte Noahs hjem i karantene sammen.
Som tenåring fikk han naturligvis ikke delta i de voksnes samtale.
Han husket at de tilbrakte 3 hele dager i familiens hus. I løpet av disse dagene var atmosfæren ytterst spent og høytidelig. Spesialpolitiet voktet stedet døgnet rundt, og sørget for at ingen kom inn eller ut.
Først etter 3 dager dro de respektfullt med en bunke kontrakter og dokumenter.
Noah fulgte dem ut og kunne ikke la være å se opp på Elliot Anderson, hans høye far, og spurte: "Pappa, hvorfor var de her?"
I stedet for å svare direkte, strøk Elliot Noah over hodet med sin varme, brede hånd og sa: "Noah, husk. Med mer penger kommer større ansvar.
"Du er Noah Anderson, og du er bestemt til å arve Anderson-familiens formue.
"Aldri glem at du aldri må tjene på nasjonale katastrofer, fordi du er fra Ørnelandet. Også, hjelp når landet ditt og vennene dine trenger det. Det er den eneste måten å komme videre på."
Noah forstod det ikke helt den gangen, men han husket likevel Elliots ord godt.
Etter et år begynte den globale økonomien gradvis å komme seg.
Hvis det ikke hadde vært for Anderson-familien, ville det ikke ha kommet seg så raskt.
Noah kom tilbake fra disse minnene og tenkte på sitt neste trekk. 'Jeg er ikke lenger begrenset og kan få tilgang til familiens formue som jeg vil. Vel, da jeg giftet meg med Lisa, ga jeg henne ikke noe smykke. Det virker som rett tid å kjøpe dem nå.'
Med det i tankene tok han ut kortet uten forhåndsbestemt utgiftsgrense fra lommeboken.
Kortet var elegant svart med gullkanter, glatt over det hele. En rekke med 99999 inngravert på det ga en følelse av adel.
Nummeret symboliserte prestisje og utmerkelse.
Noah tenkte, 'Lisa har vært gift med meg så lenge, og jeg har ikke gitt henne noen ordentlige gaver. Det er på tide å gjøre opp for det.'
Han vinket til en taxi og dro til en nærliggende smykkebutikk.
Oceanbridge City var en førsteklasses by og det økonomiske senteret i Ørnelandet, og selvfølgelig var det smykkebutikker der.
Etter at drosjesjåføren stanset utenfor Tiffany & Co., gikk Noah ut og inn i butikken.
Han visste ikke mye om smykker, men han visste én ting. Jo dyrere smykkene var, jo bedre måtte de være.
Han gikk rundt i butikken og kom til slutt til midten hvor de mest eksklusive smykkene var.
"Jeg tar dette settet, inkludert øredobbene, halskjedet, ringen og armbåndet. Og jeg betaler med kort," sa han.
"Gi meg en pause, vil du? Bare gi meg 500 dollar, så får du en kvittering." Amelia Priestley, butikkassistenten, kastet et foraktelig blikk på Noah.
"Hva mener du?" Noah var forvirret.
"Slutt å late som. Smykkesettet koster nesten 80 tusen dollar. Ser du ringen med den blå diamanten? Den er kuttet med toppmoderne teknologi fra Teknologibyen, og alene er den verdt 50 tusen dollar. Mener du at du har råd til det?" sa Amelia hånlig.
"Kom igjen. Jeg har sett utallige gutter som deg. Du betaler et depositum for å få kvitteringen, og så tar du den med til kvinnen du liker for å vinne hennes kjærlighet." Etter det så hun ned på manikyren sin, uten å kaste et blikk på Noah.
"Jeg kjenner opplegget. Når du tar henne med for å betale resten, spiller jeg med og sier at vi er utsolgt. Hva annet kan hun gjøre enn å akseptere resultatet? Og du? Du får sove med henne etter å ha betalt bare depositumet. Jeg er generøs nok til ikke å avsløre deg, men du setter ikke pris på det. Gi meg en pause. 'Jeg betaler med kort'? Ja, sikkert."
Da hun var ferdig med å snakke, fnyste hun.
Noah var forbløffet et øyeblikk og ristet deretter hjelpeløst på hodet, uten å bry seg om å krangle med henne. Han tok ut det svarte kortet og la det på disken.
"Min tid er begrenset."
"Dette er..."
Amelia kastet et tilfeldig blikk på kortet. I neste sekund frøs hun.
Etter et øyeblikk av overraskelse, skjønte hun noe og så forbløffet ut.
"Dette er ... kortet uten forhåndsbestemt forbrukslimit."
"Det er utstedt av Citibank! Hvordan er dette mulig?"
Kroppen hennes skalv av stor opphisselse. "Det har en kredittgrense på 16 millioner dollar og ingen renter."
Som butikkassistent som jobbet i en luksusbutikk, hadde Amelia sett en god del høyend produkter.
"Kortinnehaveren kan til og med få fly til å lande og tog til å stoppe. Kortet representerer en super edel status."
Hun så på Noah og tenkte nysgjerrig, 'Hvem er han?'
'Hans klær er enkle, og jeg tror ikke de er verdt mer enn noen få hundre kroner. Jeg innrømmer at han er ganske kjekk og mild, men annet enn det, ser jeg ikke noe spesielt med ham.
'Hvordan kan en fyr som ham ha kortet uten forhåndsbestemt forbrukslimit?'
"Hallo?" Noah presset, og la merke til at Amelia virket frosset på stedet.
"Med en gang, Sir!"
Amelia kom tilbake til virkeligheten, grep POS-maskinen og satte forsiktig inn det svarte kortet.
Noah tastet inn koden, som var hans fødselsdato.
Med en skarp lyd ble kvitteringen generert.
Transaksjonen ble fullført med suksess.
Amelia tenkte, 'Det er virkelig hans kort.’
'Han er definitivt på toppen av rangstigen.’
'Jeg er så heldig å stå her sammen med ham!'
"Et øyeblikk, Sir," sa hun overlykkelig mens hun forsiktig tok ut smykkene og pakket dem en etter en.
Etter 2 minutter ga hun smykkeskrinet til Noah respektfullt.
"Sir, alt er inni, inkludert autentiseringssertifikatene og garantidokumentene. Hvis du trenger noe, ring oss når som helst."
"Takk." Noah tok boksen likegyldig.
Med hans rikdom var 80 tusen dollar ingenting. Han brydde seg ikke i det hele tatt.
"Sir, kan jeg få ditt nummer?" spurte Amelia ganske brått, og rødmet litt.
Noah kastet et blikk på henne. Hun var kledd i en svart dress, med det svarte håret trukket tilbake. Hun hadde en fin figur, og de lange og fyldige beina hennes så enda mer attraktive ut under buksene.
Da hun fanget blikket hans, følte Amelia at hun ble gjennomskuet.
Hun la raskt til, "Ingenting personlig, Sir. Det er bare for ettersalgsservice. Også, med dette kjøpet blir du automatisk vår VIP-kunde med tilgang til rabatter på fremtidige kjøp."
Amelia forklarte oppriktig. Hun visste at store skudd som ham tok sitt privatliv på alvor.
Å spørre om nummeret hans var intet annet enn uprofesjonelt.