Kapittel 7
Terra Mysterium - Aiden
En banking på døren fikk ham til å knurre og slå hånden ned på skrivebordet.
"HVA?!," brølte han.
Døren åpnet seg, og hans beste venn kom inn. Han kastet seg ned på sofaen i kontoret, krysset bena ved anklene. Han foldet armene bak hodet og så på mens vennen hans bladde gjennom det som så ut som en million papirer spredt over skrivebordet.
"Så, Aid, hvordan går det?"
Han knurret og kastet enda en bunke papirer i søpla. "Jeg forstår ikke hvordan vi er i diamantbransjen og likevel er blakke. Pappa var en elendig regnskapsfører."
Gregory ga ham et sympatisk blikk. "Er det virkelig så ille?"
"Nei, men nesten. Den årlige kostnaden for å drive flokken vår og vår virksomhet er nær 9,5 milliarder i året. Vi drar knapt inn 9,7 milliarder. Det er ikke mye slingringsmonn for barn eller naturkatastrofer. La oss ikke engang snakke om den nye årlige kostnaden menneskelandsbyen har bedt om. Det spiser opp mesteparten av de resterende 200 millionene." Han plukket opp neste papir og skummet det, før han bannet. "Og ingen av disse opptegnelsene er aktuelle. De er alle minst fem år gamle. Så jeg har virkelig ingen anelse om vi har nok penger til å overleve ut året."
"Du vet, moren min er regnskapsfører."
Aiden så opp på ham. "Er hun flink?"
Et smil spilte rundt leppene hans mens han trakk på skuldrene. "De overlever."
Aiden dyttet stolen tilbake. "Av nysgjerrighet, hva er på kontoen deres?"
"6,8 millioner."
"Og hvor mye er fra flokkens kasse?"
"Ingen. Jeg vet ikke om du vet, men faren min tar ikke penger fra kongefamilien for sin tjeneste. Han gjør det av plikt."
"Det visste jeg ikke. Jeg lurer på hvor mange andre som er slik."
"Jeg vet ikke."
Aiden trommet med fingrene på skrivebordet. "Hva med deg? Skal du ta penger fra kronen?"
"Kanskje de ukene du irriterer meg," ertet han.
"Drittsekk."
En banking på døren fikk dem til å tie stille. "Kom inn!"
Leder for klanens avlsprogram, en eldre mann med grått hår, blå øyne og de tykkeste innrammede brillene som noen noensinne ville se, kom forsiktig inn. Han bøyde seg dypt for Aiden, før han halvbøyde seg for en irritert Gregory.
"Deres høyhet, kong Aiden. Deres Gammaskip, Gregory. Jeg håper jeg finner dere begge godt på denne strålende dagen."
Aiden smalnet øynene. "Jeg har det bra. Trengte du noe?," spurte han kort.
"Jeg har listen over jenter for avl."
Aiden bannet for seg selv. Hvordan kunne han ha glemt at det var i år? Alle hadde snakket om det i månedsvis allerede. Han kastet et blikk ned på de ubrukelige papirene spredt foran seg. Det var derfor han ikke husket. Dette absolutt kaoset faren hans hadde etterlatt seg. Han så tilbake på den magre mannen.
"Vel, tok du med listen?"
Han rakte en forseglet konvolutt til Aiden. "Ja, Deres høyhet."
Aiden skar opp konvolutten med en brevåpner og trakk ut en bunke papirer med bilder festet med binders. Han trakk det første opp. 'Kalani Soma, 17. Fødselsdato 21. august 2005. Menneske.' Han så på bildet. En ung, vakker rødhåret jente med hasselbrune øyne lå på bakken, kledd i blå jeansshorts og en olivengrønn haltertop, omgitt av hvite blomster mens hun stirret opp på himmelen. Armen hennes var bak nakken, og hun var helt avslappet.
"Hei, Greg, kom hit." Han kastet et blikk på den gamle mannen. "Jackson, ser alle jentene slik ut?"
"Make," kom et knurr litt bak ham.
Aiden løftet hodet raskt for å se på ham. "Unnskyld meg?"
Gregory rørte ved bildet av jenta. "Make! Min make!"
Jackson stirret på ham. "Du vet at du ikke kan velge henne?"
Gregory glodde på ham. "Og hvorfor i helvete kan jeg ikke det?"
"Vi får ikke ha menneskelige maker. I henhold til vår lov, satt av den avdøde kong Alastair-"
Aiden løftet hånden. "Stillhet."
Han trakk det første bildet ut av bindersen, og munnen falt åpen. Gregorys hånd kom ned på bildet med et sint dunk.
"Hva faen er det? Hvorfor er hun kledd i nesten ingenting?"
"Gamma Gregory, det er slik at klanen vår fullt ut forstår hva de får i en avlspartner."
"Så, hver jente har et undertøysbilde?"
"Ja, sir."
"Er disse jentene i det hele tatt lovlige? Denne her er bare 17."
"Hun er den yngste. Alle de andre jentene er minst 18."
Aiden fjernet det andre bildet på alle papirene uten å se på noen av dem, før han raskt skummet gjennom resten av informasjonen. Da han var ferdig, rynket han pannen mot Jackson.
"Det er bare tolv jenter her. Jeg trodde vi skulle få en ekstra."
"Jeg fjernet henne fra listen og har allerede notert å fortelle Madame Anastasia at vi ønsker å avslå henne som avler."
Aiden lente seg tilbake i kontorstolen. "Hvorfor ble hun fjernet egentlig?"
"Hun er defekt, Deres høyhet."
"Hva mener du med det?"
"Hun har et handikap."
"Hva er hennes handikap?"
"Hun er blind, sir."
Aiden stirret på ham. "Blind?"
"Ja, sir."
"Hvorfor gjør det henne defekt nok til å bli avslått?"
"Vi aksepterer bare de reneste kvinnene for avl-"
"Du vet at min mor var døv? Jeg var døv de første tre årene av mitt liv til Mikhail våknet. Er jeg defekt?"
"N-nei, sir."
"Så, fortell meg igjen hvorfor hun ble plassert i avslagsbunken?"
"Jeg.. ehm.. Jeg antar at hun burde flyttes tilbake til akseptbunken."
"Tror du?," snappet Aiden. Han bladde gjennom bildene igjen. "Hvor er informasjonen hennes?"
"På kontoret mitt, Deres høyhet."
"Gå og hent den. Jeg vil se denne jenta du anså som uverdig." Jackson rørte seg ikke. "NÅ MED EN GANG!," ropte han, frustrasjonen tydelig.
Jackson pilte ut av rommet, og Aiden snudde straks stolen for å møte Gregory.
"Vil du ha henne?"
"Selvfølgelig vil jeg ha henne! Hun er min make," knurret han.
"Se, vi må spille etter deres regler. I det minste en stund. La meg se hva jeg kan gjøre, så du kan være med henne. Jeg trenger at du stoler på meg, ikke som kongen din, men som vennen din."
Øynene hans blinket svarte da Dayan, hans andre halvdel, kom til syne bak øynene hans. "Rett opp dette, vær så snill, Aid. Jeg trenger henne. Dayan blir gal ved tanken på å ikke ha henne."
"Slapp av. Jeg skal finne ut av noe, jeg lover. Vil du ha dette undertøysbildet?"
"Nei! Det er ingen måte hun samtykket til det bildet. Hun ser trist ut."
Aiden nikket.
"Greit."
Han gikk bort til ilden som brant i peisen og kastet alle undertøysbildene inn. Gregory kjørte fingrene irritert gjennom de stramme krøllene sine.
"Takk."
Han satte seg tilbake på sofaen, kroppen hans utstrålte mordlystne vibber. Jackson kom tilbake med en konvolutt i hånden. Han bøyde seg dypt da han ga Aiden konvolutten. Aiden åpnet den og dumpet ut det ene papiret med to bilder. Han snudde bildet og hjertet hans hoppet over et slag da han så ned på den rødhårede med hvite øyne. De jordbærfargede leppene hennes fikk ham til å lengte etter å kysse henne, og huden på halsen hennes fikk ham til å ville tilbringe timer med å slikke og suge der, bare for å se hvordan hun ville reagere. Han ville berolige bittet på leppen hennes fra tennene. Hva leste hun som fikk henne til å gjøre det? Han kremtet før han la 11 av filene tilbake i den opprinnelige konvolutten. Han la den flatt over de to andre.
"Du kan ta disse tilbake. Ikke vis dem til noen andre. Jeg vil ha alle lovene og reglene for denne absurde aktiviteten på skrivebordet mitt før slutten av dagen."
"Ja, Deres høyhet."
Aiden løftet konvolutten opp, listig skyvde andre papirer over de to andre filene. Jackson tok den og skyndte seg ut av kontoret, og lukket døren bak seg. Aiden avdekket den siste filen igjen for å studere bildet igjen. Mikhail beveget seg i sinnet hans, så gjennom øynene hans.
'Make,' purret han. 'La oss hente henne.'
'Vi må vente til hun kommer hit. Da lover jeg deg, vi skal ha henne.'
'Vi burde, for jeg vil flytte himmel og helvete for henne. Hun er vår,' knurret han.
"Hvem er det, Aid?," spurte Gregory.
Han dekket bildet og ga ham Kalani sin fil.
"Hun er min make," sa han andpustent. "Jeg trenger at du velger henne ved seremonien, men vær så snill, ikke ligg med henne. Jeg lover å ordne dette for oss."
Gregory sukket. "Rett opp dette, Aiden. Jeg vil ha min make."
Aiden blottet tennene mot ham. "Tror du ikke jeg vil ha min også?"
"Jeg er sikker på at du gjør det, men du er konge. Jeg er det ikke. Ingen ville stille spørsmål ved at du tok en kvinne fra en annen. Jeg, derimot, er ikke så heldig."
Han stormet ut av kontoret. Aiden så tilbake på filen til maken sin. Han løftet det øverste bildet. Pusten hans ble slått ut av lungene, og kuken hans ble umiddelbart hard. Uttrykket av nytelse på ansiktet hennes gjorde ham sint. Han burde være den eneste som satte det uttrykket på ansiktet hennes. Det krøllete røde håret hennes falt over brystet, og alt han ville var å sette henne på fanget sitt og la henne ri ham mens han så de fyldige brystene hennes hoppe i ansiktet hans.